Gå til sidens hovedinnhold

Den første dødsbrannen har satt spor

Jørgen Lie har reddet mennesker ut av flammehav og amputert bein i bilulykker.

NORDSTRAND: Brannalarmen går og brannvesenets mannskaper er raskt ute i bilene. Blålysene settes på, det går i full fart mot brannen. På sambandet tikker meldingene inn. Det er mennesker inne i den brennende boligen. Det haster.

Jørgen Lie, en relativt fersk røykdykker, og en kollega ruller kjapt ut slangene og kommer seg raskt inn i boligen. Dette er de trent på. Søket etter den savnede personen settes igang inne i den brennende boligen. Sikten er dårlig, de to røykdykkerne må holde hodet langt ned mot gulvet for å få bedre sikt.

-Se, her er det noe, roper Jørgen til makkeren sin.

Personen de leter etter ligger foran dem og de to tar tak i hver sin ende av kroppen og får personen ut.

Jørgen er lettet. Alt har gått på skinner og de får personen ut, før de går inn i boligen igjen for å slukke flammene.

Jørgen tenker at han har bidratt til å redde et liv. Han føler han har fått igjen for all treningen og alle øvelsene på jobb, og er fornøyd med innsatsen.

Men Jørgen tok feil. Personen døde. Boligbrannen ble hans første dødsbrann.

Verden raste sammen akkurat da. Jørgen følte han hadde sviktet både personen som døde og alle de pårørende, da ambulansepersonell avsluttet arbeidet med gjenopplivning.

I dag, flere år senere, husker Jørgen hendelsen godt. Han husker frustrasjonen han følte. Men nå har han innsett at man ikke kan redde alle.

- Det å vite at vi har gjort alt vi kan, og kanskje mer, og likevel ikke lykkes er i enkelte tilfeller vanskelig å akseptere, forteller han.

Etterhvert har Jørgen både lært og erfart at skader og død er en del av arbeidshverdagen. Han har blitt vant til å takle det og har fått et profesjonelt forhold til det.

- Men noen oppdrag gjør naturligvis større inntrykk enn andre. Vi er jo mennesker vi også, sier han.

Les intervju med en ambulansearbeider: Forbereder seg på å redde liv hver dag

- Jeg skal bli brannmann, pappa

Jørgen har vært røykdykker i ni år. Ni år med både oppturer og nedturer i en jobb han elsker og er ekstremt dedikert til. At han skulle bli brannmann er ingen overraskelse.

Det hele startet fra barnsben. Brannmannskapene var i barnehagen på Økern, som lille Jørgen gikk i. Den da tre år gamle gutten så de store, uniformerte brannmennene komme inn. Da visste han det! Han skulle bli brannmann!

Det første han fortalte sin pappa da han kom hjem var at han skulle bli brannmann. Kanskje en stor drøm for en liten gutt, men Jørgen satte seg mål han skulle nå.

Jørgen er blitt 29 år. Han er vokst opp ved Bjerkebanen og spilte ishockey i Hasle/Løren og Furuset. Han er en skikkelig gladgutt, som gjerne får andre til å le, gjerne på bekostning av han selv.

Oslo-gutten valgte håndtverkerutdanning, og fortsatte derfra som feiersvenn. Han fikk muligheten til å hospitere i Asker og Bærum brannvesen, og ble senere tilkallingsvikar i en alder av 18 år og allerede året etter ble han ansatt som tilkallingsvikar.

Jørgen har vært målbevisst, bestemt og sta. Han visste hva han ville.

- Mens kameratene dro på fest, dro jeg på jobb. Men det føltes rett, sier han.

Etter et kort opphold i førstegangstjenesten, gikk Jørgen tilbake til vikarstillingen. Etter to runder med harde opptakstester og intervjuer fikk han fast jobb i Asker og Bærum brannvesen. Da var han bare 20 år.

-Jeg er ufattelig glad for den tilliten og muligheten jeg fikk, sier Jørgen.

Han snakker om yrket med innlevelse. Jørgen har et hjerte for arbeidet, som sitter langt utenpå uniformen.

Etter å ha søkt tre ganger i Oslo brann- og redningsetaten kom han endelig igjennom nåløyet. Å jobbe i hjembyen var det han ville.

- Brannvesenet er en fantastisk bra arbeidsplass. Det er varierende dager, utfordrende, spennende og veldig givende, forteller Jørgen.

Amputert et ben

Brannvesenet er som regel de første på hendelsesstedene, enten det er brann eller ulykker. Det er de første som skal ut for å hjelpe.

Jørgen er tilleggsutdannet redningsmann. Han har flere episoder han husker, som er langt fra hyggelige.

Branner, ulykker, død og skader. Han har måttet amputere bein på bilulykker og har reddet mennesker ut fra brennende hus. Men når han snakker om dette, så snakker han forsiktig. Han snakker mye roligere enn han har gjort for noen minutter siden.

- Det å amputere et ben etter en ulykke var veldig spesielt. Men her er det snakk om å redde liv, da må man ta noen valg der og da, som kan virke brutale, sier Jørgen.

Og ja, han har reddet liv. Flere liv.

- Jeg redder ikke liv alene. Det er et lagarbeid, sier han.

Alle kollegene skal ha æren for god innsats, det er viktig for Jørgen.

De har en jobb hvor man må kjenne sin kollega ekstremt godt og de støtter hverandre i de vanskelige situasjonene og de må kunne stole på både utstyr og rutiner.

- Jeg har aldri vært redd på jobb, men jeg har en enorm respekt for brann og den risikoen som vi utsetter oss for i ulike scenarioer. Denne respekten, kombinert med erfaring fra tidligere hendelser og gode arbeidsrutiner, er med på å bidra til at vi alle kommer oss trygt tilbake til stasjonen etter endt oppdrag, sier Jørgen.

Jobben gjør inntrykk på brannmannen. Det er ikke nødvendigvis de aller største hendelsene som setter de dypeste sporene. Det er ofte de mange skjebnene som har krysset Jørgens veier som rører ham. De tingene som avisene ikke skriver om. De tingene som er innenfor husets fire vegger.

- Man får innsyn i en verden som samfunnet er skjermet for. Erfaringer fra dette gjør at man kanskje blir litt mer virkelighetsorientert og setter mer pris på de små tingene i hverdagen og det livet man har. Jeg er jo heldig! sier han.

Nå Jørgen setter seg i bilen og blålysene settes på forbereder han seg. Han ser for seg verst tenkelig scenario, for å være helt forberedt på hva han kanskje møter.

-De vi kommer til å treffe har som regel verdens verste dag, uansett scenario. Vi må ha empati og medmenneskelighet, beskriver han selv.

Kona er sjefen

Brannstasjonen er Jørgens andre hjem. Her lager brannmannskapene mat, skravler, har øvelser, vasker, trener, vedlikeholder utstyret og sover noen få timer mellom utrykkningene. Går alarmen kaster de seg inn i bilene som står i hallen.

Og når de trener, så trener de på reelle situasjoner. Ingenting gjøres halvveis.

- I en ekte situasjon kan det handle om liv og død. Vi er avhengig av å være trygge på hverandre, sier Jørgen. Og kollegene er mer enn bare kolleger. De er gode kamerater utenfor stasjonens fire vegger.

Men når arbeidsvakta er over, legger Jørgen til side det som har skjedd på jobb. Når han åpner døren hjemme på Nordstrand er han pappa og ektemann.

Han vil være tilstede for kona Nina og datteren Mathilde som kun er ni måneder gammel.

Når Jørgen ikke er på jobb tar han med seg hunden Felix i skogen, leser Harry Hole, ser film med Nina eller tilbringer tid med datteren. I tillegg skriver han for tidsskriftet Brannmannen.

Ja, også rydder han. Han er flink til å holde det både ryddig og rent, ifølge ham selv. Men han lar seg ikke stresse av ting som skal gjøres hjemme. Han er rolig.

-Men jeg kan bli irritert, altså! Som nå som vi pusser opp. Får jeg det ikke til, så blir jeg irritert, sier han, men legger til at han og kona jobber godt sammen.

Uansett hvor flink Jørgen er hjemme, så er det Nina som er sjefen. Hun har strålkontroll på hjemmet og gir Jørgen trygghet. Og det er hun som sørger for dagliglivet.

- Når jeg er sammen med Nina og Mathilde gir det meg glede og livskvalitet, sier Jørgen.

Reklame

Her får du tak i valpekalenderen 2021