HTML EMBED

Se traileren til «Diana» her.

Diana - Storbritannia/Tyskland 2013: Regi: Oliver Hirschbiegel. Med Naomi Watts, Naveen Andrews.

Aldersgrense 11 år

Ifølge filmen «Diana» og boken til Kate Snell, som den bygger på, var ikke Dodi Al-Fayed hennes store kjærlighet. Han var en mann hun brukte for å gjøre Hasnat Khan sjalu - og som et virkemiddel for å få den mediesky hjertekirurgen tilbake. Og kanskje, kanskje, hadde det fungert om hun ikke hadde dødd i Paris.

Forholdet mellom Khan og Diana har i stor grad ikke vært omtalt, rett og slett fordi ingen av partene åpnet munnen om det. Det vil si prinsessen benektet det i en uttalelse som vakte oppsikt i England.

Når du ser «Diana», er det vanskelig å forstille seg hva en filmskaper som Oliver Hirschbiege («Eksperimentet», «Der Untergang»)l ønsket å gjøre med denne filmen. Kanskje har han forsøkt å komme bak fasaden. Å vise en ekte kjærlighetshistorie, å gi sitt bidrag til historien om prinsessen av Wales. Men han tilfører intet nytt, og man får følelsen av at det hadde vært smartere ikke å vekke den sovende hunden. Både han og prinsessen er fanget i det gylne buret for å si det sånn.

For å ta det beste først. Naomi Watts klarer med mimikk og væremåte å få frem en Diana som både var verdensvant og noe uopplyst samtidig. Hun var verdens mest berømte kvinne, men samtidig hadde hun få venner. Slottet lot henne møte prinsene hver femte uke og den usikre Diana følte seg svært uelsket. Den klaustrofobiske følelsen av å være stengt inne i et slott er til å ta og føle på.

Da en støttespillers mann blir alvorlig syk, møter Diana kirurgen Hasnat Khan. Hun blir umiddelbart tiltrukket av at han knapt enser henne. Khan er nemlig først og fremst opptatt av sin pasient og dernest av Dianas venninne.

Vant som hun er til å få det hun peker på (i alle fall nesten), gjør hun sine hoser grønne hos Hasnat og de blir forelsket. Den privat anlagte Hasnat mot all sin sunne fornuft. Naveen Andrews skaper et særdeles sympatisk portrett av hjertekirurgen.

Hirschbiegel skal ha for at han starter filmen med Dianas siste minutter, men ikke fråtser i dem. Hennes to sønner er heller ikke spesielt med i filmen, noe som er sympatisk. Den store historien er at selv en prinsesse kan ha behov for å bli elsket, og at hun møter den store kjærligheten. Men som Hasnat er merket av sitt kall som lege og sin frykt for rampelyset, er Diana merket av sine år i medias søkelys.

«Diana» er blitt en tradisjonell film med et ganske flatt foto, der både skuespillere og regissør forsøker å komme under overbygget på historien, men ingen av dem lykkes noe særlig. Stort sett får man følelsen av at dette skyldes at man rett og slett vet veldig lite om romansen mellom de to hovedpersonene. Hasnat Khan har aldri snakket om den, prinsesse Diana er dessverre død og fortalte i sin tid heller ikke mye.

Hirschbiegel har tydeligvis heller ikke ønsket å gå spesielt lenger enn boken. Dermed blir filmen like overfladisk som ryktene rundt dem i 1996 og den makter aldri å trekke oss med i den foreslåtte tristessen rundt det ubønnhørlige faktum at det aldri ble de to. Den som kommer dårligst ut av dette er jo Dodi Al-Fayed som står igjen som en lokkedue og en brikke i et romantisk spill som fikk et så altfor tidlig og tragisk endelikt.