RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

100 år siden Baden-Powell startet speideren

I dag, 23. april, er det St. Georgs dag, det er speiderdagen fremfor noen, den bør feires.

Det er 100 år siden Lord Baden-Powell startet speiderbevegelsen og det er det god grunn til å markere. Utrolig mange har hatt nytte og glede av denne ungdomsbevegelsen. La oss håpe at dagens ungdom ser speiderens verdier og følger opp.

"Den hellige Georg" drepte dragen og dermed reddet kongsdatteren og andre, men da han senere bebreidet keiseren hans grusomhet, ble han fengslet og henrettet. Det var 23. april år 303. Noen skriver at han ble myrdet for sin kristne tros skyld. Sankt Georg ble en av de mest dyrkede av alle helgener. Som symbol for ridderlighet og for kampen mot det onde, har Speiderbevegelsen har tatt St. Georg som sitt symbol og feirer 23. april som sin merkedag.

Lord Robert Baden-Powell

Speidingen startet 1. august 1907 med verdens første speiderleir ved den engelske sydkyst. Der deltok 21 gutter sammen med to voksne ledere. Hovedideene om speideren er de samme i dag som for 100 år siden

I en artikkel i Nordstrands Avis i mars 1936 skriver HH ( som jeg antar var Haakon Helliesen) "Minner fra de første speiderår.":

I 1911 begynte våre eldre fettere bosatt i Kristiania å bli speidere, og vi hørte stadig tale om Gasmann, Dons og Grøttum. Nogen hørte til Dons og Gasmanns speidere, og nogen til rittmester Grøttums, hvad forskjellen var forstod vi ikke, men at der var en forskjell, det var oplagt. Til jul fikk jeg Grøttums speiderhåndbok og en fortelling om en speidergutt som drog på tur og oplevet en mengde morsomt.

I 5te klasse på frk. Thilesens skole var vi 6 gutter som holdt godt sammen, lekte krig i Byskogen og skjøt på hverandre med bue og pil med spiker i spissen. Vi fant ut det å være speidere måtte være en enda morsommere lek, og holdt konstituerende møte i bryggerhuset hos en av guttene. Her leste vi høyt av den speiderlektyre vi var i besiddelse av, og allerede dagen efter på skolen fortalte vi at vi hadde startet en patrulje. Vår lærerinne hjalp oss med å skrive til presten Gasmann om å få bli medlemmer i hans korps, og han svarte omgående at vi burde henvende oss til grosserer Chr. Dons der bodde i Oslo Hospital. Som sagt så gjort. Efter endt skoletid drog vi en dag alle 6 innover Ljabruveien og fant fram til der Dons bodde. Vi blev vel mottatt og Dons var ikke uvillig til å hjelpe oss. Han arrangerte et par møter for oss på Brandfjeld og gav oss de første instruksjoner. Som alle nybegynnere la vi stor vekt på utstyret og fikk da skrapt sammen både økser, fløyter, bambusstenger, signalflagg og et "strietelt". Det eneste vi dessverre ikke fikk tak i, var en eldre fører der bodde på stedet, og følgen uteblev ikke, vi kjeglet og trettet om hvem der skulde være chef til det hele gikk inn av seg selv.

Enkelte av oss gikk da inn i tropper i Oslo og har herlige erindringer fra disse dager. Når en 11 12 års gammel gutt fra Bekkelaget den gang gikk på tur var det enten i Brandfjeld eller Solveiskogen, en langtur gikk aldri lenger enn til Ulsrud. Tenke sig til da noget så morsomt som å dra på tur til Sognsvannet eller en speidermanøver som blev arrangert i 1913 mellem Lutvand og Sarabråten. Vi kom trette hjem, men så morsomt vi hadde hatt det, med voksen fører som arrangerte det hele og deltok i leken med oss. Høsten 1913 var der arrangert tur til Horten hvor marinestasjonen blev besett selvfølgelig også en oplevelse av uforglemmelig art.

Våren 1915 kom der atter fart i speiderarbeidet i Nordstrand og denne gang fikk guttene voksen fører som hadde interesse for gutter og for saken, og hjertelag til å ta sig av guttene. Det var nuværende hospitalsprest Birger Brekke, Bergen, hvis navn vil stå for enhver speider i Nordstrand krets som et lysende eksempel på en virkelig speider.

Ut på tur

Det å dra på turer, korte og lange, synes å ha vært noe av det mest verdifulle for speiderne og de er beskrevet i aviser og bøker. Av det store utvalget velger jeg å nevne 1. Bekkelagets jubileumstur i 1985 til Alpene. 71 speidere dro til Østerrike der høydepunktet nok var å bestige Wildspitze som er 3.777 og Similaun som er 3.600 meter over havet, skikkelig luftig, var kommentaren. En dagstur til Jugoslavia med dryppsteinshuler var nok også et høydepunkt. Noe av vitsen ved å reise så langt var at en skulle oppleve at speiding er noe en har felles med en rekke land rundt om i hele verden. Ved at speiderne var med på så meget sammen, vil gjøre turen til et varig minne. To og to bodde de i østerrikske vertsfamilier. Det var nok en del språkproblemer til å begynne med, men etter hvert ble det knyttet verdifulle kontakter.

Foreldrene ble ikke orientert

Etter krigsutbruddet i 1940 fortsatte 3. Bekkelaget tropp sin virksomhet omtrent som tidligere. Forbundets landsleir ved Tromsø ble imidlertid avlyst. Til gjengjeld arrangerte troppen en leir ved Sørby på Nesodden, omtrent rett overfor Ingierstrand. Gutta syklet til Sørby via Nesset. Dagene ble benyttet til bading og ulike konkurranser. De disponerte også en stor pram som de hadde mye moro med. Et par av gutta skulle bli igjen noen dager etter at de øvrige hadde reist hjem. De som ble igjen tilbød seg å ro flere av gutta med sykler og oppakning over Bundefjorden. Siden turen rundt var drøy, slo flere til og snart var 5-6 sykler stablet i høyden bak i prammen, mens resten av selskapet fordelte seg i båten der det var ledig plass. Det var lite vind til å begynne med, så selv om det neppe var mer enn 10 cm fribord, var alle ved godt mot. Et stykke utpå passerte de Stavangerfjord, dystert lå den der til ankers, tyskerne hadde malt den grå. Så begynte det å blåse opp. Først noen forsiktige blaff, etterfulgt av noen krusninger på vannflaten. Men da de var omtrent midtfjords, blåste det ganske friskt. Bølgene begynte også å gjøre seg gjeldene. Det sprutet inn over den øverste bordgangen og pessimismen begynte å bre seg blant passasjerene. Nå var ikke gutta rådløse. Det var nødvendig å iverksette et par krisetiltak. Bunntiljene ble tatt opp og plassert utenfor langsiden der det sprutet som verst. Dette hjalp noe, men var ikke tilstrekkelig til å berge mann og mus. To gutter hoppet derfor over bord og lot seg slepe etter båten. Det så ut til å være redningen! Prammen fløt høyere i sjøen og etter noen minutter var det godt håp om landkjenning på fastlandet. De tok peiling på nærmeste brygge, samtidig som humøret steg flere hakk. Men da de skulle fortøye ved brygga, kom det en kar løpende mens han skrek og fekta med armene: "Dette er privat grunn. Her har dere ikke anledning til å gå i land". Argumentasjon var nytteløs. Surt, men det var bare å legge utpå igjen og finne ei ny brygge der de innfødte var mer vennligsinnede. Noen minutter seinere kunne gutta sykle i god orden innover Mosseveien med kurs for matgrytene. Foreldrene ble ikke orientert om tildragelsen.

Krigen

11. september 1941 bestemte tyskerne at speiderbevegelsen skulle oppløses og forbys. Alle speidersaker måtte innleveres før 1. oktober. Det gjaldt luer, hatter, tørklær, knuter, skjorter, bluser, kitler, leirkjoler, belter, strømpebretter, snorer, merker og alle andre distinksjoner. Det ble forbudt å besøke de tidligere speiderhytter og lokaler og så videre, og så videre. Leder for 3. Bekkelaget tropp pakket ned effekter og papirer, som en ikke ønsket å levere inn, i en koffert som ble fraktet per sykkel inn i Trolldalen i Østmarka. Der ble den emballert og gjemt under noen store steiner. Den ble funnet igjen etter krigen med innholdet noenlunde intakt. En kar la distinksjoner, belte, speiderlua og en del merker i en tom hermetikkboks og loddet igjen. Boksen ble så gjemt i en fjellkløft i Østmarka til krigen var over. Mange steder fortsatte nok speidingen i det skjulte.

Mange av de eldre guttene rømte til Sverige og England. Av dem som ikke rømte, kom mange hurtig i illegalt arbeid. Kristian Ulrik Kyhn Gløersen overtok troppen 2. Nordstrand i 1935. Han var en dyktig leder. Mange av 2. Nordstrand deltok i illegalt arbeide under krigen og Kyhn kom tidlig med. Dessverre ble han tatt av tyskerne og skutt under fluktforsøk 2. april 1943. Han ble bisatt i Nordstrands kirke, der rundt 1.200 mennesker møtte opp, selv om kunngjøring av bisettelsen ikke var tillatt av tyskerne. Hans navn lever videre i Kyhns vei på Nordstrand. Dette er bare et eksempel av mange.

Siste ord

Fra Robert Baden-Powells siste ord: Man blir ikke lykkelig av rikdom. En vellykket karriere kan ikke i seg selv gjøre noen lykkelig, og lykken kommer heller ikke av å dyrke seg selv og sine egne behov. Ett skritt mot et lykkelig liv, tar du ved å bli sunn og sterk mens du ennå er ung, slik at du kan gjøre nytte for deg, og glede deg over livet som voksen. Om du utforsker naturen, vil du se hvordan Gud har skapt verden full av vakre og vidunderlige ting for at du skal glede deg over den. Vær tilfreds med det du har fått, og gjør det beste ut av det.

Som protest mot vårt overflodssamfunn kunne jo ungdommen bli speidere og dermed være med å redde vår klode og gjøre seg selv mer tilfreds med tilværelsen!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere