RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Blunt som barsk


James Blunt snakker ikke om følelser. Han synger om dem.
James Blunt snakker ikke om følelser. Han synger om dem. Foto: Foto: Warner
James Blunt (36) sitter ikke lenger inne og er trist mens kompisene lever livet.

– Jeg hadde ikke skrevet på månedsvis. Jeg syntes ikke det var gøy lenger. «Faen heller,» tenkte jeg. «Dette gidder jeg ikke mer.»

Som en tenåring

James Blunt sitter på en takterrasse i Vest-London og beretter om tida før innspillingen av tredjealbumet «Some Kind of Trouble» (lansering 8. november). Vendepunktet ble møtet med produsenten Steve Robson.

– Da jeg kom for å treffe ham, klunket han på et piano, forteller Blunt.

– Jeg plukket opp en gitar, og vi begynte å skrive låta «Dangerous» på strak arm. Det var energisk, det var moro, det var høyt tempo – det føltes som om jeg var tenåring igjen. Dager ble til uker, uker ble til måneder. Etter et år var skiva klar.

Studiolek

Og det er et farligere lydbilde Blunt – verdensberømt for balladen «You’re Beautiful» – nå presenterer. Inntrykket forsterkes av at han stiller til intervju iført skinnjakke, skjeggstubb og sølvspente boots.

– Før satt jeg alene i et rom og komponerte triste, melankolske sanger mens kompisene mine var ute på livet. Denne gangen har jeg hengt med dem. Resultatet bærer preg av at det er en gjeng som har lekt seg i studio.

– Det er ikke den gamle soldaten i deg som gjør seg gjeldende?

– Nei, det der var så lenge siden. Jeg tror det låter mer rocka fordi jeg fronter et band og benytter andre instrumenter. Jeg har brukt elgitaren mer, og har åpnet meg for impulser fra alt fra den til trommesettet.

«Homsemusikk»

Det var i 2005 Blunt slo så grenseløst gjennom. Den slags gjør man ikke ustraffet.

I Adam Sandler-filmen «I Now Pronounce You Chuck & Larry» (2007) måtte han tåle stempelet «homsemusikk».

– Sånne ting plager meg ikke. Mange menn har problemer med å uttrykke følelser. Selv gjør jeg det sjelden i samtaler. Hvis du spør meg hvordan jeg har det, svarer jeg «fint», fordi jeg er gutt.

– Og fordi du er engelsk?

– Absolutt – selv om jeg blir ranet og mister jobben, vil jeg fortsatt svare «fint». Derimot uttrykker jeg følelser i låtene mine. Og faktum er at publikumet mitt er veldig sammensatt. På nettet har jeg en drøy million tilhengere, hvorav 56 prosent er kvinner. Jeg vil ikke si at det er stor overvekt.

Motorsyklist

– Hva gjør du når du ikke synger?

– Da kjører jeg rundt i byen på motorsykkel. Jeg elsker motorsykler – og ski, vannski og surfing. Favorittsysselen er likevel å holde liv i vennskap. Vi gjør sannsynligvis det samme som du gjør: Drar på pub, drar på klubb – og så våkner vi med hangover.

– Blir man blasert av å selge så mange skiver?

– Jeg får ofte det spørsmålet. Jeg pleier å si at jeg ikke forstår tallene. Poenget med å lage et album er ikke å bli kvitt et visst antall eksemplarer eller oppnå en viss listeplassering. Sånt er ren distraksjon.

Bonusselskap

– Hva er ambisjonen nå?

– Ambisjonen er allerede realisert, fordi albumet er blitt så fordømt bra, sier Blunt og banner som en bryggedansbassist.

– Bonusen er at plateselskapsfolkene er så fornøyd. Det var de ikke tidligere. De var bare lykkelige over at jeg solgte så godt.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere