Gå til sidens hovedinnhold

Straff for offerets skyld

I Akersposten 8. februar skriver KrFs Hans Olav Syversen om gatevold og straff, og at det bør reageres hardere mot identitetskrenkende vold enn mot andre straffbare forhold. Jeg er opptatt av straffens vitne- og støttefunksjon for offeret. Grov vold gjør så sterkt inntrykk på den som rammes at det kan være vanskelig å "ta inn" virkeligheten, og det kan oppleves som mer eller mindre umulig å bli forstått "fullt og helt" av andre.

Jeg kan ikke tenke meg en tydeligere måte fellesskapet bekrefter realiteten og det forkastelige i volden på, enn at det idømmer voldsutøveren solid fengselsstraff. Når samfunnet via sitt maktapparat griper inn og dømmer, slipper offeret følelsen av å bli ignorert og overlatt helt til seg selv og dermed måtte bære byrden alene. Da jeg på 1990-tallet ble slått ned av en bråkmaker på byen, klarte jeg først etter plastikkirurgisk behandling av påført ansiktsskade og domfellelse av voldsutøveren, å få lagt episoden bak meg. Voldsutøveren var tidligere straffedømt fire ganger, så om fengsel hjalp ham, vet jeg jo ikke. Men hensynet til offeret bør veie tyngst.

Noe av det mest tragiske ved straffeordningen vår er foreldelsesfristen for volden barn utsettes for, og som påfører langt alvorligere psykologiske skader enn vold mot voksne. De fleste tilfeller av mishandling og misbruk av barn oppdages ikke mens det pågår. Når så det voksne offeret anmelder, er det ofte for sent. Det er ikke til å leve med.

Sigrun Tømmerås
Skøyen

Reklame

Pondus-boka har vært utsolgt i 14 år: Nå er den endelig på lager igjen