Dikson ligger midt i ødemarka. I den nordligste byen i Russland er det meste ganske vilt. Det er fire butikker her. To av dem ligger skjult i et bygg hvor arkitekten har hentet inspirasjon fra en kamuflasjefarget stridsvogn. Isbjørn og polarrev vandrer i gatene. Folk har våpen, skriver Nordlys.

Det meste er også militært her. De som ikke har vært så heldige å sikre seg en utrangert militærbil, kjører så fort de vil på sjølbygde motorsykler med tre hjul. Gummidekkene er «Made in USSR». Trålere tørker på land. Malingen på husene flasser av. En isbjørn ble skutt i natt. Rett før vi kom hit. Det er det store samtaleemnet blant folk i Dikson nå.

Fest med isbjørn

Isbjørnen banka på døra til en av Diksons glade gutter. Det hadde vært fest og isbjørnen ville være med. Verten åpna døra på gløtt og sprang ut. Isbjørnen etter. Tvang ham oppetter veggen.

Mannen sto og sprella. Isbjørnen truende nær. Bikkjene bjeffa. Rektoren på skolen våkna. Hele byen våkna. Politiet kom til. En liten gutt i nabolaget filma det hele:

Mannen klarer å komme seg løs fra isbjørnen og løper mot inngangen igjen. Så smeller det. Noen løsner et skudd! Isbjørnen faller og blir liggende.

Svære hunder

Filmen tar slutt. Hva hendte?

«Isbjørnen sprang av gårde ut av byen», er politiets offisielle versjon. «Isbjørnen ligger på kirkegården», er ungene i Diksons versjon. Ikke vet vi. Dikson-barna har hørt historier om isbjørn før. Da er det godt at noen passer på dem.

Ungene i Dikson har svære hunder. Sibirske huskyer.

– Har dere hundene innendørs?

Det dumme spørsmålet utløser isbjørnhistorien. Selvfølgelig har de ikke de digre pelsdyrene inne.

– Hundene går ute, hvis ikke kan de jo ikke skremme bort bjørnene, sier Svetlana (10 år). Livets skole er minst like tøff som grunnskolen i Dikson. Isen smelter tidligere enn før. Det gjør at enkelte isbjørner ikke reagerer når iskanten beveger seg vekk fra kysten. Uten tilgang på sel, hvalross og annen føde, beveger bjørnene seg inn mot byen for å stille sulten. Hit kommer også polarreven, forteller guide Alla Fjodorovna.

– Vi ligger åpent til for naturen. Derfor går hundene fritt. De er våre vaktbikkjer. Spesielt om våren kommer det sultne polarrever hit. De springer mot føttene våre og vil bite. Resten av dyrene er ikke så farlige, men her i Dikson bor det balanserte folk med nervene i orden. Her bør man ikke være redd. Og ja, det kommer isbjørner hit, bekrefter Fjodorovna.

Fra 6000 til 600

Fakta og fiksjon utfyller hverandre her, langt fra myndighetenes kontroll. Men én ting er sikkert: Det meste var bedre før. I 1915 kom den meteorologiske stasjonen. I 1930 ble kaia påbegynt. I Dikson fant båtene en havn for vinteren. I 1933 stengte Stalin byen. Den kalde krigen førte med seg mye godt til Dikson. Den strategiske utposten ble rustet opp. Nå ruster det meste ned.

Det bodde 6.000 her i storhetstida. Nå er det bare 600 igjen. Igor Pavlovitsj Safronov har klar beskjed til de besøkende fra Tromsø og Norge som har kommet med forskningsskipet fra Arkhangelsk denne augustdagen.

– Dere skulle ha kommet hit på 60-tallet! Da var det fint her, sier Safronov. Han er byens sprekeste 70-åring og har svaret på det meste. Han er født i 1942. Det året ble Dikson med i andre verdenskrig - eller Den store fedrelandskrigen, som det heter i Russland.

Tyskerne kom helt til Sibir. Den 25. august 1942 seiler den tyske krysseren Admiral Scheel over Karahavet, på jakt etter å senke den sovjetiske flåten stenge forsyningslinjene langs Den nordlige sjørute. Ved Dikson treffer de på isbryteren Aleksander Sibirjakov. Den tar opp kampen mot fascistene, men taper. Byens største minnemerke forteller om tapet av 67 menn. Byens nest største minnesmerke forteller om et annet drama, som Hollywood foreløpig har oversett.

Og i hovedrollene? To nordmenn fra polarhelten Roald Amundsens Maud-ekspedisjon.

De døde i Dikson

Polfarerne Peter Tessem, bosatt i Tromsø, og Paul Knutsen var Roald Amundsens menn. De var med Maud-ekspedisjonen som nådde Kapp Tsjeljuskin - Russlands svar på Nordkapp - i september 1918. Der overvintret de. I august 1919 lå isen fortsatt tjukk.

Tømmermannen og snekkeren Peter Tessem, opprinnelig fra Nord-Trøndelag, ville forlate skipet. Han hadde vondt i hodet og var lei. Amundsen hadde en idé: hva om han tok med seg Paul Knutsen og dro 800 kilometer sørover langs kysten av Tajmir til Dikson? De hadde et behov for å sende hjem beretninger om ekspedisjonen, ikke minst for å berolige russiske og norske myndigheter.

-Tessem og Knutsen dro ut med hundeslede, men kom aldri fram. Tessems skjebne er kjent. Like før han nådde Dikson gikk det galt: «Med lysene fra stasjonen synlige på horisonten har han antageligvis glidd på isen, slått seg bevisstløs og frosset i hjel», heter det i Fram-museets beretning. Liket hans ble funnet to år etter, rett i nærheten av dagens bosetting i Dikson. En bauta og et kors er reist på stedet.

Jakten på den ukjente grava

Paul Knutsens skjebne er mer usikker, men derfor også mer spennende. Ei norsk historiebok med teorier om hva som kan ha skjedd med Knutsen har nå ført åtte mann i en gummibåt over fjorden til Dikson-øya.

Polarinstituttets leder Jan-Gunnar Winther og ekspedisjonsleder Konstantin Zajkov fra Det nordlige arktiske føderale universitet i Arkhangelsk leder an i jakten på den ukjente grava. Jusprofessor Øyvind Ravna og filmfotograf Mikhail Dolinin er også med, for om mulig å dokumentere et historisk funn.

Gummibåten nærmer seg øya. Telegrafen. Værstasjonen. Flyplassen med én ukentlig avgang til Russlands største gruveby Norilsk. På et kart i boka om Knutsens skjebne er det avtegnet et kryss på øya. Der skal graven ligge. Vi går i land. Et teppe av myrull og metallskrap møter oss.

Mot lyden av bjeffende bikkjer

Det er øde. Helt stille. Jan-Gunnar Winther og Øyvind Ravna peiler ut kursen og begynner å gå.

– Det skal være her et sted, sier de, men er like kloke. Hvor er monumentet? Gummibåtekspedisjonen har to timer på seg før moderskipet Professor Moltsjanov seiler videre sørover elva Jenisej. Det gjelder å handle raskt. Ikke langt unna krysset på kartet er det reist noen messingrør på toppen av en steinhaug. Det er formet som et kors. Kan det være her? Korset har ingen påskrift, men et anker i bunn. En tanke slår de moderne eventyrerne:

– Kanskje vi kan spørre noen?

- Men hvem? Vi går mot lyden av bjeffende bikkjer. I det fjerne skimter vi en kvinne på en veranda. Lyden bærer ikke. Vi må nærmere. Kvinnen vinker oss til seg. Den ene av bikkjene, den litt mannevonde, står i bakgrunnen mens vi passerer på tur opp trappa.

Drømmene brast i Brest

En lang og tynn mann kommer ut. Det første som slår oss er det glassklare blikket og det lange, grå skjegget. Han har sixpence i svart skinn, ribbestrikket genser, okergule arbeidsbukser og svarte tøysko som en hvilken som helst tenåring kunne ha gått med. Han har bodd på øya i 30 år. Men Anatolij Bukhta kjenner ikke til noe monument.

– Hva med korset vi så ned i bakken her?

– Det er et monument som den tidligere ordføreren satte opp på 90-tallet, men ingen skjønner hvorfor, svarer Bukhta. Med det parkerer han nordmennenes eventuelle håp om å bli berømte for å ha funnet den ukjente polarheltens grav.

Han ble født i Brest, men drømmene brast. Han er utdannet oseanograf fra St. Petersburg, giftet seg, fikk to barn, men kona forlot ham bare ett år etter at de flyttet til øya. Nå er det 31 år siden hun dro og Anatolij ble igjen. Nå er det bare tre fastboende igjen på øya, inkludert ham selv.

– Jeg liker å være alene. Her er det fin natur. På øya er det over 100 sorter planter, sier han og holder opp en gul polarblomst. Bukhta peker på de mange forlatte bygningene på øya. De skjuler en skattekiste som bare han og få andre kjenner til. Her er komplette bibliotek over russisk litteratur, historie og alle verdens religioner på ett brett.

– Jeg har lest om alle religionene i verden og deres hellige bøker, som bibelen og koranen. Jeg har også praktisert meditasjon her på øya, fortsetter oseanografen.

- Hvilken religion liker du best?

– Buddhismen. Jeg har også lest indiske forfattere og reist i India, men jeg har gitt opp buddhismen nå.

Den milde framtoninga til tross, Anatolij Bukhta har forkastet den indiske livsfilosofien. Nå skal han i stedet bygge sitt eget laftede tømmerhus i norsk stil med gras på taket. Anatolij har satt alle verdens religioner tilbake i biblioteket.

Denne saken ble levert av Nordlys.no. Les flere saker fra dem her.

– Det eneste jeg tror på nå er livet etter døden. Da skal jeg komme tilbake hit til øya, sier Anatolij.

Med sprengkulde og isbjørner på menyen er kanskje det den eneste fornuftige filosofien i Dikson.