*Nettavisen* Nyheter.

Aktuell historie til ettertanke. Hvem skal vi tro på?

For ikke lenge siden hadde Aktuell historie i Nordstrands blad ved Gunnar Pedersen en artikkel til å få forstand av. Den handlet om søppeldeponiet på Langøyene. I løpet av mer enn 40 år dumpet Oslo kommune søppel der og fylte ut sundet mellom de to øyene. Tiltaket ble satt i gang ved at man handlet så raskt at Nesodden kommune ikke fikk summet seg. Da protestene kom, var det for sent.

I dag binder en grønn slette øyene sammen, og mange tenker knapt over hva den idylliske sletta skjuler, og hva den har kostet av ubehag og skadelig forurensning. Artikkelen forteller om stank, fiskedød, rotter, og framfor alt, en insektplage av dimensjoner. Det hersket berettiget frykt for spredning av alvorlige sykdommer som kolera, tyfus og malaria. Ulike typer kjemiske midler ble brukt i insektbekjempelsen, fra Boraks til DDT. Et ikke uvanlig syn på 1950-tallet var helikoptrene som sprøytet mengder med DDT over fyllinga og de nærmeste omgivelsene. På den tida visste man at DDT ikke var direkte giftig for folk, men man kjente ikke til de langsiktige skadevirkningene av dette stoffet - som hadde skaffet en sveitser Nobelprisen i 1948. Nå vet vi bedre. Allerede på 1960-tallet avtok bruken, og nå er DDT forbudt.

Men - vi fortsetter å forurense i stor stil. Igjen er det Bunnefjorden som skal bære omkostningene. Bystyret har vedtatt et såkalt dypvannsdeponi for giftig slam fra Oslo indre havn ved Malmøkalven. Meningene om skadevirkningene er delte. Lokalbefolknigen protesterer, og har gjort det lenge. Vi som bor litt lenger unna, men som i årevis har gledet oss over at badevannet er blitt bedre og bedre langs strendene, er bekymrede. Hvordan kan det være mulig å føre giftig slam ned på bunnen og få det til å ligge pent og stille der? Det snakkes om å legge over en "dyne" av leire etter et par år. Men hvor mye skade kan være skjedd innen den tid? Og hvordan vil det gå når lett slam skal dekkes med tung leire? Sunn fornuft tilsier at leira vil synke til bunns, og slammet stige opp. Er det ikke en forførende språkbruk å tale om dypvannsdeponi, når det ikke er dypere enn ca. 65 meter på det utpekte området?

Vi må tenke oss bedre om. Vi må lære av historien, og ikke gjøre oss skyldige i nye varianter av tidligere tiders synder. Motstanden mot giftdeponiet er så stor, og grunnene mot så vektige, at det vil være uklokt av myndighetene å presse prosjektet igjennom på tvers av velbegrunnede protester. Tenk om de protesterende skulle få rett? Hvilken skandale! Er det ikke klokere å velge en noe dyrere, men atskillig sikrere, løsning på problemet?


Dagne Groven Myhren

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag