Asha (70) er et uønsket menneske

Her bor Asha Ahmed Osman (70), i underkøya på et lite rom på mottaket i Brenneriveien på nedre Grünerløkka. Her har hun hatt livet på vent i sju år.

Her bor Asha Ahmed Osman (70), i underkøya på et lite rom på mottaket i Brenneriveien på nedre Grünerløkka. Her har hun hatt livet på vent i sju år. Foto: FOTO: MARION JULIUSSEN

– Jeg vil dø. Kast meg i havet, ber Asha Ahmed Osman (70). Syk og sliten er hun fullstendig uten rettigheter i Norge.

GRÜNERLØKKA: Hun har bodd på asylmottak i sju år uten å oppnå rett til opphold i Norge. Hun har også fått avslag på hjelp til å returnere frivillig, noe Utlendingsnemnda (UNE) pålegger henne å gjøre.

Del på Facebook

Nemnda sier i sitt siste vedtak at hun oppholder seg ulovlig i riket og truer med å kaste henne ut dersom hun ikke reiser frivillig.

Påkjørt i gata

Vi treffer henne på et nedslitt rom på mottaket i Brenneriveien på nedre Grünerløkka.

Det er mørkt og lufta er stram. Fire køyesenger, et par stoler og et bord med en tom drikkekartong og noen ubestemmelige rester fra det siste måltidet, utgjør det meste av inventaret. I tillegg står et gammelt kjøleskap og durer ved den ene veggen.

På gulvet rundt sengene står bæreposer med eiendelene til de fire somaliske kvinnene som deler rommet.

Asha er den gamle skrøpelige kona som med sterke smerter i kroppen og en tiltakende svimmelhet etter at hun ble påkjørt i gata utenfor mottaket sist vinter, har holdt til mesteparten av døgnet i den ene underkøya.

I de andre køyene sover de andre: Tre unge kvinner, muligens med tvilsomme muligheter til opphold her i landet. Ikke vet vi. En av dem stikker plutselig hodet opp fra overkøya, ser nysgjerrig på oss, veksler noen ord med den gamle og snur seg for å sove videre. Klokka er 12 og ute skinner sola. Men her er gardinene trukket godt sammen.

Asha husker ikke så mye lenger. Men hun forteller at hun og mannen hadde et lite hus i en landsby i Somaliland. I perioder levde de nærmet som nomader fordi det var fuktig, og de måtte søke til tørrere steder. Kuene måtte på beite. Kuene og mannen var alt hun hadde, forteller hun. Ekteskapet var barnløst.

Paret ble utsatt for rasisme fra sine egne fordi mannen tilhørte en somalisk minoritet som gjorde at han så annerledes ut. De ble isolert og hånet i lokalmiljøet. Både på grunn av mannens ansikt og fordi de ikke hadde barn.

Da mannen en dag døde sto hun plutselig helt alene i verden. Hun mistet huset og ble jaget av soldater. Skadene fra soldatenes mishandling verker fortsatt i begge armene.

Hun fikk heldigvis solgt kuene, la ut på flukt og endte opp i Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Med pengene fra salget ville hun prøve å reise til Mekka. En mann hun fikk kontakt med frarådet henne dette. Det er ikke bra for deg: Somaliere har ikke rettigheter i Saudi-Arabia, sa han. Reis heller til Norge, det er et godt land å leve i og det er mange somaliere der fra før. Hvis du har penger kan jeg hjelpe deg.

Og det gjorde han. Hun ga ham alle pengene, han ordnet med falskt pass som erstatning for passet hun aldri har hatt – og flybillett. Mannen fulgte med på reisen og ga henne beskjed om å forholde seg taus, han skulle snakke for dem.

Så, en dag i 2004 landet de på Gardermoen. Mannen forsvant, Asha kom i mottak og livet som et uønsket menneske i Norge begynte.

Uten medisinsk behandling

– Jeg lever som et dyr, klager Asha fra køyekanten og holder fast på krykka si.

– Ingen vil ha meg, hvorfor kaster de meg ikke i havet?

Tolken begynner å gråte, Ashas grep om krykka løsner, de slitne øynene ser oppgitt ned i gulvet.

Hodet fra overkøya dukker opp igjen, denne gangen reiser kvinnen seg opp i senga og blir sittende med et bekymret blikk på den gamle. Når tolkens tårer er tørket fortsetter oversettelsen.

Asha forteller at hun har smerter overalt etter at hun ble påkjørt i vinter. Hun er svimmel og hukommelsen har blitt dårligere. Vi spør hva som skjedde etter påkjørselen. Hun svarer at hun ble kjørt på legevakta, men de sa det ikke var så farlig og sendte henne tilbake til mottaket.

Hvorfor? Fordi hun er ulovlig i landet og dermed ikke har rett til annet enn akutt medisinsk behandling.

Har ikke tenner

I vedtaket fra UNE leser vi at en advokat har sendt dem brev med opplysninger om at Asha ikke har råd til advokatbistand, og at hun heller ikke får fri rettshjelp fra Fylkesmannen fordi avslaget om opphold på humanitært grunnlag er endelig avgjort.

Dermed kan ikke advokaten bistå med nødvendig legeerklæring slik UNE krever. En legeerklæring fra oktober 2009 blir likevel lagt til grunn i vedtaket:

«Klageren er meget skrøpelig, dårligere enn tidligere. Hun fungerer mye eldre enn alderen tilsier. Hun er muskulært svak og har smerter. Hun forflytter seg ved hjelp av rullator og har vondt i rygg, ledd og muskler. Håndledd og fingerledd er opphovnet, og høyre ledd er lite brukelig. Hun trenger hjelp til matinnkjøp og matlaging. Hun har heller ikke tenner og kan derfor ikke tygge fast mat.»

I avslaget fra UNE konkluderes det med at «klagerens problemer fremstår ikke som klart forskjellig sammenlignet med hva som vil kunne ramme enhver som møter alderdommen».

Medisin og dusj

Kanskje visste ikke UNE om skadene Asha ble påført da hun ble kjørt på ute i gata og om hvordan hun har levd de siste sju årene i Norge? Det var jo ingen som kunne fortelle dem det.

Fylkesmannen hadde nektet henne fri rettshjelp, advokaten hadde avsluttet saken. Og selv har ikke UNE fulgt opp. Eller kanskje opphørte ansvaret med formuleringen «klageren har et ansvar for å opplyse sin egen sak»? Det er vanskelig å vite, og Asha har ingen svar.

Men det vi vet er at Asha Ahmed Osman blir oppbevart på et tarvelig rom på et asylmottak i Brenneriveien på nedre Grünerløkka i påvente av at problemet skal forsvinne. Uten at noen kommer til å kaste henne i havet.

Hun får tildelt 450 kroner i uka å leve av, og da har myndighetene gjort sitt.

– Jeg har jo fått et rom jeg kan sove trygt i, sier Asha som aldri har lest eller skrevet et ord i hele sitt liv.

– Men jeg trenger å komme til et sted hvor noen kan gi meg medisin og hjelp til å dusje, her får jeg ikke det. Kan du hjelpe meg?

Kan bli drept

Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) avslo 13. april i år å hjelpe Asha med frivillig retur tilbake til Somalia. Fordi de var ute av stand til å gjøre det, som de skrev i brevet.

– Men du er fri til å reise til et annet land hvis du har billett og tillatelse til å ankomme landet. Vi beklager at du er ekskludert fra det frivillige returprogrammet, avsluttes det kortfattede standardbrevet.

Vi ringer og spør hvorfor hun ikke får hjelp til å returnere. Hvor er hun fra? spør de.

– Fra Somalia, svarer vi.

– Vi bistår ikke med å sende folk tilbake til land hvor de kan bli drept, er det korte og generelle svaret.

UNE svarer

Etter en del fram og tilbake på telefon og e-post får vi kontakt med informasjonssjef Bjørn Lydersen i UNE. Vi spør hvorfor Asha ikke kan få opphold på humanitært grunnlag.

Han formidler oss videre til fungerende seksjonssjef Roar Kristiansen som svarer på e-post. Han viser til et nemndsmøte for fire år siden hvor Asha forklarte seg og hvor nemnda konkluderte med at hun kommer fra en fredelig del av Somalia, og at hun har familie og nettverk i hjemlandet.

Det hun ønsket var et bedre liv som gammel i Norge, mente de.

– Det er ikke slike saker asylinstituttet er til for, derfor veier innvandringsregulerende hensyn tungt i saken, sier Kristiansen.

Han legger til at det er enighet både i nemnda og hos dem som senere har sett på saken om at de menneskelige sidene ikke er sterke nok til at hun kan få bli i Norge.

– Asha har fått avslag fra IOM om hjelp til frivillig retur. Hva mener dere hun skal gjøre?

– Det er ikke UNE som organiserer verken frivillige returer eller tvangsreturer. Vår oppgave er å vurdere om den det gjelder fyller vilkårene for oppholdstillatelse, men det er ikke dokumentert overfor oss at det er umulig for henne å returnere frivillig dersom hun virkelig hadde ønsket det.

– Når og hvordan har dere tenkt å effektuere vedtaket?

– Det er ikke UNEs oppgave å effektuere vedtak. Den som ikke har tillatelse til å være i Norge har selv en forpliktelse til å returnere. Og gjør man ikke det frivillig er det politiets oppgave å vurdere mulighetene for tvangsretur.

Skal se på saken på nytt

Håpet er likevel ikke helt ute. I en ny e-post fra Bjørn Lydersen opplyser han at UNE er i ferd med å se på saken på nytt.

– Men vi kan ikke forskuttere eller spekulere i hva resultatet kan bli, sier han.

I mellomtiden sitter Asha uvitende på sitt venterom. Hun er en sak, ikke særlig mer. Med et såkalt DUF-nummer som gjør at hun kan identifiseres i byråkratiet og gi de skiftende saksbehandlerne mulighet til å treffe sine konklusjoner.

Hun holder fast i krykka, den er i hvert fall et fast holdepunkt i livet. Og hun forstår lite eller ingenting av hva som foregår i landet hun trodde skulle gi henne en bedre alderdom enn hun ville få i det krigsherjede Somalia.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.