RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Ber for sønnen i Kongo


Dette bildet av Joshua French er tatt under oppveksten i Pakistan.
Dette bildet av Joshua French er tatt under oppveksten i Pakistan.
Kari Hilde French bestemmer seg hver morgen for å holde hodet hevet og stå oppreist uansett hva overskriftene sier.

NORDSTRAND BYDEL: Det er fire måneder siden marerittet startet for to unge norske menn i Kongo. Bak mennene står to familier tilbake i Norge. Foreldre, søsken, samboer, venner.

– Hver morgen tenker jeg på hva som kan ha skjedd i Kongo i løpet av natten. Og hva har avisene skrevet? Det er lett å bli grepet av panikk, men da bestemmer jeg meg for å tenke konstruktivt i stedet. Det fører ikke til noe godt å falle sammen, forteller Kari Hilde French.

Det er en ro over moren til Joshua French der hun sitter i sin leilighet i Nordstrand Bydel. For innerst inne føler hun at det kommer til å ordne seg. Hun tror at gutten hennes skal komme hjem.

Telefonen

Kari Hilde French har en bakgrunn som gjør at hun bedre enn de fleste kan forstå hvordan situasjonen er i Kongo. Hun er vokst opp i India som barn av misjonærer. Senere i livet har hun bodd ulike steder i verden, i Østen og fem år i Afrika. Hun og mannen jobbet som bistandsarbeidere.

– Akkurat nå er oppveksten og bakgrunnen min en stor fordel fordi jeg forstår en del av den afrikanske kulturen. Jeg hadde forventet at de ville be om penger. Det har jo skjedd. Og jeg skjønner godt at guttene ikke overga seg til politi eller militære etter at sjåføren deres ble drept. Det hadde ikke jeg gjort heller - da hadde de blitt skutt, sier hun og husker tilbake til telefonen som snudde livet på hodet for fire måneder siden.

Hun var i utlandet og ante fred og ingen fare da Joshuas samboer ringte og fortalte at sønnen satt fengslet i Kongo.

– Jeg skjønte med én gang at han var i en meget alvorlig situasjon. Jeg regnet med at han allerede var blitt mishandlet, og det hadde jeg rett i. Men jeg fryktet ikke for ham, jeg vet at han er sterk og at han ville klare seg, forteller hun.

Gudstroen gir henne styrke. Det første hun sa til sønnens samboer var at de måtte begynne å nøste oppi hva som hadde skjedd.

– Det siste samboeren hadde hørt fra ham var en sms om at de snart var tilbake i Uganda og at alt stod bra til, erindrer hun.

Barndommen

Joshua ble født i Norge. Men snart gikk turen til Pakistan hvor Joshuas far arbeidet som vanningeniør for Unicef. Her bodde de noen år. Senere flyttet familien til England, men det gikk mot skilsmisse for foreldrene.

– Etter skilsmissen dro jeg tilbake til Norge for å starte på nytt med min sønn og datter, sier hun.

Alene med barna bosatte hun seg på Østlandet. Hun forteller at sønnen var et svært aktivt barn. Han hadde enorm kunnskapstørst og var nysgjerrig. En gutt med stor utforskertrang.

– Han var ikke glad i å lese lekser, men han kunne lese i leksikon fra perm til perm, forteller hun.

Afrika-drømmen

Etter videregående tilbrakte Joshua en tid i England i nærheten av sin engelske familie og han startet sin militære karriere som fallskjermjeger der. Men så ble faren syk og høsten 2003 døde han av kreft. Joshua var der for faren hver dag på slutten av livet hans. Etter denne tunge tiden vendte han hjem til Norge og jobbet blant annet som vekter i Color Line. I januar 2007 søkte han seg inn i Telemark Bataljon, men for den aktive gutten var det for mye dødtid i tjenesten.

– Han kjedet seg og var rastløs, og etter tre måneder ville han slutte. Men jeg overtalte ham til å bli litt lenger. Jeg synes det var for galt å slutte etter så kort tid, forteller Kari Hilde.

Han ga seg likevel etter rundt seks måneder. Moren mener det var mot slutten av tjenesten her at han traff kameraten Tjostolv Moland.

Fra høsten 2007 tok Joshua på nytt jobb som sikkerhetsvakt på Color Line. Det var også da han og Moland kom i kontakt med sikkerhetsselskapet SIG. Kari Hilde forteller at Joshua dro til Uganda året etter for å arbeide sammen med Moland som hadde startet et datterselskap, SIG Uganda. De valgte å bryte med morselskapet og begynne for seg selv. De planla også å starte et eventbyrå.

– Det er gode penger å tjene på rike menn som ønsker å leke "politi og røver", et slags ekstremturisme, forteller hun.

For den bereiste moren er det ikke merkelig at sønnen dro til Uganda for å prøve lykken - Afrika-drømmen, som hun kaller det.

– Begge guttene kommer fra familier som har vært mye ute og reist. For meg er det heller ikke underlig at de tok en ukes motorsykkeltur til Kongo, men særlig klokt var det ikke. Kongo er et farlig sted. Men dette er gutter som tar risikoer og lever ut drømmer. Nå har de mistet alt de jobbet for, men de er mange erfaringer rikere, sier hun.

Kulturkollisjon

Kari Hilde French velger å tro på sin sønn når han forteller at de ikke har gjort noe galt.

– De reiste inn i Kongo på motorsykkel. Den brøt sammen. De tok inn på hotell og leide så en pickup for å ta dem og motorsykkelen tilbake til Uganda. Noen så at de hadde penger og mest sannsynlig muligheten til å tjene noen penger. Det er ikke uvanlig. Trolig var det guttene som var målet og så endte det med at sjåføren ble drept. For enken og familien og venner er dette selvfølgelig tragisk, men jeg tviler sterkt på at styresmaktene bryr seg om denne sjåføren. Flere millioner mennesker er drept i Kongo de senere årene, sier moren og legger til:

– Jeg kan også skjønne at kongoleserne er skeptiske til disse to unge hvite mennene med den historien som landet har, sier hun.

Kari Hilde har sendt flere mailer til guttenes forsvarer for å forklare noen kulturelle forskjeller.

– For en kongoleser er det naturlig nok suspekt at guttene hadde med seg kart, kompass og GPS på tur. Jeg forklarte at i Norge er det en turkultur, og den typen utstyr er vanlig. Jeg forklarte også at i Norge er det verneplikt og at de aller fleste gutter er innom forsvaret. Og mange beholder ID-kortet sitt i etterkant av militæroppholdet. Man må huske at for oss så blir mye av det som skjer i retten i Kongo nærmest latterlig, men det oppleves ikke slik for dem, sier hun. Det er vanskelig for oss i Norge å forstå kulturen i Kongo, men det er like vanskelig for dem å forstå kulturen og samfunns- og rettsliv i Norge.

Løgn og sannheter

Det har vært skrevet side opp og ned i avisene om hva som skjedde da nordmennene var på vei tilbake til Uganda. Kari Hilde French sitter igjen med masse spørsmål. Hun begriper ikke hvorfor ikke flere spørsmål blir stilt til vitnene/informantene som blir brukt mot sønnen i rettssaken. Hvorfor er ikke andre vitner brukt? Hvorfor skulle guttene ta livet av sjåføren sin? Hun er i hvert fall sikker på at de kan takke Gud for at de er live.

Det var en omfattende jobb å få etablert et hjelpeapparat rundt guttene i Kongo. Men nå er to kongolesiske og en norsk advokat i sving og guttene har fire kongolesiske medhjelpere som bringer dem nødvendige medisiner, mat, vann, sigaretter og annet de trenger. Så mye som mulig deler de med andre fanger og vaktene.

Kari Hilde har vært i telefonisk kontakt med sønnen flere ganger, men av sikkerhetsmessige årsaker er verken hun eller de andre i familien ønsket i Kongo.

– Jeg snakket med Joshua for noen dager siden. Da sa han til meg at omtrent 50 prosent av det som står i norske aviser er løgn, men han ville ikke at vi skulle bruke krefter på å rette det opp, sier hun.

Medieinteressen rundt saken har vært uten sidestykke, noe som har hatt både positive og negative konsekvenser.

– Jeg er ikke en maktesløs person, men det jeg føler meg maktesløs overfor er alle løgnene som står skrevet. Aktoratet har for eksempel sagt at Joshua har vært i land han har aldri har vært i. Så kommer dette videre i avisene. Han har for eksempel ikke vært i Afghanistan, det har derimot jeg, men det var før han var født, sier moren og legger til:

– Jeg tror at han kommer tilbake til Norge, og derfor er det så viktig at journalistene holder seg til sannheten. Han skal jo leve et liv her, sier hun og legger til at det er lett å la seg farge av fordommer.

– Flere journalister har fortalt at de forventet å møte to Rambo-typer uten noe i hodet i Kongo og ble overrasket over å finne to reflekterte unge menn, sier hun.

Viser indre styrke

Kari Hilde er imponert over den ro guttene viser i den situasjonen de er i.

– Etter ukevis med avhør hvor de gang på gang har forklart seg, må de likevel stå i retten og bli beskyldt for alt mulig rart. At de har klart det med slik ro og verdighet er helt utrolig, sier hun og forklarer at det har betydd mye å få bøker og radio på cella.

– Det holder dem mentalt oppe selv om kroppen forfaller. Men de er trent til å takle vanskelige situasjoner, og i en krisesituasjon er man nødt til å trekke på sin indre styrke mer enn vanlig. Dessuten har min sønn fortalt meg at han har daglige samtaler med Vår Herre. Det gir ham også styrke i situasjonen han er i, sier moren.

Hun forteller at den norske sjømannskirken skal sende en prest til Kongo.

– Jeg har selv besøkt fanger som soner under vanskelige forhold... underlig å tenke på at det nå er det min sønn som får besøk i fengsel, reflekterer hun.

Rørt av omtanken

To ankesaker venter i Kongo, og Kari Hilde er klar over at sønnen er i fare. Likevel tror hun at de på et eller annet vis skal få guttene tilbake til Norge. Og midt opp i alt det tunge klarer hun å se mye godhet komme ut av det som kan virke som en håpløs situasjon.

– Jeg er rørt over all den omtanken vi har møtt, fra familie og venner. Men også fra helt ukjente personer - jeg får tekstmeldinger fra mødre over hele landet. Denne tiden har vist meg hvor mye godhet som ligger i folkesjela. Jeg vil takke alle som har vist oss støtte, sier hun og legger til:

– Jeg vet at det er tusenvis av mennesker over hele verden som ber for guttene i Kongo, og for de andre fangene der. De ber også for enken og familien til sjåføren som ble drept. Og for situasjonen i Kongo. Jeg tror hele saken har vært en katalysator for mange mennesker. Det gjør at man begynner å reflektere over de store spørsmål, livet og døden. Og jeg sier til sønnen min at det er en fremtid etter dette. Selv om Afrika-drømmen raknet og alt han har jobbet for er over, så er det alltid nye dører som åpner seg. Jeg velger håpet, avslutter Kari Hilde French.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere