*Nettavisen* Nyheter.

Dannet ruteknusing på Lille Frogner

I 1814 gikk høviske menn ikke av veien for noe. Som å smadre rutene på Lille Frogner og skremme av vannet av generalmajor Haxthausen.

LILLE FROGNER: Scenen for følgende drama er Lillle Frogner, løkkebygningen på høyden over Haxthausens gate, som ble oppført rundt 1794. Høyden ble da kalt Frognerbjerget. I 1751 hadde Halvor Tønsberg anlagt en hage her, og etter ham het stedet først Tønsberghaven. Siden ble det kalt Lille Frogner. I 1794 ble tomten arvefestet fra Bernt Anker til Haxthausen, som da var generalkrigskommisær.

Steiner for ord

1814-tidens borgere hylles i historiebøkene som dannete, kloke og målbevisste menn. Beherskede. Det bøkene omgår i stillhet, er at disse brave menn faktisk knuste ruter med stein! Å pælme stein var nemlig godtatt som en akademisk form for meningsytring på denne tiden. Og det ble så absolutt brukt.

Hvorfor kalle det "akademisk"? På grunn av de ivrigste steinkasterne. Skytset deres kunne være utstyrt med latinske innskrifter. Adversus solem ne loquitor! Dette og flere andre budskap kom susende tvers gjennom vinduene på Lille Frogner. Litt fritt: "Ikke kast bort tiden med å vri deg unna opplagte ting!"

Den steintøffe demonstrasjonen skjedde om kvelden 19. august 1814. Åstedet var Frognerløkken der generalmajor Frederik Gottschalck Haxthausen holdt hus. Helt til vindusrutene hans jamret sitt siste vers. Da pakket han snippesken i hui og hast etterpå.

Men hvorfor? spør du sikkert. Hvorfor i all verden ville man knuse generalmajorens ruter? Bakgrunnen var det bitre militære nederlaget som førte oss inn i union med Søta Bror. Som om det ikke var nok: Christian Fredrik, som var valgt til Norges konge på selveste 17. mai, måtte stige ned av tronen.

Folks følelser kokte som lava i en morgengretten vulkan. Skulle man kanskje slikke gulvet for øvrigheten? Som nikket og bukket og satte døren på vidt gap for Sverige - så Karl Johan kunne forsyne seg av Norge, som av en annen bløtkake! Wergeland-stemningen og nasjonalfølelsen var på topp.

Hvem sto i spissen for demonstrasjonen? Ingen geriljaleder. Bandeføreren var blant annet prest av yrke: Den ikke ukjente Niels Wulfsberg - også grunnlegger av det konservative Morgenbladet, pressemann og boktrykker.

Stridens kjerne

14. august 1814 ble det inngått en våpenhvileavtale mellom svenskekongen Karl Johan og den norske regjering. Avtalen bestemte at kong Christian Frederik, kalt prins Christian, skulle sammenkalle et ekstraordinært storting. Deretter skulle svenskekongen sette seg i forbindelse med Stortinget gjennom kommiærer. Kongen av Sverige lovet å godkjenne Eidsvollgrunnloven, og å ikke foreslå andre grunnlovsendringer enn de som opprettelsen av en norsk-svensk union gjorde nødvendig.

I en tilleggsartikkel lovet Christian Frederik å "nedlegge sin Myndighed i Folkets Hender" og deretter forlate landet. I en hemmelig artikkel forpliktet han seg til straks å overlate styret av landet til statsrådet, som deretter skulle underskrive sine forordninger "efter aller høieste Befaling.

" Under våpenhvilen - som skulle vare til minst tre uker etter Stortingets sammenkomst, skulle den svenske østsiden av Glomma være besatt av svenske tropper. Land- og sjøblokaden av Norge skulle oppheves.

Under Mosskonvensjonen forpliktet nordmennene seg til å inngå en union med Sverige - selv om ordet union ikke forekommer i avtaleteksten. Men samtidig lyktes de i å bevare sin frie grunnlov, og Norge ble anerkjent som suveren stat med egne styringsorganer.

Riksrett!

Haxthausen ble gått grundig etter i sømmene, selv om alle visste at han ikke hadde latt seg kjøpe av svenskene. Situasjonen krevde et offer. Etter forslag fra sorenskriver Lauritz Weidemann vedtok Odelstinget å stille ham for riksrett.

Beslutningen var en følge av Odelstingets vedtak av 8. november: Å granske statsrådsprotokollene for å fastslå årsakene til nederlaget i krigen mot Sverige. For tilhengerne av Selvstendighetspartiet var det viktig å kunne utpeke en syndebukk for krigsnederlaget og den påfølgende våpenhvileavtalen. Haxthausen, som under krigen bestyrte hærens provianteringsvesen, ble av folkemengden utpekt som forræder. Men han ble frifunnet. Som Pavel skrev:
"Hver krænkende Beskyldning mod ham er død og magtesløs."

Lille Frogner ligger der ennå, inneklemt bak noen høye hus. Gårdsbruket og løkken er det ikke stort igjen av. Ropene fra den rasende folkemengden har forstummet. Haxthausen vendte aldri tilbake. Han hadde sagt sitt kjære Lille Frogner "Aeternum vale" - farvel for alltid. Men rutene er reparert.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.