*Nettavisen* Nyheter.

Abildsøs blomstrende utvikling

JUBILEUMSFEST: Abildsø skole er den eldste skolen i Oslo som fortsatt er i drift. I 2009 feiret de 150-årsjubileum, og første skoledag ble 150 ballonger sluppet til værs. Foto: Arkivfoto: Trine Dahl-Johansen

Mer om Abildsø – menneskene, foreningene og jubileene! Dette er en fortsettelse fra forrige ukes «Aktuell Historie».

Klikk på bildet for å forstørre.

ER EN HYTTE! Provisorisk hytte i Abildsøskogen. Kan ikke være større enn en utedo? Foto utlånt fra Oslo Byarkiv, fotograf ukjent. Se flere historiske bilder på oslobilder.no.

Klikk på bildet for å forstørre.

PROVISORISK: Hytte i Abildsøskogen. Foto utlånt fra Oslo Byarkiv, fotograf ukjent. Se flere historiske bilder på oslobilder.no!

For få år siden kunne en møte folk fra «penere strøk med god nese» som husket sin barndoms møte med barn fra Abildsø og som fortalte at de luktet annerledes. Mange arbeidet i renholdsvesenet.

Den gang, enda mer enn nå, var det en lite misunnelsesverdig jobb det å ta vekk skitten etter andre. Å gå i trapper med overfylte dunker var ille nok, men mange steder var det sjakter opp gjennom etasjene slik at en måtte øse fra en felles kum; det var nok ikke mer appetittlig.

Det er ingen tvil om at en hverdag den gang artet seg forskjellig fra den som gjennomsnittsfolket kjenner fra senere tider. Men også forskjellig fra den en kunne møte i nabodistriktene; kom du over på Nordstrand og Bekkelagssiden var det ganske andre slags byfolk en møtte, og folk som vokste opp på den siden kunne fortelle at de husket at det luktet annerledes av folk fra Abildsø.

Føler seg diskriminert

I et brev til Teknisk direktør i kommunen i 1936 fra velet kommer det frem at Abildsø føler seg dårlig behandlet: «Som man ser forhaster kommunen seg ikke når det gjelder almindelige arbeidsfolk. Da er det ikke så nøie hvordan arbeidet blir utført. Vi tillater oss herved å spørre de ærede herrer: Hva ville De ha gjort hvis dette arbeidet var blitt utført på Solveien? Ville De da latt et stykke stå igjen fordi det måtte tas vekk litt fjell? Vilde De ha undlatt å ordne saken dersom en av grossererne eller direktørenes eiendom var blitt skadet?»

Helsen

Det var nok en god del lungebetennelse og skranting blant barn og voksne. Så lenge det ikke fantes sykepenger og med en forsorgs-forstander som kjeftet og tviholdt på hver eneste krone, som om det var hans egne, så ble det å stå på helt til det ikke var noen veg utenom kommunens sykehus på Tonsen.

Når det gjaldt barna, så husker Bjørnsen, som var en populær kusk, at han kjørte mødre til byen med syke barn, men det var ofte turen gikk til «signe-koner». En av dem minnet så meget om en heks at kusken ikke turte å hilse på henne, men kunder hadde hun.

Billige tomter

Da utparselleringen ved århundreskiftet begynte på Abildsø, vakte det særlig interesse blant byens renholdsarbeidere. Verket hadde nemlig sin store kjøresentral med 200 hester i Kværnerdalen. Det er jo en drøy vei derfra til Abildsø, men lange avstander virket ikke så avskrekkende den gang som nå, og gjennom skogen ble veien heller ikke så lang. Viktigere var nok den lave tomteprisen, 500 kroner for et mål, eller 5 kroner måneden over en 10-årsperiode.

Først ble det gjerne å reise et skur på tomta, det neste var å lage skuret til hytte, så familien kunne overnatte. Far sjøl beholdt gjerne et rom i bakgården i byen. Men fra lørdag middag til mandag morgen var det å jobbe på tomta med å felle trær, planere, grave grøfter og kjeller og reise grunnmur. Alle måtte hjelpe til. For mange var det en helt ny verden som åpnet seg, familiene ble sveiset sammen om jordflekken som de strevde med. De hadde en time eller halvannen times vei til og fra byen morgen og kveld, men det var OK.

Gjørmete veier

Abildsø kunne med rette ofte føle seg stemoderlig behandlet. Svært ofte fremholdes det i henvendelser til myndighetene at når det gjaldt arbeidsfolk, var det ikke så nøye.

Kapitalsterke folk dannet A/S Ekebergbanen, bilrute var på tale, men den neglisjerte åpenlyst østlige og nordlige deler av sognet. Ledelsen besto jo av en gruppe erkereaksonære villaeiere og høyre-politikere som ville løsrive Nordstrand fra Aker og slå soknet sammen med Oslo.

Fra 1924 kom det i gang en bussrute til Abildsø over Ryen-Ekebergveien. Veiene var da så dårlige at ruten snart ble stoppet. Enebakkveien over jordene mot Ryen var i vårløsningen så dårlig at en måtte sette inn lastebil for å få frem trafikkantene fra Abildsø. I et brev fra vellet til Aker formannskap heter det bl. annet: Fremmede folk som reiser gjennom vårt vakre strøk spør hverandre: «Hva slags molboer er det som bor her, som kan finde seg i en saadan behandling av kommunen?»

En skam?

Det er skrevet at villaeierne på Nordstrand følte det som en belastning å måtte stå sammen med Groruddalen og den proletarbebyggelsen som fra århundreskiftet vokste frem på Abildsø, Oppsal og Øvre Ekeberg eller Simensbråten som kretsen ble kalt.

Grenser

Hvordan det utviklet seg på Abildsø har det vært umulig å fastslå fordi stedets grenser mot nabokretsene så ofte ble endret. Det er de som påstår at det har vært 30-40 ulike grensevarianter for Abildsø.

Men i 1930 var det i Abildsø skolekrets 218 hus der det bodde 1353 mennesker. I 1970 bodde det mellom 3 000 og 5 000 mennesker på Abildsø alt ettersom hvor en trekker grensene.

Abildsø Arbeideridrettslag

Idrettslaget ble stiftet 3. september 1931 og kan dermed i disse dager feire 80-års jubileum.

Medlemskontingenten den første tiden var 25 øre pr. måned, mens de arbeidsledige, og dem var det mange av i begynnelsen av 30-åra, bare betalte 10 øre.

Fotballspillet krever ikke annet utstyr enn en ball, det betyr at det er en billig idrett, det var ikke den minst viktige grunnen til at de arbeidsløse ungguttene på Abildsø i 30-årene brukte mye av fritiden sin, og nettopp fritid var det de hadde mest av, til å spille fotball. Den første banen var «Myra» oppe ved Sandstuveien, nedenfor der butikksenteret på Brattlikollen ligger i dag. Det hendte at spillerne ikke alltid greide å stoppe ved sidelinja og da havnet de plask i Myrbekken. Denne bekken ble for øvrig benyttet som dusj og bad. Etter et par års drift fikk klubben leiet et område ned ved Østensjøvannet av bonden på Søndre Abildsø gård for 50 kroner året. Etter krigen var mer enn 100 mann med på dugnad for å forbedre banen.

Etter hvert engasjerte klubben seg i de fleste alminnelige idretter for både jenter og gutter, i sommer- og vinter-idretter.

Østkantstafetten

Deltakelse i forskjellige former for terrengløp og stafetter var en billig, og derfor populær beskjeftigelse for idrettsfolk i Abildsø AIF. Østkantstafetten var arbeideridrettens svar på Holmenkollstafetten, og den var en virkelig massemønstring. Mange tusen løpere deltok i stafetten som gikk gjennom gatene i arbeiderstrøkene i Oslos østkant med start på Jordal og innkomst på Dælenenga. I 1934 skapte Abildsø furore ved å vinne den sterkeste klassen.

Dagens Abildsø iderttslag

I forbindelse med opprettelsen av Norges idrettsforbund i 1946, skiftet klubben navn til Abildsø idrettslag – AIL. Frem til krigsutbruddet i 1940 hadde klubben en meget aktiv og god sykkelgruppe. Selv om fotball i alle år har vært den største gruppa, har både damehåndball, ski og bandy hatt aktive grupper. I dag konsentrerer de seg om fotball og i år får de ny kunstgressbane med lys og det er til stor glede for alle de ca. 450 medlemmene. Nå er det ca. 30 lag fordelt på begge kjønn. Siden 1970-tallet har klubben vært med-arrangør av Norway Cup og medlemmene har stilt opp med nødvendig dugnadsinnsats.

Jeg gratulerer Abildsø med alle sine jubileer og utvikling gjennom 100 år og ønsker til lykke med de fantastisk flotte resultater som er oppnådd gjennom imponerende innsats. Et glimrende eksempel er «Østensjøvannets Venner».


Kilder:
Nordstrands Avis fra 23. desember 1930.
«Der eplene gror» Abildsø Arbeiderforening gjennom 70 år.
«Abildsø Vel 50 år», jubileumsskrift
«50-års jubileumsskrift for Abildsø I.L.»
Informasjon fra Bjørn Gaarder, en takk til ham.

SE FLERE HISTORISKE BILDER PÅ OSLOBILDER.NO!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.