«Det er som om vi har fått et kollektivt hukommelsestap når det kommer til årets første snøfall»

 

  Foto: ARKIVFOTO

Hege Bjørnsdatter Braaten

Riktignok er det en stund siden den aller første snøen for sesongen kom i Oslo, men det virkelig store snøfallet venter vi fortsatt på. Som mange andre gruer jeg meg. Jeg må bare innrømme at jeg synes snø i byen er en uting. Snø på fjellet? Jada. Snø i skogen? Mer enn gjerne. Men i byen? Nei, der må jeg pent takke nei.

Jeg synes nemlig ikke spesielt mye om å skli rundt på isbelagte fortau, ei heller er jeg spesielt begeistret over å hvert eneste år få ødelagt vintersko av salte veier. Men jeg vet at som Oslo-borger vet jeg at det er en del av året. Hvert eneste år. Men det ser det ut til at den jevne Oslo-borger slettes ikke husker.

LES FLERE I FRI DRESSUR HER

Det er som om vi har fått et kollektivt hukommelsestap når det kommer til årets første snøfall. For er det en ting man kan være skråsikker på, så er det at den dagen det første store snøfallet daler over hovedstaden, ja så er det et titalls saker i både store og små medier om «snødramaet».

Et ukjent antall bilister har selvsagt ikke lagt om til vinterdekk – på tross av at et snøfall ytterst sjelden kommer uvarslet. Bortimot det samme antallet biler kjører følgelig av veien, sklir inn i en annen bil eller kanskje de kommer i skade for å lage kø i frykt for overnevnte. Køene rammer et ikke ubetydelig antall bilister, faktisk kanskje så mye som samtlige.

Og tro nå ikke at de kollektivreisende slipper unna. Busser sklir rundt eller stamper i kø. Togene stanser, og t-banene er så stappfulle av mennsker, som for en gangs skyld ikke bruker bil – i frykt for snø-kø – at de blir forsinket alle som en.

Muligens kan det kalles krisemaksimering, men like sikkert som at vinteren i Norge er kald, kommer «Snøkaos på veiene» til å være en overskrift i en eller flere medier så fort snøen faller.

Så hva er det egentlig med oss nordmenn? Burde ikke vi være verdensmestre i vinter? Burde ikke vi le høyt av alle snøkaos-sakene som tidvis dukker opp i spanske eller britiske medier, parallellt med sjeldne snøfall i de respektive land. Burde ikke norske klesdesignere sette sin ære i å designe vinterklær som gjør at både praktikerne og moteeliten sperrer øynene opp? Ja, hva med å bare ta patent på et materiale som gjør at verken salt eller sørpe gjør skade på skoene? Vi burde jo være best på kulde, snø og vinter hele gjengen, og turister burde reise hjem fra Norge med vissheten om at de hadde besøkt et moderne «winter wonderland».

I steden er vi ganske dårlige på vinter, spesielt her i hovedstaden. Vi klarer ikke en gang å få gårdeiere til å måke fortau, eller fjerne istapper fra taket. Vi klarer slettes ikke å få vinterdekk på i tide, ei heller har vi sko som hindrer ymse lårhals- og armbrudd i vinterhalvåret. Men er det ikke på tide at vi tar noen vintergrep?

All erfaring hittil tilsier at jeg på ingen måte kan redde verden. Ei heller Norge, Oslo eller midt eget nabolag. Men kanskje – med vekt på kanskje – skal jeg i år starte som et godt eksempel. Kanskje skal jeg sette min ære i å være både praktikernes og mote-Oslos drømmedame (det må være lov å håpe), kanskje skal jeg ikke sutre det minste når snøen daler ned, kulda setter inn og issvullene truer med å legge meg vannrett i gata. Jeg tror jeg skal det.

Hege Bjørnsdatter Braaten

Nyhetsredaktør, dittOslo.no

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.