Gå til sidens hovedinnhold

Rusreformens vanskelige rolleblanding

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Omsorgsarbeidere overtar kontrolloppgaver fra politiet som vil henvise til rådgivning, når rusreformen - fra straff til hjelp, implementeres. Etter at avhengighetslidende brukere fikk pasientrettigheter i 2004 ønsker stadig flere å bidra til at rettigheter til liv og helse oppfylles, ved å erstatte nulltoleransens straffetenkning med et skadereduserende mål om å hjelpe brukerne uten et første krav om rusfrihet.

Men reformutvalgets forslag for overføring av reaksjoner på brudd på legemiddelloven fra justis- til helsesektoren, legger opp til en vanskelig rolleblanding som virker inn på reformens måloppnåelse; å utvikle tilsvarende gode hjelpetilbud til alle og å redusere stigma og marginalisering.

I mandatet står det: «Regjeringen vil ikke legalisere bruk og besittelse av narkotika, men dette er ikke til hinder for mer vekt på skadereduksjon», tilpasset et politisk klima uvillig til å reagere overfor illegal stoffbruk, tilsvarende vi reagerer overfor prinsipielt likeartet bruk av lovlige alkohol og tobakk.

Utvalget har derfor ikke utredet de jure avkriminalisering hvor erverv, bruk og besittelse av små mengder «narkotika» til eget bruk, lovliggjøres. De foreslår en de facto avkriminalisering. Handlinger forbundet med avhengige brukeres sykdomsbilde vil følgelig fremdeles betraktes som kriminelle, fortsatt avdekkes av politiet, men føre til sivile-, og ikke strafferettslige reaksjoner. Bøter eller fengsel i inntil seks måneder foreslås erstattet med at politiet vedtar oppmøteplikt til en kommunal rådgivningsenhet om innehavet er under vedtatte terskelverdier. Rådgivningsenheten skal kartlegge behov for og tilby hjelp, under samtykke.

Også politiet er enige i at avhengighetslidende har bruk for hjelp og ikke straff. Men gode intensjoner undergraves når man til tross for at politiet etter reformen skal avdekke om besittelse er ment for salg og ved salg kan straffeforfølge, mener avkriminaliserte mengder bør settes svært lavt. Lave terskelverdier kan føre til at syke menneskers innehav ment til eget bruk, rammes av straffeforfølgelse. Mens småsalg forsøkt fordekt som til eget bruk, bør forstås sykdomsrelatert all den stund det finansierer selgerens avhengighet.

Det blir en lettelse for brukerne når det «å se ruset ut» eller å besitte små mengder ikke lenger kan føre til innbringing, mobilbeslag eller husransakelse. Politiet derimot må fortsette med stedsspesifikt å se forbi mindre alvorlig narkotikakriminalitet. Dette for ikke å forhindre avhengige brukeres tilkomst til hjelp. En pragmatisme som øker tillit og frigjør krefter til å bistå brukere utsatt for vold eller annen kriminalitet.

Innføring av smitteforebyggende utdeling av brukerutstyr, overdoseforebyggende brukerrom, mottaks-og oppfølgingssentre, lavterskel boenheter og legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har som reformen, blitt møtt med påstander om at de skadereduserende tiltakene innebærer aksept for «narkotikabruk» og skal sende «uheldige signaler» til ungdom. Kritikken er ensidig og lite konstruktiv med tanke på de avhengiges behov og personell som i sitt daglige virke lever i en lovmessig gråsone, der de må støtte seg til taushetsplikt, når forbudte handlinger aksepteres innad eller i tilknytning til, hjelpetiltak.

LAR; vedlikeholdsbehandling med medikamenter klassifisert som narkotika ved ulovlig bruk, er et tilbud i randsonen hvor justis- og helsespørsmål gjensidig påvirker gjennomføring og resultater. Siden LAR ble innført i 1998 har tilbudet forbedret fysisk- og psykisk helse, senket overdosefare og kriminalitet og tatt andeler fra det svarte markedet. Men pasientene underlegges repressive kontrolltiltak når de jevnlig avlegger integritetskrenkende urinprøver. Funn av andre stoff enn LAR-legemidler sanksjoneres med skjerpede henteordninger. Kontrolltiltakene begrunnes helsemessig; for å redusere overdosefare og å oppnå såkalt «rusmestring», og juridisk; ved å peke på samfunnsansvaret med å forhindre lekkasje av legemidler til tredjepart.

Meg bekjent blir ikke andre pasientgrupper utsatt for liknende kontrolltiltak tross overdose- og lekkasjefare og at stadig flere overdosedødsfall skyldes reseptbelagte medisiner. Skal vi innføre sanksjonerende kontrolltiltak også overfor disse, eller bør vi med reformen – fra justis til helse, innse at forsøk på å kontrollere uønskede konsekvenser innebærer en strukturell mistillit til skade for behandlingsutsiktene og pasient–helsepersonell-relasjonen? Et tilknyttet problem er at avhengighetslidende pasienter nektes legemidler som anskaffet ulovlig regnes som narkotika, for diagnoser der disse ellers er i vanlig bruk.

Rusreformen søker å formalisere en pågående maktforskyvning fra justis- til omsorgssektoren hvor justissegmentet- og tenkningen, fremdeles står sterkt. I prosessen må vi være oppmerksomme på ikke å utvikle mindre egnede hjelpetiltak som fremstår mer inngripende enn straffen de er ment å erstatte og at narkotikabekjempelse ikke fortsetter å stå til hinder for hjelp.

KILDER:

Regjeringen.no.: Rusreform - fra straff til hjelp. NOU 2019:26.

Regjeringen.no.: Mandat for rusreformutvalget

Tidsskrift for Den Norske Legeforening: Ivar Skeie. Thomas Clausen. Anne Bukten. 17. juni 2014. Legemiddelassistert rehabilitering – Viktig behandling med dilemmaer

Folkehelseinstituttet. Narkotikautløste dødsfall i Norge i 2018

Reklame

NÅ: Sjekk de utrolige tilbudene på Spring Friday