Carina Dahl
Hot Child
TMC Entertainment
Det er alltid vanskelig mot slutten av året når man skal kåre årets beste album. Det er alltid lettere å huske de siste albumene som kom og noe vanskeligere å huske høydepunktene fra januar. Akkurat på grunn av det gir filmselskaper ut filmer de tror kan vinne Oscar-statuetter rett før jul.
Derfor er det strålende at Carina Dahl har gitt ut sitt album «Hot Child» nå rett før jul. Det gjør det nemlig ekstremt enkelt å huske på albumet når vi skal kåre årets verste album.
For det er ingen tvil om at det er «Hot Child» som stikker av med den tittelen for 2010.
Gratulerer.
Her er det kvasirock-klisje på et stort smørbrød av endeløs kjedelig popaktig liksom-allsangrefreng. Tenk deg om du hadde tatt de dårligste sangene fra de verste 80-tallsrockerne inn i en blender sammen med oppfølgerlåtene til one-hit-wondersene fra samme tiår, blitt inspirert av sangene som Miley Cyrus synes var for dårlige for sitt album og toppet det hele av med en overproduksjon som hadde fått Baz Lurhmann til å ta med en vott på gutterommet.
Om det er noen lyspunkter? Tja, muligens kan platens siste spor kalles et bittelite lyspunkt. Omtrent som å finne ut at du ikke mistet huset, bilen og sykkelen til banken. Du fikk beholde sykkelen. «Liar» er mulig å høre på uten å måtte ty til hjemstjålne spyposer fra siste flytur, men det er bare hvis man vil være snill.
Kjære Big Brother, gatebilbabe og «hotte child» - du har riktignok en fryktinngytende pappa som var med på et av de beste metaleventyrene Norge hadde før svartmetallen kom, og stemmen din er helt ok. Det er bare det at dette er det som så pent kalles et studioprodukt. Her er det så lite sjel at djevelen ville trukket på skuldrene, sukket og gått videre. Carina skriver selv på sin egen blogg:
«Denne plata er et resultat av nesten 2 år i studio. Det har värt en reise med masse svinger, og plata er veldig selvbiografisk. Jeg har värt med å skrive ca halvparten av låtene, og de er så klart stories fra mitt liv. »
To år er minst 1 1/2 for mye, og det verste er at det sannsynligvis ikke er artistens feil at dette har blitt så sjelløst, tannløst og kjedelig. Eksempelvis sangen: «Adrenaline Overload.» Det kunne vært en helt fin rockelåt i Lita Ford-stil hvis ikke produsentene hadde fått litt for mye leketid. Når en sang om adrenalin er såpass uten nettopp adrenalin er det bare å hoppe videre.