RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Annerledes-Arild


Jeg er en rotekopp privat, men når det kommer til kamp, eller å skrive bok, da er jeg hundre prosent disiplinert.
Jeg er en rotekopp privat, men når det kommer til kamp, eller å skrive bok, da er jeg hundre prosent disiplinert.
Han er ikke som vanlige fotballtrenere. Han snakker fra hjertet. Med et annet ordforråd enn fotballfolk flest.

NORDSTRAND: Og nå har han gitt ut bok. Ikke om taktikk eller postulater. Nordstrandmannen har gitt ut en ekte roman.

Det er januar 2007. Arild Stavrum har akkurat fått sparken som trener i Molde Fotballklubb. Han har tid nå. God tid. Og en drøm om å skrive roman.

Han har skrevet mye de siste årene. Hatt ideer. Han går igjennom stoffet han har liggende. Et sted mellom 300 og 400 sider historier, anektoder og ideer har han skriblet ned. Han begynner å kutte.

Det var veldig ustrukturert. Jeg satte det sammen og kuttet og kuttet. Til slutt var det ikke mye igjen. Så satte jeg meg ned for å skrive og jobbet med boka gjennom hele 2007.

Stereotyper

Debutromanen "31 år på gress" er et faktum. En roman fra fotballmiljøet. Om jeg-personen Joachim. En 31-årig fotballspiller som går mot slutten av karriereren. En fotballspiller som går på fylla, har et overfladisk forhold til det andre kjønn, som har tvangstanker og er preget av en krevende far som presset ham altfor hardt i barndommen. En helt vanlig fotballspiller i Norge. I hvert fall om man skal tro folks bilde av fotballspillere.

Det er naturligvis et stereotypt bilde av folk i fotballmiljøet. Mange fotballspillere er veldig oppegående, men mange er akkurat som jeg skildrer. Jeg har gitt hovedpersonen svakheter og tvangstanker for å gjøre ham litt mer interessant.

Som sant er

Boka og Stavrum har mottatt alt fra glimrende til middels gode kritikker. Fra dem som har anmeldt boka litterært.

Andre har vært mer opptatt av at boka blander virkelighet med fiksjon. Moldenserne føler at byen blir uthengt. Andre mener han kritiserer Åge Hareide.

På den vinklinga ble jeg forbanna. Åge Hareide er en av de beste trenerne jeg har hatt. Det jeg sier om ham i boka, det er postivt ment. Nei, de som kjøper boka for å lese dritt om Åge, de bør heller kjøpe en annen bok.

Arild Stavrum anser seg selv som en ærlig person. Han sier det som det er. I boka får Rosenborg gjennomgå. Trønderne har også følt Stavrums skarpe tunge i det virkelige liv. Hans verbale krumspring blir elsket av noen, hatet av andre.

Jeg sier ting som sant er. Og noen ganger går jeg på trynet. Det kan jeg leve med. Hadde jeg hatt noe negativt å si om Åge, så hadde jeg sagt det. Og stått for det.

Molde-myter

"Welcome to the asshole of the world" heter bokas åpningskapittel. Kapittelet omhandler Molde.

"Det er for jævlig å bo å Molde femitén uker i året. Så kommer Jazzfestivalen, da blir det enda verre", sier Joachim.

Slikt skaper reaksjoner. Når hovedpersonen er Molde-spiller, har to landskamper, en far som er tidligere toppspiller med landskamper og treneren forteller om sin tid som Tyrkia-proff kan noen fort blande kortene.

Dette er ren fiksjon. En skjønnlitterær framstilling av fotballmiljøet. Men det er klart at i fotballmiljøet er det mange historier og mye galskap. Og det er godt stoff. Det er kun to ting som er selvopplevd, på den måten at det er litt selvbiografisk. Det er fortellingene om jeg-personens to landskaper og trenerens erfaring fra tyrkisk fotball. Det har jeg tatt med for å kunne fortelle historiene med troverdighet. Resten er oppspinn fra start til mål. At dette er Molde, vel, det kunne like gjerne vært Sogndal eller Bodø eller et annet mindre sted. Mange har tungt med å trives på sånne plasser, spesielt de som kommer fra større steder. Det er et reelt fenomen. Flere utlendinger har slitt med tilværelsen på mindre steder. Selv har jeg aldri hatt noen problemer med Molde. Jeg er fra Kristiansund. Men jeg vet at andre har det.

Blir på Nordstrand

Joachim er Oslo-gutt. Fra østlige bydeler, til og med. Oppvokst ikke langt fra der Stavrum selv bor i dag, Nordstrand. Et sted han har tenkt å bli værende.

Jeg kunne like gjerne valgt Bergen som hovedpersonens hjemsted, jeg har også bodd der. Poenget var å skape en kontrast mellom småbyen og storbyen. Men kanskje det ubevisst ble Oslo og mitt eget nærområde. Jeg trives skikkelig godt i Oslo.

"Jeg er realitivt belest. I Molde er jeg rett og slett belest", sier Joachim. Ikke ulikt forfatteren selv. Han er glad i litteratur og drar fram Chuck Pahlaniuk og Douglas Copland som to av favorittene.

Jeg er elsker bøker med litt rock'n roll. Bøker som er character driven, hvor det skjer uventete ting. I det sitatet spiller jeg igjen på stereotypi. I virkeligheten er det helt vanlig at spillerne leser Stalin-biografier og det siste fra Paulo Coelho. Fotballspillere er ikke mindre beleste enn andre.

Gammel drøm

Forfatterdrømmen har han hatt lenge. Likevel holdt han hele prosjektet for seg selv. Bare kona, forlaget og et par andre visste hva han brukte tiden til i 2007. Men før boka ble gitt ut måtte han advare faren. Han som har betydd mest i Stavrums karriere.

Ja, siden hovedpersonens far ikke framstår spesielt positivt så måtte jeg forberede ham på at noen ville tro jeg skrev om ham. Jeg-personens far er helt dikta opp, en sammenblanding av foreldre jeg har sett på sidelinja i årene som barn og ungdom. De som lever gjennom barna sine. Fattern var aldri sånn. Det eneste han pusha meg på var leksene. Han ga meg mye råd, han har peil på fotball, men la aldri press på meg. Men, en ting jeg må fortelle. Hovedpersonen snakker aldri med sin onkel, før han en dag ringer når han blir tatt ut på landslaget. Jeg var i familieselskap i helga og møtte min egen onkel. Det ble et litt pinlig øyeblikk med en gang. Og så lo vi skikkelig godt.

Og sønnen på seks måneder er oppkalt etter faren. Han heter Ole.

Friskt pust

Det er lett å like Arild Stavrum. Han er åpen og ærlig. Svarer ikke det folk vil høre, men det han vil si. Og alltid med smilet på lur. Han er et friskt pust i et fotball-Norge hvor "fokusere på arbeidsoppgaver" og "vi tar en kamp av gangen" er det beste man får ut av trenerne.

I år går han på sin tredje sesong som trener. I 2005 trente han Bærum, før Molde hentet ham. I år er det Skeid.

- Det spesielle med Skeid er at det er en klubb alle liker. Jeg har aldri møtt noen som har noe negativt å si om klubben. Klubben bør ligge i toppen av 1. divisjon, ligge å snuse på opprykk, litt sånn som Moss.

Som spiller har han blant annet hatt Åge Hareide, Hans Backe og tyskeren Christoph Daum som trenere. Trenere som står for litt galskap. Trenere som bruker historier og anektdoter for å peppe spillerne. Akkurat som Molde-treneren i boka som før hatoppgjøret mot Rosenborg drar fram sin spesielle historie fra sin tid som proff i Tyrkia.

Ble det mål?

Det står 1-1 mellom Besiktas og Rizespor med ni minutter igjen å spille. Han scorer på straffe. Men dommeren annullerer målet. Straffesparket må tas om igjen. Helvete bryter løs på banen og tribunen. Spillerne omringer dommeren. Det kastes ting fra arenaens VIP-seksjon. Og midt i oppstyret står han og skal ta straffen på nytt.

"Jeg skyter. Hele mitt liv, hele min lærdom legger jeg i dette ene sparket på ballen. Og det er slik dere må oppføre dere i dag. Uansett hva som forstyrrer. Alt må fokuseres inn på det enkle. Sparket på ballen. Lykke til, gutter."

Verken leseren eller spillerne i boka får vite om det ble mål eller ikke.

Scoret du på straffen?

Ha ha ha. Til alle som spør om det sier jeg: finn det ut!

Han scoret på den straffen. Besiktas vant 2-1.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere