Gå til sidens hovedinnhold

Når lovverket blir SIANs markedsføringsbudsjett

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Det er problematisk at en marginal organisasjon som SIAN nærmest bruker samfunnets ressurser som markedsføringsbudsjett.

For det er det de gjør når de insisterer på å brenne Koranen. De vet de vil få reaksjoner, både i innland og utland.

Dette er saken: Forsøkte å sette fyr på Koranen under SIAN-demonstrasjon i Kristiansand

Når SIAN brenner Koranen er det et ekstremt tiltak for å få oppmerksomhet. Som samfunn kan vi dessverre ikke forlange mer intelligente markedsføringstiltak enn koranbrenning fra SIAN.

Det vi derimot kan argumentere for er at SIAN ved sin aksjonsform velter markedsføringsutgiftene over på samfunnet.

Marginal organisasjon som lever av motreaksjoner

SIAN er en marginal organisasjon som kun kan få oppmerksomhet ved å møte motreaksjoner.

Å brenne Koranen er et manus som både SIAN, samfunnet og politiet vet mye om. Hvorfor fortsetter da SIAN?

Ytringsfriheten er viktig i vårt samfunn, men det koster mye å beskytte ekstreme ytringer.

Les også: Politidirektøren må komme med en bedre forklaring

I Danmark fikk politiet høye utgifter da Rasmus Paludan drev valgkamp tidligere i år. Han oppsøkte innvandrerstrøk som Nørrebro, og kom med et budskap som han visste ville oppfattes som fiendtlig.

Han fikk oppmerksomhet i mediene og politibeskyttelse. En stund så det ut til at han kunne få en plass i Folketinget. Det gjorde han ikke, men han fikk likevel nok stemmer til at han kan finansiere en videre politisk kamp.

Nyttige idioter

SIAN er ingen populær organisasjon. De må ta ekstreme virkemidler i bruk for å få oppmerksomhet. Da blir motdemonstrantene nyttige idioter.

Uten motdemonstrantene ville det sett passe dustete ut å brenne Koranen.

Da kunne vanlige forbipasserende gjort seg en opp en mening, noe som neppe ville ført til at verveblokka til SIAN ville gått varm.

Pegida fikk mye oppmerksomhet da det ble etablert en underavdeling i Norge i 2015. De ukentlige demonstrasjonene ble stadig mindre, kun drøyt en håndfull flere ganger. Det var nærmest tragisk å se et fåtall Pegida-tilhengere bak gjerder foran Oslo Rådhus mens langt flere motdemonstranter ropte taktfast at de ikke ville ha rasisme i gatene.

Politiet sørget for ro og orden. Oslo politidistrikt fikk utgifter de sikkert kunne brukt til mye annet. Men så var det ytringsfriheten da.

Uten motdemonstranter er SIAN kun en marginal organisasjon. De marginale gruppene på høyresiden synes å være som en uimotståelig fristelse for motdemonstrantene.

Hvordan få de til å innse at de faktisk er lite annet enn nyttige idioter for SIAN?

Les også: - Rasister skal bekjempes - ikke anerkjennes, Hagen!

Forutsigbart rituale

Det rituelle mellom SIAN og motdemonstrantene, danske Rasmus Paludan og motdemonstrantene, er lett å forutse.

Det er på et vis politisk teater for de få.

Mens landets beste teatre knapt har penger til å lage teater for de mest kresne, bruker samfunnet mye ressurser på forestillinger som koranbrenning.

Det er lov å brenne Koranen, men det er ikke klokt. Det er også et desperat rop om oppmerksomhet.

Siden reaksjonene er forutsigbare må politiet stille opp for å sikre ro og orden.

Samfunnet burde ikke gi marginale organisasjoner som SIAN mer oppmerksomhet enn de fortjener. Når de likevel roper på oppmerksomhet gjennom koranbrenning, har samfunnet en utfordring.

Les også: Frp-topp vil kaste ut SIAN-medlemmer og de som sprer hat

Ytringsfrihet som klingende mynt

Selv vil jeg foreslå at politiet lager et regnskap for hver aksjon, og at dette offentliggjøres.

Kanskje det økonomiske argumentet vil trenge inn hos SIAN. For aktive i SIAN er kanskje ikke verre mennesker enn at de kan bli brydd over hvor mye det koster politiet at de skal få lov til å brenne koranen.

Les også: Tre demonstranter innbrakt under SIAN-markering i Oslo

For i realiteten bruker SIAN ytringsfriheten som om det var klingende mynt.

Det fortjener de ingen respekt for.

Ytringsfriheten er ikke et synonym for markedsføringsbudsjett.

Her finner du flere Friske Meninger på Facebook!