Bli med til skipper Keils øyparadis

PÅ BRUA: Knut Erik Keil er skipper på øyfergene. – Jeg skulle ønske enda flere oslofolk oppdaget og brukte øyene som ligger noen få minutters fergetur fra sentrum. Vi har jo et paradis her, som er åpent for alle.

PÅ BRUA: Knut Erik Keil er skipper på øyfergene. – Jeg skulle ønske enda flere oslofolk oppdaget og brukte øyene som ligger noen få minutters fergetur fra sentrum. Vi har jo et paradis her, som er åpent for alle. Foto: ALLE FOTO: ELLEN RØNNING

Knut Erik Keil har brakt oslofolk til øyene i 21 år. Selv er han tredje generasjons lindøyabeboer. Og torshovgutt.

BYNÆRT PARADIS: Oslo sentrum og sydspissen av Hovedøya.

STAMHUSET: Gammelt anested for mang en god absintrus.

ØYIDYLL: Lindøya i sommersol.

OSLO XI: – Besteforeldra mine tok med teltet ut hit første gang i 1923, og siden har vi vært her.

Del på Facebook

Østkantavisa har bordet øyfergen Oslo XI på Vippetangen og blir tatt hjertelig imot av skipper Keil på brua. Og hyggeligere følge på rundturen til øyene kunne vi ikke fått. Keil er full av lokalkunnskap etter en uendelig rekke av sommere på Lindøya. Teltet ble for øvrig byttet ut med en liten hytte i 1925.

– For 500 kroner til Staten fikk besteforeldra mine en flekk å sette opp hytte på, og de slo til. Det var mye penger den gangen, men de fikk det til. Heldigvis!

Om Wergeland, absint og tøybleking

På turen mellom øyene forteller Keil om livet her ute før og nå. Om Bleikøya som heter nettopp det fordi munkene på Hovedøya bleket tøyet sitt her, og om landets første hovedflyplass som lå på Gressholmen.

På Lindøya legger vi til ved Stamhuset.

– Huset er fra 1720. Her koste visstnok Wergeland og gutta seg med absinten sin før de rodde til byen for mer moro. Det hendt visst at de datt overbord underveis.

Det glimter muntert i skipperens øyne, og så forteller han om drømmejobben sin.

– Folk ter seg i båt

– På en dag som denne finnes det ikke bedre jobb! Vinterstid må vi bale oss gjennom snøføyke og 50 centimeter tykk fjordis, men det har nå sin sjarm det også.

Øyfergene går nemlig hele året, men selvsagt med betydelig større trøkk om sommeren.

– Dagsrekorden er på 22.000 passasjerer ut og inn på én dag. Når du legger til på Vippetangen og det står 3000 badelystne og venter på skyss ut, da er jeg glad vi er godt organisert.

Øyfergene er nemlig den av Ruters divisjoner med minst klager.

– Og vi har helt sikkert de hyggeligste passasjerene. Folk ter seg i båt, og jeg gruer aldri til stappfulle båter lørdag kveld. Men småbåtene skaper litt problemer. Vi ser veldig ofte grønnskollinger med altfor stor motorkraft. Jeg tror ikke helt at båtførerprøven hjelper på dette, sier skipperen vår.

Og han har sett det meste.

Søte minner og frisk fjord

Knut Erik Keil har fulgt utviklingen på øyene fra besteforeldrene slo ned den første teltpluggen. Det han ikke har opplevd selv har han blitt fortalt.

– Lindøya var et paradis for oss unger. Søstra mi og jeg gikk på Lilleborg skole, og den gang gikk trikken helt til Vippetangen, så vi kom oss til og fra på egen hånd.

Og når søsknene Keil var på øya så foreldrene dem bare til måltidene.

– Svømmevesten var vår barnevakt, og det holdt i lange baner.

Nå deler bror og søster hytta på Lindøya i full fordragelighet.

– Og heldigvis trives ungene til søstra mi her like godt som oss, så fjerde generasjon på Lindøya er sikret.

Det er en ting som spesielt gleder en ihuga øyboer og skipper:

– Vannkvaliteten! På 70-tallet var Indre Oslofjord en død og stinkende kloakk. Etter at utslippene ble stanset har fjorden hentet seg fantastisk opp. Nå koker fjorden av fisk, og mangfoldet er rekordstort. Så alt var ikke bedre før, nei.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.