Hadde kalenderen vist hvilket som helst annet år, hadde det helt ok actionspillet «Dark Void» vært et deilig mellommåltid for spillhungrige. Antall spillutgivelser i januar pleier å følge temperaturen.

Sendt i døden

Dessverre for utgiveren og utvikleren Capcom har årets første måned allerede bydd på perlene «Bayonetta» og «Darksiders», og snart står det utrolige «Mass Effect 2» for tur. Med andre ord, «Dark Void» hadde egentlig aldri noen sjanse og ble sendt i døden.

Litt urettferdig, hvis du spør meg. På tross av at spillet verken er feilfritt eller noen höydare, leverer det god, billig og eksplosiv moro. Hvis ikke konkurransen hadde vært knallhard, hadde spillet vært verdt en titt for de som liker sjangeren.

Kaos i Bermuda-triangelet

«Dark Void» handler om piloten William Gray som krasjlander i det mystiske Bermuda-triangelet. Etter en liten stund møter du den kjente forskeren Nikola Tesla, og før du vet ordet av det skal du redde menneskeheten fra både romvesener og fascister.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Historien like tynn som den høres ut som, og det blir ikke bedre av at utviklerne er glad i å introdusere nye ting uten å forklare dem skikkelig. Resultatet er at fortellingen føles rotete og jeg koblet den kjapt ut.

Deilige luftkamper

Heldigvis klarer resten av spillet nesten å veie opp. «Dark Void» er et tredjepersons actioneventyr av «Gears of War»-skolen, men med noe attåt. I tillegg til å løpe rundt, søke dekke og skyte ned fiender, får du kjapt tilgang på en rakettpakke som både lar deg sveve rundt og fly skikkelig.

Du kan når som helst slå på denne, men flyingen fungerer strengt talt bare der hvor utviklerne har bestemt. Heldigvis er disse partiene uten unntak fantastiske, luftkampene er heftige, krevende, underholdende og gir ofte et skikkelig sug i magen. Takket være den strålende kontrollen går det, riktignok etter litt trening, som en drøm å styre William.

Se luftig gameplay fra «Dark Void»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

HTML EMBED

Nye taktikker

Williams mulighet til å sveve kommer ofte godt med og bidrar til å gjøre kampene varierte og mer underholdende. Så lenge det er høyt nok under taket kan du ta av, farte rundt og plaffe ned fiender. Det høres kanskje ikke så stort ut, men tro meg når jeg sier at det fungerer og når du får kontroll er det skikkelig tilfredsstillende.

En annen stilig funksjon er noe utviklerne har valgt å kalle «Vertical combat». Av og til må du klatre opp eller ned og fiendene lar deg ikke være i fred. Heldigvis fungerer det du klamrer deg til som dekke og kampene fortsetter som vanlig. Igjen, ingen revolusjon, men det sørger for variasjon og bør sporenstreks implementeres i lignende spill.

Tamme fiender

Dessverre, gode ideer til tross, klarer aldri «Dark Void» å imponere skikkelig. Fiendene er småkjedelige, den middelmådige grafikken har en tendens til å hakke, omgivelsene føles for ofte små og begrensede og det er vel mye grums.

For eksempel er spillet lite konsekvent med hvordan tilsynelatende like objekter fungerer, du dør av og til på de merkeligste måter, og lagringspunktene har en tendens til å være plassert langt fra hverandre. Av og til gjorde de to sistnevnte så jeg hadde mest lyst til å kaste spillet i veggen.

Midt på treet

Jeg gikk riktignok aldri så langt og det tok sjelden lang tid før jeg var tilbake. Alt i alt byr «Dark Void» på et par gode ideer, noen strålende flypartier og helt grei action. Med en bedre historie og mer polering hadde dette vært knall, nå er det kun verdt å vurdere hvis du liker sjangeren og finner det til nedsatt pris.