– Mobbing tok fra meg livsgleden

Solveig Stensrud forteller sin historie i håp om at det kan hjelpe andre som blir mobbet. – Dere er ikke alene! Vi er mange som har opplevd det samme. Dersom vi står sammen, kan det kanskje bli mindre mobbing, sier hun. Foto: Anita L. Hanken.

Solveig Stensrud forteller sin historie i håp om at det kan hjelpe andre som blir mobbet. – Dere er ikke alene! Vi er mange som har opplevd det samme. Dersom vi står sammen, kan det kanskje bli mindre mobbing, sier hun. Foto: Anita L. Hanken.

Mobbing gjennom hele skolegangen ga Solveig Stensrud psykiske problemer. Nå kjemper hun seg tilbake til livet.

GRORUD: – Jeg tenker veldig ofte på hvordan livet kunne vært. Jeg ser for meg at jeg kunne vært gift, hatt barn og en god jobb. Jeg har alltid hatt en drøm om å bli barnepleier eller førskolelærer, sier Solveig Stensrud.

I dag er Solveig Stensrud bosatt på Grorud, men vokste opp i en annen bydel i Oslo.

Innestengt i strøkasse

Mobbingen startet allerede første skoledag. Siden har mange vonde opplevelser brent seg fast.

– En gang venta de på meg ved en slik kasse man har strøsand i. De la meg oppi den, satte lokket på og gikk, forteller Stensrud.

Til alt hell ante moren uråd og fant henne.

– Noe fikk henne til å stoppe ved kassa jeg lå i. Da hun åpnet lokket fant hun meg. Jeg klamra meg til mamma, som måtte bære meg hele veien hjem, forteller Stensrud.

Etter denne episoden begynte familien å forstå at hun ble mobbet på skolen. Tre eldre søsken forsøkte å hjelpe henne, uten at det hjalp.

– Jeg ble mobbet når ingen andre så det. Jeg kan ikke huske at lærerne var i skolegården. Den eneste som brydde seg var vaktmesteren, han som sikkert hadde mest å gjøre av alle sammen. Han skulle jeg gjerne takket i dag. Jeg husker fremdeles den snille stemmen hans. Jeg tror han het Åbakken, sier Stensrud.

En annen gang fikk hun den nye dunjakka ødelagt av neseblod etter å ha blitt banka opp på hjemveien.

– De andre stod rundt og ropte "slå á til á dauer". Jenta bare slo og slo, helt til det kom en mann kjørende i traktor. Da løp de, forteller Stensrud.

Fikk god støtte hjemme

Til tross for vonde år, fikk hun alltid god støtte hjemme.

– Jeg klandrer ikke familien min. Jeg har fått mye kjærlighet fra foreldrene mine og søsknene mine, og det vil jeg takke dem for. Uten dem vet jeg ikke hvordan jeg hadde hatt det i dag, sier Stensrud.

Men det var ikke bare medelevene som mobbet. Også lærerne var med på å ødelgge skoletida ved usynliggjøring, klyping, lugging og kjefting.

– De tok fra meg gleden og lysten til å lære. Jeg var alltid så forskremt. Lærere må se alle elevene, og sørge for at alle er med. De må ta inspeksjon i skolegården, og ikke ta kaffekoppen når det er friminutt, sier hun.

Da Stensrud begynte på videregående, var det ingen som mobbet lenger. Men hun fikk heller ingen venner.

– Noen tror det er slutt når mobbingen er over. Men det er da det begynner. Jeg tror ikke det blir slutt noen gang.

Femten år gammel forsøkte hun å ta livet sitt. År med anoreksi og tvangsinnleggelser fulgte. I dag sliter hun fremdeles med psykiske problemer, og er ikke i stand til å jobbe.

– Mobbingen tok fra meg livsgleden. Jeg ser ingen lyse utsikter, selv om jeg vil leve. Men jeg vil ikke at mobbingen skal fortsette å ødelegge meg. Til mobberne vil jeg si at dere skal ikke få ødelegge resten av livet mitt. Jeg skal kjempe for livet. Bearbeide og sette ord på ting. Jeg er klar for den jobben nå. Og jeg vil gjerne være til hjelp for noen om jeg kan. Det ville betydd mye for meg, sier Stensrud.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag