Gå til sidens hovedinnhold

Hun selger mest i Norge

Cecilia Samartin må tone ned virkeligheten når hun skriver. Side2 møtte den bestselgende forfatteren.

(SIDE2:) Kubansk-amerikanske Cecilia Samartin er en av Norges mest lest forfattere for tiden. Bøkene er hittil solgt i 220.000 eksemplarer, og ytterlige 65.000 bøker er på vei.

«Señor Peregrino» og «Drømmehjerte» har ligget på bestselgerlistene i månedsvis, og hennes nye bok «Salvadoreña» ble lansert forrige uke.

Nå er hun i Norge, og den neste uken vil flere byer få besøk av forfatteren. Se turnélisten her.

- Nordmenn er åpne til nye kulturer
Til Side2 forteller Samartin at hun er svært begeistret over de norske lesertallene.

- Jeg har sett fram til å komme hit lenge og håper jeg kan møte så mange som mulig, så jeg får vite hvorfor de liker bøkene, sier hun.

Hun er ikke helt sikker på hvorfor bøkene har blitt så populære i Norge.

- Jeg har hørt at nordmenn og skandinavere er åpne til andre kulturer og at de reiser mye. Derfor liker de kanskje det eksotiske i bøkene. Når du vil forstå en annen kultur, forstår du mer gjennom følelser. Bøkene har mye følelser i seg, og det gir dem en følelsesmessig reise inn i en annen kultur, tror hun.

Inspirert av virkeligheten
Samartin er utdannet familieterapeut. I jobben har hun møtt mange klienter med tragiske historier. Disse historiene har hjulpet henne i arbeidet med «Salvadoreña».

- En jente opplevde at hele familien ble drept. Hun gjemte seg i et skap, og den eneste grunnen til at hun overlevde, var at hun var liten nok til å få plass i skapet. Denne og flere andre historier inspirerte meg til å skrive boken, sier hun.

I «Salvadoreña» følger vi Ana, en jente fra El Salvador, som gjemmer seg i skapet mens nesten alle hun kjenner blir drept. Ana tas hånd om på et barnehjem, men også her blir hun vitne til krigens brutalitet. Sammen med en nonne rømmer hun til USA. Hun drømmer om å bli nonne selv, men først blir hun bedt om å være barnepike for en amerikansk familie. Det forandrer livet hennes totalt.

Samartin har blitt sterkt påvirket av klientene med de grusomme livserfaringene. Til tider blir historiene for voldsomme til å brukes i en skjønnlitterær bok.

- Noen ganger må jeg tone ned virkeligheten. Sannheten er verre enn fiksjonen. Folk ville ikke synes det var realistisk hvis jeg beskrev hva folk faktisk har opplevd og kommet seg gjennom, selv om det er sant, sier hun.

- Folk må tro jeg er gal
Alle bøkene til Samartin handler om unge kvinner som må takle store følelser. Det er ikke bare lett å skrive om dette.

- Jeg blir veldig følelsesmessig involvert i bøkene. Jeg gråter og ler, så folk må tro jeg er gal, ler hun.

Hun er likevel glad i den kreative skriveprosessen.

- Det er sånn jeg er, jeg blir veldig engasjert. Det fungerer som en selvterapi, sier hun.

Flyttet fra Cuba
Som hovedpersonene i de tre bøkene, har hun flyttet med familien til USA - og som Nora i «Drømmehjerte» flyttet hun fra Cuba. Men i motsetning til karakterene, var hun liten da hun kom til det nye hjemlandet. Likevel følte hun seg annerledes.

- Førstespråket mitt er spansk. Jeg husker at jeg var på skolen uten å skjønne hva de sa. Jeg levde i et område hvor det ikke var mange minoriteter, og det føltes som om vi var de eneste spansktalende, sier hun.

Hun merket også at noe var annerledes når hun inviterte venner hjem.

- Foreldrene mine snakker spansk til hverandre, og vennene mine syntes det var rart å høre et annet språk, sier hun.

Ville være amerikansk
Det var spesielt én ting vennene reagerte på i barndomshjemmet til Samartin.

- Spansk er et veldig følelsesmessig språk, og foreldrene mine, spesielt moren min, snakker med mye følelser. Så selv om de pratet om noe helt vanlig, trodde vennene mine at de kranglet, forteller hun.

På samme måte som Nora i «Drømmehjerte», vokste hun opp med foreldre som ønsket å leve på en kubansk måte, mens Samartin ble påvirket av landet de bodde i.

- Jeg ville være sånn som vennene mine, jeg ville gå på date når jeg ble så gammel. Foreldrene mine mente jeg var rebelsk, men jeg ville bare være amerikansk. Det var tøffe tider, men vi kom gjennom det. Og søstrene mine skylder meg mye, for jeg var eldst og satte standarden, ler hun.

Foretrekker norsk tittel
På amerikansk heter hennes nye bok «Vigil» (våkenatt, nattgudstjeneste), mens den har fått navnet «Salvadoreña» på norsk. Samartin innrømmer at hun liker den norske tittelen bedre enn den originale.

- El Salvador betyr «frelseren», og en «salvadoreña» er en kvinne fra El Salvador, som Ana, men hun er også en frelser. Tittelen definerer henne så godt. Hadde ikke boken allerede gått i trykken i USA, ville jeg kanskje ha byttet navn, men jeg tenkte ikke på det. Dessuten var det ikke min idé, sier hun.

Ferdig med ny bok
Hun er allerede ferdig med førsteutkastet til en ny bok. Boken har fått arbeidstittelen «A Delectable Madness».

- Den er litt annerledes enn de andre bøkene mine, for den handler om en liten gutt. Men den er også lik de andre, ved at det er fokus på sterke forhold, familie og minner. Handlingen vil foregå i Puerto Rico, hvor jeg og mannen min var for noen år siden, sier hun.

Boken kommer forhåpentligvis neste år. «Salvarodeña» er å få kjøpt i butikkene nå.

Reklame

Siste sjanse: 10 superkupp du gjør på Cyber Monday