*Nettavisen* Nyheter.

Den første trikkelinjen

Den første elektriske sporveien gikk fra Briskeby til Jernbanetorget. Første trikke i hele Norden! Kong Oscar II kom til åpningen i mars 1894.

BRISKEBY: Den første elektriske sporveien ble åpnet med brask og bram og hornorkester en vårdag i 1884. Folk var nysgjerrige og strømmet til for å se.

Men denne nye trikken var unaturlig. Den gikk av seg selv - uten å bli trukket av hester! En sensasjon. Kanskje litt i slekt med hekseri? Den beveget seg med skramlelyder, og skinnene lot til å utstøte skingrende hvin. Den duvet litt, som en underlig båt på land. Skulle man virkelig våge seg inn i en slik doning? Det kostet ti øre.
Ganske spennende - med elektrisk lys inni! Stilig. Og så slapp man jo å gå når man skulle forflytte seg et stykke... Kanskje det var trygt?
Til begjær eller besvær?

Med utviklingen av samfunnet kom krav om at alt måtte gå fortere. Man fikk stemplingsur og stoppeklokker. Og hestesporvogner, trukket av to firbente. Men kunne det ikke effektiviseres enda mer?

Som alltid skjelte man til Amerika. De var det store forbildet også når det gjaldt utviklingen av sporveien. Den første trikken var egentlig tysk, og germanerne sikret seg lisensen til amerikanernes forbedrede utgaver.

Alt utstyret til Kristianias strømdrevne trikker ble levert av AEG - Allgemeine Elektrizitäts-Gesellschaft. Selv bølgeblikkhallen og kraftstasjonen på Majorstuen kom herfra. De var fine å se på - mørkeblå, med selskapets navn sirlig malt med skyggelagte bokstaver på sidene.
Det var Briskebytrikken, og senere Skøyentrikken, som dermed ble opphav til kjælenavnet "blåtrikken." Og hvem som helst kunne kjøre med den! Den var demokratisk, et folkets framkomstmiddel. Bare man hadde penger nok til billett...

blåtrikkens trasé
rant som elveløp
gjennom Oslos
gatenett, der fattig og rik, konsul og knekt
ble fraktet på flåter
av trikk...
(Jan Erik Vold/fra Trikken er et øye som går på skinner)


Vognmennene i byen var lite begeistret for den nymotens oppfinnelsen. Hvordan skulle det gå når hestene deres møtte slike "vandrende hus"? Fola Blakken ville bli vettskremt! Sette havren i vrangen og kanskje løpe ut! De holdt et protestmøte mot "denne uberegnelige fare for liv og gods."

En velmenende innsender i Dagbladet foreslo at man skulle spenne en utstoppet hest for den elektriske sporvognen, så de arme dyrene kunne venne seg til synet av den.

I starten fryktet man at master og trikkeledninger ville være stygge å se på. Men Sporveien la vekt på elegant og diskré utførelse. I dag ville de forseggjorte mastene sikkert vært verneverdige.

Ledningene ble hengt i barduner mellom fasadene. Festene var utformet som rosetter. Faktisk finnes flere av dem ennå, på enkelte gamle fasader i Oslo sentrum. Noen steder brukes jernrosettene til sitt opprinnelige formål, andre steder henger de der som fortidsminner.

Skjegg som skjerf

Vognføreren hadde en ganske tøff jobb. Med venstre hånd styrte han en stor sveiv, som regulerte strømmen til motorene. Med høyre sveivet han håndbremsen, som var eneste driftsbrems på vognen. Selv fullstappede trikker måtte bremses med rå håndkraft. Fryktelig tungt i alle de bratte bakkene i byen. Han fikk et særdeles kraftig håndtrykk med årene. Kaldt var det også, å stå på plattformen og styre på de åpne vognene.

I starten var det påbudt å ha langt skjegg - som et slags "skjerf", for å forhindre at han skulle bli ofte forkjølet. Langt skjegg var ikke så vanlig den gangen. Møtte du en kar med slik ansiktspryd på gaten, var han høyst sannsynlig trikkefører.

El-trikken var ensporet, akkurat som hestesporveien. Nokså treigt for trafikken! Den kjørte fra den ene enden av sporet til den andre - og måtte altså snu. Vendesløyfe var ikke oppfunnet ennå. Så når trikken kom til veis ende, var det et enormt styr, med fra- og tilkobling og omkalfatring av vognene. Kult å se på for ungene! Kampen-trikkene snudde på denne tungvinte måten helt til 1960.

Skumle fre og svart mørke

Trikken var selvforsynt med strøm fra eget dampkraftverk på Majorstuen. Overlegent! Men det var ofte strømstans.
For å beskytte telefonledningene, var det spent et jordet metallnett over trikkeledningene. En telefontråd som falt ned på en trikkeledning kunne nemlig forårsake kjedelige ulykker.

Men trikkens strømavtaker, som da var en spinkel metallstang med trinse i enden, sporet lett av og smalt opp i metallnettet - og laget en kortslutning som mørkla samtlige trikker!

Kortslutning kunne det også bli hvis vognføreren drømte seg bort og glemte sveiva et øyeblikk. Da sa det pang! Det smalt som i en krig med kruttlapp-pistoler! Røyken steg til værs, og det freste som fra en gjeng gretne klapperslanger rundt ham. Nifst for passasjerene! Noen krabbet skrekkslagne helt opp i setene.

Men vognføreren var gjerne en sindig kar, og tok det med stor ro. Som regel fikset han det med et skrujern og en fil mens passasjerene ventet. Det holdt bra å være sånn passelig Reodor Felgen.

Først tenkte man at vognføreren både skulle passe både kjøring og billettsalg. Noe som selvsagt ikke var gjennomførbart. Alt i 1894 fikk man konduktører på trikkene, så vognføreren kunne holde hendene på ett sted.

Snart ble det åpen priskrig. El-trikken konkurrerte med hestesporvognen - og la billettprisen hele fem øre lavere!
Likevel holdt hestesporvognen koken i seks år til - trolig fordi den kjørte et annet rutenett. Men mange syntes at fem øre ekstra for å kjøre hestesporvogn var dyrt. Så de la seg snart på samme prisnivå som de hesteløse.

Christiania Elektriske Sporvei fikk tre linjer med tiden: Jernbanetorget - Briskeby - Majorstuen, Jernbanetorget - Frogner (1902) og Jernbanetorget - Skøyen.

Og trikkene gikk hvert kvarter! De må ha vrimlet som maur. I 1884 var det bare 11 motorvogner og 7 tilhengere. Men alt samme år måtte man skaffe fire motorvogner til. Sporvognene var populære, og i 1904 var vognparken oppe i 35 motorvogner og 22 tilhengere. Rundt 1910 fikk man ti sommervogner: seks halvåpne og fire helt åpne. Folk elsket å betrakte sommeren og byen fra plattformene på trikken!

Da hestesporveien også til slutt ble elektrisk og fikk tak over vognene sine, tok deres selskap ledelsen - Kristiania Sporvognselskab. Men det er Christiania Elektriske Sporvei som har æren for bokstavelig talt å ha fraktet byen inn i moderne tid.

Råkjørte i 18 km/t!

En dag i 1894 sto politiet klar i Holtegata. De hadde målt avstanden mellom to kontaktledningstolper, og sto og ventet med stoppeklokke i neven. Da kom den mistenkte til åstedet: Vognfører Paul Gulden! Han kjørte sporvognen uhemmet og vilt, nærmest sanseløst, sett med datidens øyne! Synderen ble behørig knepet, og fikk norgeshistoriens første fartsbot. Slik uvettig framferd!

Men hvor fort kjørte han, da? spør du kanskje. Svaret er: 18 kilometer i timen! Noe kjappere enn det ble sett på som ren råkjøring. Man kunne få bakoversveis av slikt! Sett med våre øyne var det vel ikke fart nok til mer enn en svak bris i håret. Vi ville vel heller kalle ham søndagskjører enn fartsbølle.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag