*Nettavisen* Nyheter.

– Dette er min historie

Bokaktuell: Hilde Sophie Plau har tidligere gitt ut bøkene «Søvnsankersken» og «Appell». FOTO: ELISABETH C. WANG

Oversetter og forfatter Hilde Sophie Plau forandret ikke på navn, steder eller hendelser i boken "Norsk familieleksikon". Det verken kunne eller ville hun.

BESTUM: – Jeg har visst at jeg skulle skrive denne boken i mange år. Om egen slekt og en familie med forferdelig mange fargerike medlemmer. Jeg ville skrive det som det var og ikke late som om jeg var noen andre. Klart, jeg kunne jo sagt at jeg het Bente og skrevet det som om det var en annens historie, men det ville ikke fungert, sier Plau og legger raskt til:

– Du kan gjerne si at jeg er utrolig takknemlig for Karl Ove Knausgård. Det er nok lettere å få aksept for å skrive i denne formen etter at han kom fossende, sier hun.

Minnebok/roman

Resultatet har, ikke overraskende, blitt en personlig bok, en blanding av en minnebok og en roman.

– Det var viktig for meg å ikke utbrodere, ikke klisse det til. Jeg ville skrive handlingen som en reportasje, for sterke historier trenger ikke sterke adjektiver, understreker Plau.

Hun tør det få tør. Hun skriver åpent om sin egen familie, en mengde ulike mennesketyper. Om kjærlighet, styrke, opplevelser, svik og slag.

– Reaksjonene i etterkant har mildt sagt vært overraskende og ganske morsomme. "Hvorfor har du ikke skrevet mer om meg?" og "hvorfor har du ikke tatt med det og det?". Det var mildt sagt komisk synes jeg, sier Plau.

– Tilegnet henne

Alle som er skrevet om i foreldregenerasjonen har gått bort. Det vil si, da Plau skrev boken, var det alle med unntak av én: Bergliot Mathilde.

– Jeg har dedikert boken til henne og hun visste at den kom ut. Jeg husker hun sa "du må ikke gi deg!" og "blir jeg berømt nå da?". Men, Bergliot Mathilde døde dessverre før hun fikk sett den endelige resultatet.

Også Plaus barn har lest boken og sønnen hennes innrømmet at han skvatt da han satt på en benk i parken.

– Jeg har tatt med litt om min sønn som nyfødt og han fortalte meg at han skvatt da han skjønte at jeg hadde skrevet om han, smiler hun.

– Voldelig

På en av de første sidene i boken står Plaus mors slektstre på den ene siden og hennes fars på den andre. Tegningen sier mye om hva boken vil bringe.

– Som du ser har treet på min mors side noen knuter og kroker. Det er mye rot. Min mor var voldelig og det skriver jeg en del om. Men, det var ikke så uvanlig med vold, i form av fysiske avstraffelser, mot barn i 50-årene. Derfor blir jeg uvel når jeg ser unge menneskers nostalgi til 50-årene. De har tydeligvis ikke levd i den tiden, sier Plau.

Hun er rask med å understreke at hennes mor også hadde mange fine sider og at hun uten tvil var påvirket av sin egen barndom i et svært voldelig hjem.

– Jeg husker en gang da min mor over tid hadde observert at jeg ikke slo barna mine. Hun trodde jo ikke at det gikk an å få skikk på barna uten å ty til vold. Da mumlet hun ved kjøkkenbenken plutselig "det er kanskje lurt å la vær å slå barna sine. Man kan jo bli så sint og slå alt for hardt". Det gjorde inntrykk, sier Plau.

Stoltheten

Moren slo kun når far var ute av huset. Det skulle dermed ta mange år før Plaus far fikk vite om hva som skjedde innenfor husets fire vegger.

– Jeg hadde jo flere ganger tryglet mor om å ikke si noe til far, for jeg var redd for hva som da ville skje. Jeg forstod ikke da at hun skjulte dette for han. Da jeg mange år senere konfronterte han med det som hadde skjedd, reagerte han sterkt.

– Overlykkelig!

Hilde Sophie Plau er strålende fornøyd med samarbeidet med Humanist Forlag som har utgitt boken.

– Jeg blir rett og slett overlykkelig hver gang jeg ser boken. Det er et nydelig forlag. Klart jeg kunne skrevet mer, men det var hit jeg kom denne gangen. En gang må man sette punktum og jeg står inne for alt jeg har skrevet, avslutter hun.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.