RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Den kvinnelige byrde


Kristin Trosvik
Kristin Trosvik

Jeg bekymrer meg altfor mye. Beviset er jo at det nesten ikke er noen av disse bekymringene det blir noe av. Gang på gang sier jeg til meg selv at jeg skal spare denne energien til det virkelig er noe å bekymre seg over, men veldig ofte tar de kvinnelige genene overhånd.

For dette altomspennende angstsyndromet er helt klart et kvinnelig trekk. Evnen til å forestille seg de verste konsekvenser av de mest trivielle ting. Troen på at alt sannsynligvis kommer til å gå galt. Selv om all logikk tilsier at det er langt mer sannsynlig at Sporveien er forsinket enn at det har skjedd en ulykke.

På den annen side virker det som om kvinnen har fått dette genet slik at mannen skruppelløs og naiv skal kunne gi seg i kast med de mest halsbrekkende aktiviteter med den største ro og selvfølge. Sykle uten refleks i stummende mørke og snøvær. Leke med sabler. Kjøre som gale på motorveien. Klatre fjelltopper uten sikring. Slåss med bjørner og hai.

Det går sikkert bra, tenker de. Hvis det i det hele tatt foregår noe særlig tankevirksomhet rundt dette overhodet. Slik kan de holde på, vel vitende om at deres kvinner tar seg av bekymringene.

Jeg studerte psykologi i ett semester. Et knakende interessant studium, men ikke så sunt kanskje, hvis man er av den litt nervøse typen. Det tok ikke lang tid før jeg hadde plukket ut flere diagnoser som kunne passe bra på både meg og mine venninner. Som en del av studiet måtte jeg ta en personlighetstest. Av den kom det frem at jeg er ærlig, utadvendt og relativt nevrotisk.

Visste jeg det ikke, tenkte jeg, her har jeg det svart på hvitt. Jeg er faktisk litt gal. Min kvinnelige professor kunne berolige meg med at hun også scoret veldig høyt på den nevrotiske skalaen. Mange jenter har en tendens til å gjøre det. I all vår medfødte empati skal vi beskytte alt og alle. Vi må være perfekte. Vi skal gjøre alle til lags og sørge for at alt går bra til slutt. Ikke rart dette slår galt ut innimellom.

Alle blir vi mer pysete med årene. Selv menn. Det er jo en selvpreserverende årsak til dette for man kan ikke fortsette som man gjorde som barn i lengden. Broren min, for eksempel, tilbrakte store deler av barndommen på Legevakten. Det er ikke mange bein i kroppen hans som ikke er bristet, brukket eller forstuet.

I jobbsammenheng hender det at jeg dumper borti saker som vekker dette litt pinlige hypokondriet mitt. I ett tilfelle skulle jeg lage en reportasje om en tidligere idrettsmann som led av en type genetisk KOLS. Under intervjuet kjente jeg at pusten min ble tyngre og tyngre, og det var tydelig at ansiktsuttrykket mitt avslørte hva jeg tenkte.

"Går det bra?" spør mannen. "Ja da, he, he...". "Det er nok ikke så stor sjanse for at du får KOLS", sa mannen. Det var flaut, men resten av dagen tenkte jeg på denne skumle sykdommen. Ikke mindre pinlig var det da mannen, som kun har 50 prosent av lungekapasiteten sin igjen, ringer meg dagen etterpå og lattermild spør meg om det står bra til med lungene mine.

Nei, hadde jeg kunnet velge så skulle jeg vært mer som gutta. Drømmen er å kunne å sitte ved et stup og dingle med beina uten den minste bekymring for at et vindpust skal kaste meg over ende.

I mellomtiden må jeg vel finne meg i å sitte her og gruble over om jeg har glemt å skru av ovnen.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere