*Nettavisen* Nyheter.

Barndomsdager fra 1901 til 1908

Hvordan var hverdagen for et barn for omkring 100 år siden? Det får vi et lite innblikk i denne ukens Aktuelle historie.

Sværsvann:Nasjonalforeningen og Universitetet i Oslo oppfordret eldre mennesker i 1964 til å skrive om sine liv med opplevelser og hverdagsliv. Teksten nedenfor er fra en slik minneoppgave der en kvinne forteller om sin oppvekst i vårt sydligste område. Jeg har måttet endre litt på skrivemåte, men innholdet ellers er korrekt gjengitt. Bli med og gled deg over at noen har villet dele sine barn- og ungdomsopplevelser med oss

Småbruk

Småbruket der vi bodde til leie, lå ved "Svartsvan" (Sværsvann??) i daværende Østre Aker, noen av gårdene i nærheten lå i Ski kommune. Kona på småbruket var en ferm og god kvinne, hun var husholderske på et annet småbruk hvor husmoren hadde falt fra. Der vi bodde hadde de fire kuer, et par kalver, tyve høns og ikke å forglemme hesten, Blåån, som ble stelt av husbonden selv.
Min far og mor og meg selv bodde på småbruket. Vi leiet to rom. Liten plass var det, men ved felles imøtekommenhet klarte det seg. Småbrukerfolket var harmoniske mennesker. Han med et lunt smil, og som oftest med en humoristisk replikk. Slik var kona også, jevn og god arbeidsom og full av kjærlighet til alle. Når hun hadde en ledig stund, satt hun i veven. Kjoletøy, ryer, håndklær i lin og bomull og meget annet ble vevet.

Far var blikkenslager

Far var smed og blikkenslager, og på de to rommene måtte far ha verksted og min mor og jeg dagligstue. Den gang fantes det ikke kokekar av aluminium, kun jerngryter og en del kobberkjeler og litt blikktøi. Noe annet blikkenslagerverksted fantes ikke på lang avstand, men det hendte at noen omreisende fra Toten opererte en gang iblant. Far laget alt i blikk, så som melkebøtter, siler, såer, spann, baljer, kaffekjeler og brødtiner, ja alt utstyr som bruktes den gang på kjøkken og matbod. Tingene hang i taket på Godheim landhandel, så de syntes godt. En mengde bønder fra Enebakk, Krokstad og Ski og bygdene der omkring var innom og forsynte seg. Hver åttende eller fjortende dag kom far for å se hva det manglet i taket, og kolonialhandleren var en ekspeditt mann som betalte presis.

Mat og vask

Det falt jo av seg selv at vi handlet våre matvarer der. Det var kjøtt, flesk og tørrfisk som vi lutet selv. Egg fikk vi på småbruket og melk til to øre literen. Meget bær var det i skogen like ved. Poteter og gulrøtter avlet vi selv. Småbrukeren vi bodde hos var tilårskommen og klarte ikke alt selv. Til vask brukte vi askelut og et banketre med skaft som vi slo på tøyet med for å få det rent. Farlig var det på vaskeplassen hvis Blååen var ute. Småbrukeren hadde for vane å slippe den direkte ut av stallen for at den skulle få lufte seg og nåde den som da var i farvannet. Hvis den så noen, kom den i raskt trav og slo med bakben og forben en eller to-tre meter fra oss samtidig som den lot sitt humør komme tilkjenne i en ilter vrinsking.

Kattene

På småbruket hadde de også to kloke katter. Pipita var eldst. Når Snurri fikk avkom, tok Pipita dem til seg. Vi måtte hjelpe Snurri til å få ungene igjen for Pipita hadde ingen melk, den var som sagt gammel. Men bevare meg vel hva Pipita kunne dra tilgårds, Den kom med hareunger og slanger og forskjellige stor og små fugler. Pipita kunne være farlig iblant. Den var stor og rød og hvit, nåde den som spilte på harmonikk i dens nærvær, da skjøt den seg flere meter i været forbi utøverens ansikt med vesing og knurring så harmonikkspilleren var glad han sluttet.
Den tid var det meget vilt i skogen. Harespor var det over alt, rev og storfugl så vi ofte, Meget orm var det også. Landhandlerens lille pike drev ute på tunet en gang med trillebåren sin, og var så svært opptatt med noe hun ikke fikk til å ligge stille i båren sin, da folk kom til, var det en stor huggorm hun drev og håndterte. Det var i 1902.

Skolen

Skolen vår var liten, den rommet ikke så mange. Da jeg gikk ut i 1907, var det to piker og åtte gutter i vår klasse. Det var storskole i et rum og småskole i et annet, det var to partier i hver klasse med felles undervisning. Syskole hadde vi i et rum i annen etasje. Skolen var i 1 ? etasje. Undervisningen begynte med sang og bønn om morgenen og et salmevers når vi sluttet for dagen.
Undervisningen var heller ikke bløtaktig. Jeg kan huske en gang vi hadde undervisning i naturfag. Det var om det menneskelige skjeletts oppbygning og kroppen for øvrig. Læreren forklarte og peket på plansjen. Da han kom til bekkenbenet, var det en av elevene som lo. Lærer Ole Nygård, som alltid var i likevekt, var synlig oppbrakt. Han slo i en pult så det sang med de ord: "Tenk om du manglet en av dine lemmer, da tror jeg ikke du lo!". Synderen sto beskjemmet, og vi andre, jeg tror jeg kan si i hellig tilbedelse. Det var så stilt i klassen at en kunne høre om en nål falt i gulvet, men vi kom oss gjennom undervisningen. Skolen lå til Enebakkveien, i krysset mellom Ljabruveien og Enebakkveien.

Flyttet til Bjørndal 1903.

Vi var nå flyttet nærmere Oslo ikke langt fra Bjørndal gård. Far drev nå mer med bygningsarbeide, det var takrenner, mønepanner og pipebeslag, ja damphetter også. Far drev alene, det ble ikke til at han tok noen svenner.
Den gang var det hugd i skogen, så det var helt bart mange steder. De lange liene fra Bjørndal og ut til Oppegård var rasert. Ingjer eide grunnen. Det var pent ryddet etter hugsten og det vokste opp masse jordbær i disse liene. Den gang fantes ikke havejordbær og markjordbær sto høyt i kurs. Folk gikk tidlig ut om morgenen, helst klokken fire og fem. Mor og jeg var også med. Jeg ble reser til å plukke og gikk også meget alene.
Huggorm slo jeg nesten daglig, men plaget den aldri. Engang fikk jeg se et uhyre av en orm som lå i en myr. Den var ikke langt fra to meter lang. Jeg fant en god gren og slo hardt til, men den rørte seg ikke, bare en liten trekning. Det var en buorm som visstnok er helt ufarlig.

Rasende okse

Ja, mange farer kunne en komme ut for når en ferdes i skogen. I disse jordbærliene fantes ikke kyr, men mor og jeg gikk over en havnehage engang hvor det kunne ha gått galt. Mor sa til meg: "Jeg tør ikke gå over, det skal jo være slik en sinna okse der".
Men jeg fikk da mor med meg, for det var så snart å gå over, omveien var så lang. Da vi kom nesten over, fikk vi se bølingen. Ut av den kom oksen settende, den var helt folkevond. Ingen steder var det å kunne komme opp. Jeg hadde forsynt meg med en tykk frisk grangren og sprang imot den. Da den nesten var inntil meg, slo jeg med hele min styrke. Den vek litt, men kom på'n igjen, den ville ikke gi seg så lett. Jeg slo igjen og igjen og igjen. Dette var over en slette, men så kom vi til en nedoverbakke, og da fikk jeg den på sprang slik at den ikke kunne snu seg så fort, hele bølingen sprang ved siden av.
Jeg snudde da og løp ned til mor som satt og gråt under en gran. Vi kom oss da over den farlige havnehagen. Jeg var da i konfirmasjonsalderen og var sterk og lettvindt. Grenen jeg brukte var ca. 1 æ meter og så tykk som tre fingre.
Ja, det var de herlige barneår med sommer og vinter, høst og vår med sol fra skyfri himmel, da som nå med skiturer og skøyteløp og turer i Østmarka. Jeg reiste ut i arbeide i 1908.
I kapittelet om skolen er det Gamleskolen på Klemetsrud vi leser om. Det er nok bittert for mange at kommunen forlanger en husleie av den samme kommunen som kommunen ikke har råd til å betale til seg selv. Er det en kortslutning i Oslo kommunes sunne sans?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag