RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Amandus 2013: – Mer norsk dokumentarfilm, med ekte mennesker!


Søren Birkvad roser og riser norsk dokumentar, og vil gjerne også poengtere forskjellen på å være filmkunstner og politiker, som er to vidt forskjellige roller.
Søren Birkvad roser og riser norsk dokumentar, og vil gjerne også poengtere forskjellen på å være filmkunstner og politiker, som er to vidt forskjellige roller. Foto: Foto: Henriette Kleve Wilsbeck
Danske Søren Birkvad, lærer og forsker ved høgskolen i Lillehammer, synes man bør lære av regissør Margreth Olin og filmen «De andre» når det kommer til å gå tett på de ekte menneskene i norsk dokumentarfilm. Samtidig mener Birkvad at nordmenn også har noe å lære av danskene når det kommer til politisk ukorrekthet.

LILLHAMMER/OSLO: Søren Birkvad er ansatt ved høgskolen i Lillehammer og jobber med fagene film- og fjernsynsvitenskap. Hans oppdrag er å være analytiker og kritiker i etterkant av dokumentaren ”De andre” som er at av seminarene på Amandus-festivalen i år.  

- Min rolle i dag var å se filmen, analysere den, tenke over hva er bra? Hva er dårlig? Hva har den med? Hva har den ikke med? forteller Birkvad.

«De andre» er en dokumentarfilm regissert av Margreth Olin som tar opp spørsmål i asyl- og innvandringspolitikken. Olin har valgt å gå tett på noen få utvalgte personer som vi følger i deres prosess med å få asylopphold i Norge.

Et av tiltakene den norske regjeringen innførte i 2009 var blant annet å gi enslige asylsøkende barn midlertidig oppholdstillatelse frem til de fyller 18 år, etter dette skal de sendes tilbake til opprinnelseslandet. Dette for å begrense innvandringen.

«De andre» blir beskrevet som er en nær, provoserende og bevegende film om ungdom som kjemper for å beholde livshåpet.

Kan lære av Olin og «De andre»

Som kritiker synes Søren Birkvad «De andre» er en type dokumentarfilm som norske filmskapere kan lære av.

– Jeg synes man kan lære av Olin på den måten at det er for få norske dokumentarfilmer i disse år som handler om «riktige» mennesker. Det handler om folk som reiser på tømmerflåte til Polynesia og om kule folk som driver med kriminelle ting i Oslo, det er underholdningsfilm og det er fint, men jeg savner kanskje norsk film som går tett på ekte mennesker.

Opptatt av å være politisk korrekt

Søren Birkvad forteller at den største forskjellen som skiller dansk og norsk dokumentar er at de i Danmark har man mer tradisjon for politisk ukorrekthet.

Han trekker inn et eksempel fra en dansk dokumentarregissør, Mads Brüge som er kjent for sine provoserende dokumentarfilmer. I «Ambassadøren» går Brüge inn i filmen som både regissør og hovedperson hvor han spiller en juvel-smugler i Afrika som avslører korrupsjonen og viser hvor tøft det faktisk er.

– Det er veldig vanskelig å vite hvor man har Mads Brüge, han er veldig provoserende, men hva vil han si med det? Hva vil han med sine provokasjoner? Han er ikke så «snill», han er mer tøff og skikkelig provoserende. Det er veldig ulikt fra Olin som har orden i sakene, «der er ofrene og der er systemet». Olin er til en viss grad provoserende, men på en veldig snill og moderlig måte.

Birkvad mener at «De andre» til tider kan bli litt for politisk korrekt, som han mener nordmenn er ganske kjent for å være i forhold til danskene.

Lærer noen konkrete mennesker å kjenne

Birkvad er godt fornøyd med hvordan regissør, Margreth Olin går inn i «De andre» og lærer noen konkrete mennesker å kjenne, av kjøtt og blod.

– Den mest spennende figuren er han som har en kriminell bakgrunn, han er en fantastisk sterk figur. Utrolig levende og så klok! Han gir regissøren så god respons, mens hun er veldig typisk norsk moderlig: «Hvordan går det med deg vennen min?» Mens han svarer «Ikke prat så mye!» Og han sier «Om jeg vil ha barn? Jeg? Jeg kan jo ikke en gang passe på meg selv!» Han snakker til henne som hun er et barn, og han er den voksne. Det synes jeg er bra, veldig bra.

Birkvad roser også «Ungdommens råskap» for å være veldig god film fordi den å går tett på noen få utvalgte ungdommer og lærer dem å kjenne skikkelig.

– Du kan nesten lukte dem, sier Birkvad og snuser ut i luften.

Et vanskelig dilemma

Birkvad vil gjerne også poengtere forskjellen på å være filmkunstner og politiker, som er to vidt forskjellige roller. Hva man skal gjøre med asylbarna som kommer til Norge er et vanskelig dilemma som han synes glir litt for lett igjennom i denne filmen.

– Det jeg ikke liker er når Olin selv kommenterer og tolker materialet. Intervjuene for eksempel, er så sterke i seg selv, men når hun tolker det og går inn å sier slikt og slikt synes jeg filmen blir svakere.

– Så kan man gjerne tenke, ja hun har rett, men på den andre siden nei, hun har ikke rett. En ting er å være filmkunstner, noe annet er å være politiker. Det er to ulike roller! Helt konkret, hva skal man gjøre? For det er et dilemma og det er vanskelig for politikerne, men det interesserer hun seg ikke for.

For å konkludere synes Birkvad det er et sterk grep for en dokumentarist som Margreth Olin å klare å gå så tett inn på personene i filmen, men igjen synes han Olin tolker dokumentarfilmen litt for mye med sin voice-over.

– Det blir litt i overkant, etter min smak, avslutter Søren Birkvad i sin rolle som filmkritiker.

LES MER OM AMADUSFESTIVALEN FRA UNGDOMSREDAKSJONEN

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere