Den stygge virkeligheten

Lars Øyno setter opp H.C Andersens eventyr "Den Stygge Andungen" på Grusomhetens teater.

SENTRUM: Du verden, hva det er smukt og godt å leve, sier en perlekjedekledd herskapskvin-ne. Med gigantiske groteske masker og påtrengende kjolestoffer, beveger de seg på en rett linje mot publikum. Menneskene går alle i samme mønster, og nåde den som skulle finne på å gå egne veier. Det som er fascinerende med Lars Øynos oppsetning av Andersens eventyr, er at han nettopp velger å gå utenom. Han velger å velge mye, og favner nesten over et uendelig spekter av livets sider. Den stygge andungen er inspirert av den danske dikterens eget liv, som var preget av en fattigslig og tøff barndom i skomakerhjemmet i Odense. Selv om Hans Christian aldri helt passet inn i Københavns borgerskap, vokste diktertrangen sterkt i han. Den stygge andungen ble forvandlet til en vakker svane.

Bilder

Med utgangspunkt i historien om den utstøtte og stakkarslige andungen, spinner Øyno et nett av historier som henter inspirasjon fra mange av Andersens eventyr. Vi får blant annet skimte keiseren uten klær og piken med fyrstikkene. Publikum får også med seg et sammensurium av verdens ondskap, gjennom sterkt koreograferte krigsscener hvor frykten siger inn. Kontrastene er store i teateroppsetningen, og opplevelsene mange. Den barnlige fremstillingen av den utstøtte andungen, som blir mobbet av de andre endene, er både sår og rørende.

Man vet ikke om man skal gråte eller le, når man ser skuespillerne som vralter rundt på scenen i store andekostymer, og er slemme mot anden som er annerledes. En flommende rød kabaretkvinne spiller piano gjennom forestillingen, og er sammen med en liten fiolinspillende pike med på å drive bildene fremover.


Pest

Grusomhetens teater lager forestillinger innenfor den fysiske teatertradisjonen, inspirert av den franske teatermannen Antonin Artaud. Artaud sammenliknet teateret med pesten, og var opptatt av å komme inn til menneskenes ekthet gjennom teateret. Teatergruppa har holdt til i Hausmanns gate siden 2002, og ble etablert allerede i 1989.

Øyno maler bilder på scenen, som blir forsterket av projeksjoner på lerret og spillerommets røffe utseende. Publikum ledes inn i en verden av galskap, som plutselig avløses av uventet mildhet. Fiolinen skjærer surt, og kabaretkvinnen ler usammenhengende. Lyd og bilde henger ikke lenger sammen, og skuespillerne rister seg bortover scenerommet. Øynos oppsetning av Den stygge andungen gir mye til publikum, og åpner både for refleksjon og latterkramper.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.