Det går mot nyvalg i Storbritannia, 12. desember er «skjebnedagen» for en fremtidig politisk kurs. Den i Norge som lurer på hvordan et rikt industriland kan bli til et land med økende fattigdom, har noe å lære av Storbritannias inntreden i EU.

Margaret Thatcher beredte grunnen godt for privatiseringen, som økte betraktelig med EU sin nyliberalisme.

I dag er livssituasjonen forferdelig for de svakeste gruppene i det britiske samfunnet. Når millioner av arbeidsinnvandrere legger press på minimale lønninger, samtidig som EU tapper det britiske samfunnet for store årlige bidrag, blir resultatet at Storbritannia tjener lite på å være med i unionen.

Mens norsk langt ifra er noe «verdensspråk», er engelsk nettopp det. Språket, som de fleste europeere snakker i en eller annen grad, kombinert med et variert næringsliv, har ført til en masseinnvandring fra EU, som har skapt enorme budsjettunderskudd i allerede fattige britiske kommuner.

Kuttene er så dype, at selv det mest «utenkelige» har blitt privatisert. En av tiårets beste filmer; "I am William Blake", tar for seg den britiske fattigdommen, slik den oppleves for millioner av briter. Når Blake opplever i hjembyen at den britiske sosialtjenesten har outsourcet betjeningen ved sentralbordet til et utenlandsk privat callsenter, så er det ingen fiksjon, men akkurat slik virkeligheten er i Storbritannia i dag.

Det deles ut flere millioner matkuponger årlig, og tallet er rekordhøyt på familier som er avhengig av veldedige, private organisasjoner for å kunne spise middag hver dag.

Så da er det store spørsmålet, hvordan kan millioner av briter stemme frem en som opptrer som en karikatur av en brite fra det forrige århundret?

Boris Johnson, med utilslørt beundring for britisk kolonitid, er alliert med arbeidere og fattige som demonstrerer mot EU. Disse to ytterpunktene i det britiske samfunnet står sammen om Brexit.

Med Boris Johnson seirende den 12.12 vil landet være utmeldt så fort det lar seg gjøre. Johnson's Storbritannia kan bli akkurat det landet Russland, Kina, og Tyrkia leter etter, som sin europeiske handelsforbindelse. Her finnes ikke USA sin proteksjonisme. Storbritannia vil kunne tilby alt det disse landene trenger.

Noe av det første som kan skje er at sanksjonene mot Russland fjernes, og at kinesiske selskaper får arbeide med den britiske infrastrukturen, uten å være styrt av EU sine budsjetter og krav til anbud.

Som det største landet i Europa utenfor EU, kan Boris Johnson igjen få oppleve England i vekst, som en økonomisk stormakt.