*Nettavisen* Nyheter.

Da Garborg bodde i Underhaugsveien

I HOMANSBYEN: Dikteren Arne Garborg var blant de første som flyttet inn på studenthjemmet i Underhaugsveien 13. Foto: FOTO: Grace Brynn

Arne Garborg var blant utenbysstudentene som sultet i Kristiania. Han møtte en prest som bygde studenthjem i Underhaugsveien 13, og det ble happy ending.

Klikk på bildet for å forstørre.

 

HOMANSBYEN: «Sjung om studentens lyckliga dag», heter det i en vise. For i viser kan man farge det meste romantisk lyserødt. Men virkeligheten er langt tøffere.

Det er ikke lett å være student. Og enda verre var det før. I gamle bøker sitter studenten alltid og hoster på et iskaldt kvistværelse. Med skjerfet godt tullet rundt halsen ofrer han notater og lærebøker til kakkelovnens svarte sluk, for ikke å fryse i hjel. Flammene eter i seg den boklige kunnskapen og lar den gå opp i røyk, med et sadistisk hves.

I moderne tider kan studentene slåss om studenthybler på Sogn og Kringsjå. Med lån og lønn fra jobben på RIMI klarer de seg slett ikke så verst.

Men før i tiden var verken Lånekassa eller RIMI funnet opp. Den harde virkeligheten rådet. Sogn og Kringsjå var potetåkrer. Det fantes ingen kantine på Frederikke, med ubestemmelige middagsretter til en relativt rimelig penge. Det var faktisk ikke alle som hadde noe kaldt kvistværelse engang. For hva skulle de betale med?

Mange snek seg til nattelosji i mørke, kalde trappeoppganger. Om en eller annen av husets beboere dukket opp og fikk se dem, ble de kastet på dør. Særlig vanskelig var det for utenbys studenter som kom til Kristiania, uten stort å greie seg for.

Hvor er hjemme?

Garborg følte seg «heimlaus» i Kristiania. Hvor er hjemme, undret han. Er det det der hjertet er? Det stedet man føler for? Eller der man bor for øyeblikket?

Garborg hadde én fot i hjembygda, og en i byen. Han kom hit for å «studera eller døy», som han skrev. Han sultet nesten i hjel; «Det glødde for bringa av svolt.»

I bøkene til Garborg støter man ofte på personer som har «heimen» minst to steder; i bygde-Norge og i byen. Daniel Braut er et klassisk eksempel. Han kommer til Kristiania for å studere, blir mobbet av studiekameratene for måten han går kledd på og for dialekten. Han legger om talemålen og stilen, og endrer til og med navnet sitt.

Til slutt blir han helt forvirret: Hvem – og hva – er han egentlig? Selv om det har skjedd samfunnsendringer siden Bondestudentar kom ut i 1833, er problematikken like aktuell.

Pater Omnipotens

Med nød følger iblant en barmhjertig samaritan. En prest i Kristiania, Peter Hærem (1840-78), var ikke blind for disse forholdene. Han hjalp mange studenter med et krypinn når de kom til byen. Mat og penger ble det også gjerne en råd med. Det var ikke få som bodde trygt og godt hjemme hos ham i Underhaugsveien.

Hærem kom opprinnelig fra Stavanger, og var aktiv i kristelig foreningsvirksomhet. I 1867 stiftet han Christiania Ynglingeforening, og i 1876 Studenterhjemmet. Fra 1868 redigerte han både Maanedsblad for Israel og Maanedstidende for Den Indre Mission. Fra 1869 var han medredaktør i Fædrelandet.

Dikteren Arne Garborg (1851-1924) var en av de første studentene han kom i kontakt med. I boka Bondestudentar har Garborg beskrevet dette miljøet, og Peter Hærem er skildret i personen «Pater Omnipotens». («Omnipotens» betyr «allmektig».) Han ga Garborg mye hjelp og støtte, og det oppsto et varmt vennskap mellom dem.

«Bondestudentar» i Homansbyen

De færreste studenter hadde en slik hjelper. Hvordan få penger å leve av? Guden Mammon lot til å være døv på begge ører. Lucullus så de også temmelig lite til. De rett og slett sultet. Som bokas hovedperson Daniel Braut, der han rusler rundt og gjør sine iakttakelser nede i Homansbyen:

Tjenestegjentur kom berande med mjølkespann og korgir fulle av flaskur og brød; det var so vondt å sjå; augo hans saug seg fast i dei korgane. Alle folk hadde mat, alle folk livde godt; ingen hadde ein bite til honom.

Utanfor ein hushaldshandel stana han; krambui var full av folk. Han såg med svoltne augo på all den maten som vart langa yvi disken, brød, smør, ost, pylsesnabbar, ølflaskur, kaffifjordungar og han stynde av hunger.

Han studde seg til veggen, var so trøytt. Aksline verkte, knei bar han snart ikkje. Han tenkte seg den tingen å klembe ut ei rute og taka – taka det brødet som låg der så gullfagert og lokka.


Garborg beskriver hvordan mange studenter fra landsbygda bukket under av fattigdom og sult og sykdom. Bylivet gjorde dem kultur- og hjemløse, og de så ned på miljøet de selv kom fra.

I boka er det en rakker, «Mjøltråvaren», som går til pater Omnipotens. Han later som om han omvender seg, for at pateren skal fatte sympati for ham og låne ham penger.

Mjøltråvaren fortalde. Han hadde som vanleg vore i beit for mammon; og kor fanden skulde han få mammon frå denne gongen? Då fkk han ein idé. Han gjekk til Pater Omnipotens og umvende seg. Og skrifta for honom dei syndane han ikkje hadde gjort; for deim han hadde gjort; skulde fanden snakka om.

Og pateren ble rørt:

Takka din gud for dette, og ikkje minst for at han hev frelst deg i dine ungdoms dagar, og har frelst deg for å koma i lag med dei vantrue!

Underhaugsveien ble studenthjem

Ildsjelen Hærem fikk etter hvert satt i gang bygging av et studenthjem i Underhaugsveien 13. Det ble tatt i bruk i 1875, og ligger der fremdeles. Her var Garborg blant de første som flyttet inn.

Mange som siden ble kjente kunstnere har bodd her, som komponisten og nyskaperen Fartein Valen, og Sigbjørn Obstfelder. Det var neppe tilværelsen på studenthjemmet som gjorde at sistnevnte følte seg hensatt til «feil klode». For det er få bygninger som huskes med slik takknemlighet som studenthjemmet «Sollandet» i Underhaugsveien - som fortsatt brukes til bolig for studenter.

Här är gudagott att vara, synger de kanskje nå.


Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.