*Nettavisen* Nyheter.

Barnehjem, tidligere mødrehjem på Nordstrand

Ukebladet Urd hadde juli 1921 en artikkel om nytt mødrehjem på Nordstrand, den er gjengitt her:

"Frelsesarmeen indviet nylig et nyt mødrehjem ute paa Nordstrand. "Solfæng" blev stedet kaldt for her er det meningen at de ulykkelig stillede hjemmet tar sig av, skal kunne fange litt sol. Derfor har man ogsaa forsøkt at anlægge alt saa pent som mulig. Sol- og blomsterfyldte stuer og en deilig have hvor barn og roser gror om kap. De tre-fire og tyve smaarollinger hjemmet for tiden rummer, tilbringer det meste av dagen i sine respektive babykurver ute i haven, stelt av sine egne mødre. Men mødrene maa som vederlag for opholdet ogsaa gjøre lit nytte for sig - og imens har en av pleierskerne opsyn med barna.

Det er mest haandarbeide mødrene beskjæftiges med, linsøm, hekling og strikking av barnetøy, nyttevæv - ja til og med kunstvæv lærer de. Arbeiderne sælges saa og ved siden av sin mødreforsikring kan mødrene paa denne maate støtte hjemmet noe, men der kræves naturligvis meget mer for at kunne holde det ganske store apparat i gang.

Kristiania kommune har som støtte git tilsagn om at utrede den løpende rente for 60 000 kr. i 5 år.

Ordinært har hjemmet plass til 27 mødre, men allerede ved aapningen hadde man været nødt til at ta imot 29.

De første mødrene stod alt og ventet der ute før Frelsesarmeens flyttelas var kommet i hus, fortæller Othilie Tonning. Saa fortvilet er mange stillet.

Hva man ogsaa i høi grad savner i Kristiania er logihus for mødre. Otte-ni maaneder kan opholdet paa mødrehjemmet vare. Saa er det da at søke arbeide, men de fleste kvier sig for at ta en pike med barn som hushjælp. Det blir gjerne til at barna maa sættes bort, mens moren tar tjeneste. Ofte maa mor og barn i mellemtiden prakke sig ind paa slegtninger som kan ha det vanskelig nok før, eller ty til fattigvæsenet - og da hænder det nok at det ikke gaar videre bra, sier oberst Tonning. Men kan mor og barn komme under gunstige forhold, helst hvor de faar være sammen, da viser erfaringen at man yderst sjelden behøver at skuffes over dem."


Fra 1952 ble det drevet barnehjem på Solfeng. Vi husker vel alle at det for noen år siden kom frem at det hadde vært problemer i offentlige institusjoner. Det ble en granskning av overgrep, omsorgssvikt og tvangsplasseringer. Rapporten fra Granskingsutvalget oppnevnt av Fylkesmannen ble avgitt desember 2005.

I og med at alle barnehjem skulle granskes, er det også et avsnitt om Solfeng barnehjem. Granskingsutvalget intervjuet åtte tidligere barnehjemsbarn. Her er litt fra rapporten:


Solfeng ble drevet som mødrehjem til 1952 da hjemmet ble omlagt til barnehjem. I 1952 var det plass til 20 barn, men fra 1985 ble barnetallet redusert til 12 og året etter til 10. Fra 1994 har stedet blitt drevet som akutt- og utredningsinstitusjon.

Herskapelig

Eiendommen på ca. 5 mål som er like ved Nordstrand stasjon ligger høyt og fritt med fin utsikt mot fjorden. Det er en del frukttrær og bærbusker, og for øvrig godt planert, gressplener og ellers gruslagt gårdsplass.

Huset er en herskapelig villa, bygget til privat bruk av en svensk forretningsmann. (Huset het opprinnelig "Sveaborg".) Interiøret har en litt gammeldags og koselig, heimlig stil.

Hjemmekoselig

Da Barneverninspektøren inspirerte Solfeng i 1953, skriver han at barnehjemmet vil bli et mønsterhjem. Huset har et vakkert, lyst og hjemmekoselig interiør.

De arbeidene som er utført er absolutt vellykket. Vakre, barnslige tapeter, solide og utpreget hyggelige møbler. Dertil blir huset malt utvendig.

Økning av antall ansatte

De minste og mellomste barna sov på seks- til åttemannsrom, de eldste hadde mindre rom. Det var noen rom i huset barna ikke fikk bruke, blant annet finstuen. Ifølge flere av barna bodde bestyrerinnen i hovedhuset, mens noen andre ansatte bodde i et anneks.

Den første tiden var det fem eller seks ansatte og i 1983 økte det til åtte stillinger og i 1986 til elleve og en halv stilling. Til å begynne med var de ansatte slumsøstre. Flere av de ansatte jobbet på Solfeng i kort tid, sannsynligvis mens de var under utdanning.

Vadmelsklær klødde

En gutt som hadde bodd på institusjonen i 18 år kunne huske at det kunne komme besøk fra Frelsesarmeen, og da var en hyggeligere stemning. En jente som bodde her i 7 år husker at det av og til kom besøk, og at barna da ble kledd opp i fine klær.

En gutt forteller at barna hadde rene klær. Noen klær arvet de, andre ble kjøpt nye på Dobloug og Viktoria sko, hvor hjemmet hadde konto. Han opplevde ikke at han skilte seg ut i klesveien i forhold til andre barn.

En jente forteller at de hadde gamle og dårlige klær, blant annet vadmelsklær som klødde og at barna nesten ikke hadde personlige plagg.

Spis opp!

De som ble intervjuet var forholdsvis enige om at maten var grei, men at det var strengt under måltidene. Det skulle være stille og de måtte be bordbønn. Barna og de ansatte spiste sammen og barna måtte spise det de fikk.

En forteller at de måtte spise opp alt, også den maten de ikke likte. Hun forteller videre at barna ikke forsynte seg selv og at de ble tvangsmatet av tantene dersom de ikke spiste opp.

Godt integrert

Barna på Solfeng gikk på Nordstrand skole. En gutt forteller at barna satt i spisesalen og gjorde lekser og at det alltid var en voksen til stede. Dette mener han var en kombinasjon av hjelp og kontroll, og han sier at kvaliteten på leksehjelpen var avhengig av hvem som var på jobb. De unge praktikantene hadde mer å bidra med enn de eldre tantene.

En gutt forteller at det for hans del ikke ble lagt begrensninger på aktiviteter utenfor barnehjemmet. Til tross for forskjellige uttalelser, var nok barna forholdsvis godt integrert i nærmiljøet.

Aktiviteter

To av jentene nevner at de gikk på søndagsskole. Den ene ble juniorsoldat i Frelsesarmeen, noe hun følte seg tvunget til. Jenta sier at det hele tiden var et mildt press vedrørende religion på barnehjemmet. Blant annet var det enkelte aktiviteter de ikke fikk være med på, da de ble regnet som synd.

To jenter forteller at de begynte å spille instrumenter under oppholdet. Ellers fortelles det om speideren, sykling, bading på Katten samt egen aktivisering inne på området.

Det kunne hende de var med og rulle tøy, men det var fordi de hadde lyst. De skrelte nok også poteter innimellom, noe som ikke var like stas, men heller ikke spesielt negativt.

Straff

En gutt forteller at arbeid ikke ble brukt som straff, mens en jente forteller at barna måtte vaske opp eller skrelle poteter, ikke som plikt, men som straff.

To av barna forteller at det var vanlig å få juling av de ansatte, som oftest ved ris på bar rumpe. De ansattes straffemetoder kunne bestå av slag, lugging, risting eller innestenging.

Alle barna forteller at de hadde kontakt med familien mens de bodde på Solfeng.


Hvis private hjem på samme måte var satt under lupen, hadde nok rapporten kanskje hatt like mange tvilsomme momenter å fortelle, så jeg tror ikke at barna på Solfeng hadde en spesielt dårlig eller vanskelig bosituasjon sammenlignet med Oslobarn flest. I et hvert hjem bør jo barna kunne hjelpe til med for eksempel å skrelle poteter, det hadde vært galt hvis slikt var neglisjert.

Dagens Solfeng

Ja, her er fremdeles barnehjem, i øyeblikket er det 6 barn i alderen 6 til 14 år som bor her. Det er både piker og gutter og alle er etnisk norske. Bemanningen er ganske annerledes enn for noen år siden.

Hjemmet er døgnbemannet og har 14,5 årsverk. Til sammen er det 26 personer som jobber her, men de har noen begrensede arbeidsoppgaver i tillegg. Jeg har vært på besøk her og må si at det virker som at hjemmet er et godt hjem, på de fleste områder slik det normalt er i norske hjem. Det er fremdeles Frelsesarmeen som driver institusjonen.



Kilder:

"Urd" fra juli 1921.

Rapport fra Granskingsutvalg oppnevnt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus angående Barneverninstitusjoner benyttet av Oslo kommune 1954-1993. Samtale med dagens personale.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag