Gå til sidens hovedinnhold

CIA: Italias største mafia

Etter den andre verdenskrig fikk Italia for første gang universell stemmerett og det første virkelige parlamentariske valget ble gjennomført i 1948. Bakgrunnen for valget, personene og hvordan det ble gjennomført og kjøpt, de ekstreme utspillene og effekten valgresultatet fikk er alt flere interessante historier som har hatt stor påvirkning på resten av Europa. Vi har tatt et raskt overblikk.

Kongedømme eller republikk?

Etter at krigen var over i 1945 hadde ikke Italia noe reelt styresett. Bakgrunnen var selvfølgelig det vakumet som oppstod etter at diktatoren Benito Mussolini hadde blitt avsatt. I 1946 ble det derfor avholdt en folkeavstemning om Italia skulle være en republikk eller et monarki.

Folkeavstemningen endte med at Italia valgte å bli en republikk. 12,7 millioner stemmer mot 10,7 ble resultatet. Folkeavstemningen som ble gjort den 2.juni og den 13.juni forlot den siste kongen Italia, Umberto II. Han satte aldri sine ben i Italia igjen.

Folkeavstemningen har blitt mye kritisert, og selve kampanjen var svært voldelig. I Nord-Italia angrep både fascister og republikanere monarkister, og når stemmene skulle bli telt av den høyeste retten i Italia på den tiden (Corte di Cassazione) erklærte seier for republikken den 10.juni, men ikke oppga resultatet før den 18.juni. I mellomtiden hadde altså kongen forlatt landet.

Det ble samtidig som at man valgte en republikk stemt på representanter som hadde som oppgave å lage en ny grunnlov. Etter to år ble det skrevet ut et nytt valg, og med dette valget begynte CIAs involvering. Dog har de mest kritiske røster hevdet at CIA også var involvert i 1946, noe som faktisk er en umulighet ettersom at CIA ble startet i september i 1947. Muligens kunne OSS, som var spionorganisasjonen under andre verdenskrig ha vært involvert. Dog er det ikke trolig at USA i utgangspunktet ville ønsket en republikk om man kun skulle ta hensyn til mulig påvirkning fra Sovjetunionen.

Valget i 1948

De to store partiene ved valget i 1948 var kristendemokratene (Democrazia Cristiana) og populær-fronten (Fronte Democratico Popolare per la libertà, la pace, il lavoro). Sistnevnte var en koalisjon av det italienske kommunistpartiet og det italienske sosialistpartiet.

Kristendemokratene var ledet av Alcide De Gasperi, som opprinnelig var født i det som da var Østerrike-Ungarn. Etter at hans hjemmeprovins ble italiensk etter første verdenskrig skiftet ble også Gasperi italiensk. Gasperi startet kristendemokratene i 1943 etter at han i fjorten år var ansatt i vatikan-biblioteket (Vatikanet hjalp han også ut av fengsel etter at han ble arrestert for sin virksomhet i anti-fascistiske grupper) i 1928). Han ble utnevnt som Italias statsminister etter krigen og regjerte for koallisjonen av alle partier fram til valget i 1948.

Før dette valget dro De Gasperi til USA. Offisielt var reisen for å låne penger av den amerikanske stat, samt sørge for at USAs krav til Italia etter krigen skulle bli så lave som mulig. Uoffisielt så møtte De Gasperi amerikanske myndigheter for å få støtte mot det raskt voksende kommunistiske og sosialistiske bevegelsen i landet.

ARTIKKELEN FORTSETTER: Les om kommunistkupp og 24 år med valgfusk på neste side >>

Kommunistkupp

Selv om De Gasperi fikk en del støtte allerede etter sitt besøk ble Italia førsteprioritet for det relativt nystartede CIA etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948. Den kommunistiske oppslutningen i Italia var minst like stor som den hadde vært i Tsjekkoslovakia, og man var redd for at en demokratisk valgseier til den sosialistiske koallisjonen skulle føre til et kupp som ville innføre et kommunistisk diktatur.

CIA begynte derfor å helle penger inn i valgkampen. Forskjellige kilder hevder forskjellige beløp, men deklassifiserte dokumenter fra USA viser at minimum en million dollar ble brukt i støtte til partiene i sentrum av italiensk politikk. Mesteparten til kristendemokratene. Selv om dette beløpet kan høres lite ut i dag så var det ingen tvil om at det var store summer. USA brukte også andre midler ved blant annet å få Frank Sinatra, Harry Truman og andre til å vise sin støtte til sentrum.

Rykter har også sagt at CIA fjernet mange stemmer fra valglokalene. Ingen av dokumentene som er offentliggjort fra USA viser at dette skjedde, men det er ingen usannsynlighet at det kan ha forekommet. Enten direkte eller indirekte. En av CIA-offiserene som jobbet i Italia, F. Mark Wyatt, har senere uttalt følgende:

- Vi hadde sekker med penger som vi leverte direkte til utvalgte politikere, som de brukte for å dekke sine utgifter.

Nå var det selvfølgelig ikke bare CIA som brukte penger i den italienske valgkampen. Populærfronten på den andre siden var direkte betalt av Sovjetunionen. Dokumenter fra CIA viser at opp til 8 millioner dollar ble gitt til de kommunistiske partiene, og mye direkte til lederne.

Valgkampen ble preget av ekstrem propaganda, spesielt fra kristendemokratene som sendte ut meldinger om at kommunistene spiste barn, barn var eid av staten og ikke foreldrene, og det mest kjente - støttet av Vatikanet og den katolske kirken: Når du stemmer ser Gud deg, men ikke Stalin.

Ved valget fikk kristendemokratene 48,5 prosent av stemmene. Kommunistpartiene fikk 31 prosent.

24 år med valgfusk

Dokumenter viser at CIA ikke stoppet med å bry seg med italienske valg i 1948. I hele 24 år, basert på hva som er offentliggjort foreløpig, kjøpte USA stemmer og støttet partiene i sentrum og til høyre i italiensk politikk.

Kommunistpartiet kom aldri til maken i Italia. Etter valget i 1948 splittet populærfronten seg i to: Kommunistpartiet og Sosialistpartiet. Ved valget i 1953 prøvde kristendemokratene å innføre en ny lov som ville gi en superbonus til en koalisjon av partier som ville få flertall. Loven var etter sigende laget på initiativ fra USA for å helt sikre at man ikke fikk kommunister inn i viktige roller i Italia. Problemet var at loven var ekstremt upopulær hos alle andre enn kristendemokratene, og selv med det som har blitt beskrevet som svært utbredt valgfusk fikk ikke koallisjonen av partier mer enn 49,9 prosent - og dermed ingen absolutt majoritet.

Koalisjonens leder, De Gasperi, ble tvunget til å gå av. Noe som førte til svært svake regjeringen i Italia lenge (og noe av opphavet til omtalen av Italias demokrati som relativt uryddig). I løpet av perioden hadde Italia seks statsministre.

Ryktene skal ha det til at USA så på dette som et stort problem, og i og med at den kalde krigen bare økte i intensitet så økte CIA sin aktivitet i Italia for å sikre at kommunistene ikke fikk ta over Italia. De to partiene hadde oppnådd 35,3 prosent ved sist valg (altså en framgang), og man var redd for at økningen skulle bli enda større ved neste valg.

«Redningen» var revolusjonen i Ungarn i 1956 som førte til en splittelse på venstresiden av italiensk politikk. Kommunistpartiet støttet Sovjetunionen, mens sosialistpartiet sympatiserte med den ungarske revolusjonen. Valget endte med nok en seier for kristendemokratene, fortsatt støttet av CIA. Problemet var at partiet var i ferd med å rives over på midten av fraksjoner på høyre og venstre side innenfor partiet. Det faktum at de to kommunistiske partiene nok en gang viste framgang, og at det største partiet i landet var i ferd med å rives over i midten førte til at USA nok en gang intensiverte sin aktivitet i Italia.

ARTIKKELEN FORTSETTER: Les om CIAs videre planer og resten av historien på neste side >

CIAs jobb var ikke over

Løsningen ble et samarbeid mellom kristendemokratene og det ene sosialistiske partiet som var i ferd med å bli mer moderat, og med klar støtte fra CIA hadde brutt med Sovjetunionen. Den koalisjonen klarte å vinne valget, ikke minst fordi høyresiden i kristendemokratene i forrige periode hadde prøvd et svært upopulært samarbeid med et fascistisk parti. Likvel: Nok en gang gikk kommunistene fram ved valget. CIAs jobb var ikke over.

Valget i 1968 er av mange regnet som det valget hvor CIA kanskje spilte nest størst rolle (det i 1948 var utvilsomt der hvor CIA hadde mest å si, relativt sett). Før valget var det en reell mulighet at kommunistpartiet, og dets samarbeidspartnere kunne oppnå flertall. Kommunistpartiet fikk alene 30 prosent av stemmene sammen med PSIUP (et nytt kommunstisk parti) til senatet, kun 8 prosent bak kristendemokratene. Mange har hevdet at valget ble svært påvirket fra USA, men uten å direkte påstå valgfusk.

Fire år senere, det siste valget hvor USA offisielt har sagt at man påvirket valgene i Italia. Ved dette valget var det ikke bare venstresiden som begynte å bli et problem for USA. Høyresiden, og partiet Italian Social Movement begynte også å bli store. Dog fikk ikke partiet mer enn 8,7 prosent ved valget, men det post-fascistiske partiet skapte mer og mer trøbbel for det ustabile demokratiet i landet. Kommunistpartiet var fortsatt stort (med 27,2 prosent).

Resten av historien

Historien til CIA i Italia stopper der. Offisielt. Valghistorien til Italia gjør det ikke.

Det post-fascistiske partiet Movimento Sociale Italiano fortsatte å være tilstede i italiensk politikk, og fikk sitt endelig gjennombrudd tidlig i 1990 ved et samarbeid med Forza Italia. Partiet ble innlemmet i Alleanza Nazionale i 1995 og ble en del av Il Popolo della Libertà i 2009. Partiet til Silvio Berlusconi.

Ved valget i 1976 fikk kommunistene 34,4 prosent av stemmene mens kristendemokratene fikk 38,7 prosent. En reell fare for at det kommunistiske partiet skulle ta over og innlemme Italia under sovjetisk påvirkning fantes. Det ble derfor gjort forsøk på å innlemme kommunistene i den sittende regjering og lage en storkoallisjon. Det forsøket ble stoppet da terroristgruppen Røde Brigade drepte den tidligere statsministeren Aldo Moro i 1978. Det ble raskt skrevet ut et nytt valg i 1979.

Ved dette valget gikk kommunistene tilbake til 30,4 prosent, i 1983 fikk partiet 29,9 prosent, i 1987 endte man på 26,6 prosent og i 1991 ble kommunistpartiet oppløst. Kristendemokratene vant alle valgene fram til og med 1992.

I 1994 vant partiet/koallisjonen Polo delle Libertà. Lederen het Silvio Berlusconi.

><

Kommentarer til denne saken