Gå til sidens hovedinnhold

Hva heter du?

Bortsett fra "hei" er vel "hva heter du?" noe av det første man lærer seg av et nytt språk. Kanskje med unntak av "skål" dersom man er i lystige lag.

Men i det siste har det gått opp for meg at foreldrene nødvendigvis ikke er like lystige når de blir spurt om "hva barnet skal hete".

Navnet skjemmer ingen sies det, men det er vel heller et spørsmål om personen "skjemmer" navnet?

Jeg kunne aldri
kalt datteren min "Elisabeth". Det navnet forbinder jeg med ei dame som jeg ikke kan fordra. Mens venninna mi, kan ikke fordra navnet "Andrine", som jeg faktisk godt kunne tenkte meg å kalle en eventuell datter.

Men jeg
lærer vel å like hvis det er din datter som heter det, kapitulerer hun, i en av våre mange navnediskusjoner i jentegjengen.

For er det
noe det har vært mye at de siste årene, er det nettopp diskusjoner om navngiving. Som sagt, har jeg skjønt at det ikke alltid er like moro for en vordende mor eller far å bli spurt om de har bestemt seg for et navn. For når terminen nærmer seg er det ikke bare fødselen som kan skremme, men også det faktum at man ikke har blitt enige om et navn til barnet ennå.

En av flere
nybakte mødre i jentegjengen hadde et vetosystem gjennom hele svangerskapet, mens en annen venninne faktisk innførte prøvetid.

Det første paret
har veldig ulik smak, hun er moderne og liker navn som Felix og Leon. Mens han er tradisjonell og foretrekker Erik og Kristian. Kristian var de egentlig enige om, men det heter en nær kamerat så da fikk det vike. Til slutt var det bare et par uker igjen, og fortvilelsen bredde seg i heimen. Heldigvis ble de enige før lille Casper kom til verden.

Min andre
venninne prøvde ut hele navneregisteret før Malene Denise var et faktum. Hun hadde testet og forkastet navn fra hun ble gravid, og fortsatte med det et par måneder etter fødselen. Så det var ikke alltid så lett å spørre om hva den lille snuppa skulle hete. Men da presten spurte forrige søndag, kunne min venninne heldigvis svare.

Navn er utrolig
moro, og det sier noe om oss. Og det er visst mange uskrevne regler som gjelder når man skal navngi barna sine. Ikke kan man ha noen negative assosiasjoner, ikke kan noen i nærmeste krets hete det samme, og ikke kan man, gud forby, bruke et navn en av venninnene allerede har lagt beslag på, selv om enden på visa er at hun ikke kommer til å bruke det likevel, fordi faren legger ned veto.

Mamma og pappa
gjorde det enkelt. Mamma fikk velge navn hvis det ble jente, og pappa hvis det ble gutt. Heldigvis ble jeg jente, for ellers måtte jeg presentert meg som "Jonny Walter" når folk lurte på hva jeg het.