RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Det gule chor

"Det gule kor" eskorterte kongelige gjennom vårt distrikt. Det var 18-20 mann i spektakulært flotte uniformer.

Det gule kor var en blomst av samtidens smak og interesse. Det ble stiftet av byens fornemste borgere og skulle tjene som parade- og vaktavdeling og ble beseglet ved kongelig resolusjon. Man hører ikke noe om dets militære plikter, de ble stilt helt i skyggen av dets oppgave, nemlig å ride foran de kongelige følger som benådet oss med sine besøk.

Korpset ble opprettet i 1788. Men også tidligere, for eksempel da Fredrik V kom hit i 1749, ble han mottatt av en lignende deputasjon. Chor har vært skrevet på forskjellige måter. Magnus Hydle, som jeg har hentet mesteparten av teksten fra, skrev kor. Nå ville vi vel skrevet korps.

Fra først av hadde det navn av livrytterkorps, men folkespydigheten kalte det "Det gule kor", og det ble det hetende så lenge det levde. Det bestod av borgere særlig fra grosserer- og kjøpmannsstanden og ble rekruttert fra byens fornemste kretser. Det ble utstyrt med en sjef og en løytnant som nestkommanderende og med 2 trompetere, ikke å forglemme. Utnevnelsen til løytnant førte med seg blant annet den fordel at løytnantens ektemake avanserte fra "madam" til "frue". Korpsets siste bedrift var å ledsage kong Oscar da han gjorde sitt inntog i hovedstaden i 1881. Da ble det avskaffet ved lov. Dermed var det slutt på hele herligheten.

Elegant uniform

Det mest oppsiktsvekkende ved koret, og det som har gitt det en viss udødelighet, var uniformen. Den var også et syn verd, ikke minst når det opptrådte i skogstraktene på Nordstrand. Fra først av besto den av lysegul kjole og bukse, lyseblå vest og krave med hvite knapper i, sort hatt med hvit fjær som var farget blå i toppen, hvit sabel med kongens navnetrekk på heftet, hengende i sort bandolær med en liten sølvplate på brystet og et gullinnvirket sabelbånd av blå silke. Hestene var mørkebrune og utstyrt med lyseblått ridetøy med silkefrynser og statelig hodelag.

Senere ble den ennå gildere. Formannen fikk både epauletter og rosetter av gull, buksene ble blå med sølvrender, og til sabelbåndet ble festet et blått sølvinnvirket silkesjerf med to sølvdusker. I stedet for den høye fjær med blå topp fikk offiserene en hvit nedhengende strutsefjær. Disse og andre høyviktige reformer i drakten ble også gjennomført ved kongelig resolusjon.

Koret viste seg ikke offentlig uten i forbindelse med et kongelig følge. Det ble beundret og besunget: man hadde aldri sett noe så 'elegant,distingue,comme il faut, og det er ikke tvil om at uniformen virket bedårende på mange. Men skal man dømme etter en annen betraktning, var det ikke alltid at herrene selv tok seg så flott ut til hest eller var særlig fremragende ryttere.

Å nå opp på denne lykksalighetens tinde var ikke hver manns sak. Veien dit var trang, om ikke nettopp så tornefull, og de egenskaper som krevdes er det ikke lett å definere. Konkurransen var ytterst stor og koret meget eksklusivt. Det høyeste tillatte medlemstall var satt til 18. Opptagelsen skjedde ved hemmelig valg med sorte og hvite kuler. En eneste sort var nok til å sette en varig stopper for kandidatens høye livsmål.

Sprudlende vin

Da Fredrik V kom her opp i 1749, ble han mottatt av en deputasjon av byens fornemste embetsmenn og rikeste kjøpmanssønner til hest ute på Ekebergveien. Han kom med en eskadre på tre orlogsskip og en fregatt til Larvik, dro så til Moss og derfra landeveien innover. Han hadde en rekke fornemme herrer i sitt følge: hoffmarskalk, feltmarskalk, kammerjunkere, geheimeråder, kansellister, adjutanter, grever, skuespillere og fornødent underordnet personale med videre. Inne i byen var det stor stas, blant annet var det også denne gang oppstilt en fontene på torget, sprudlende av rød og hvit vin. Han var den siste av danskekongene som besøkte oss, senere måtte vi nøye oss med prinser eller noe enda mindre.

Kronprins Fredrik

Da kronprins Fredrik (VI) kom her opp i 1788, ble han mottatt tre fjerdinger utenfor byen av "40 ærværdige odelsønder" som gjorde sin reverents for ham der. Ved denne leilighet opptrådte visstnok for første gang "Det gule kor" under kommando av rittmester Iver Elieson, herre til Frogner. Men da var det også noe særskilt som stod på. Ledelsen i Danmark hadde lenge lagt merke til de separatistiske tilbøyeligheter som på ymse vis var brutt ut hos nordmennene, og den kjente til at svenskekongen, Gustav III, var på utkik etter et høve til å sprenge båndet mellom Norge og Danmark - for selv å få tak i vårt land. I Danmark var det nokså hurtig oppstått stor begeistring for Norge, for det "herlige", "trofaste", "tapre", "begavede" norske folk og de "paradisiske norske dale". Å fordype seg mer i årsaken til denne oppdagelse hører ikke hjemme her. Men iallfall ble det besluttet i Kjøbenhavn at kronprinsen skulde reise til Norge for å få knyttet båndet fastere.

Prins Karl av Hessen, som var øverstkommanderende for den norske hær, men ledet den fra Gottorp i Danmark, var reist her opp en god stund i forveien. Sammen med kronprinsen skulde han inspisere et forsømt og ødelagt forsvar som nå skulde mobiliseres til angrep på Sverige. Kronprinsen ble også ledsaget av en rekke høye herrer. De gav seg god tid. De kom til Fredrikstad med en fregatt. Det var i juni. Så dro de videre landeveien til Kristiania. Det brukte de flere dager til. Det var da de 40 ærverdige odelsbønder møtte ham tre fjerdinger utenfor byen, det vil si ved Seter. Lenger inne var det reist en storartet æresport for ham, og inne i byen meldes om en hyldest som trosser all beskrivelse.

Prins Kristian Fredrik

Prins Kristian Fredrik kom samme veien i mai 1813.

Han skulde avløse prins Friedrich av Hessen som visestattholder. Han ble også mottatt ute på Ekebergveien blant annet av "Det gule kor". Statsråd Holst taler i denne forbindelse om "Samlingsstedet på Ekeberg".

Den store ekstravaganse på Seter

Prinsen av Hessen forlot landet noen dager senere, og biskop Pavels, som for øvrig var adskillig forarget over hans lettferdige levnet, forteller om det avskjedsgilde som ble holdt 29. mai 1913 på lensmann Knophs gård på Seter "en halv mil hinsides Egebjerget" (Lensmannsseter som var en del av Tungebråten, nå Ekebergveien 249). "Det var opreist et umaadestort Telt der det var dækket et Bord med 262 Couverts, samt udenfor nogle mindre Borde, alt overmaade elegant og smagfuldt, ligesom ogsaa i det hele den skjønneste Orden fandt sted. Prindsen kom Kl 3 og vi gik straks tilbords. Der var kold Anretning med Rødvin, Madera, ja Champagne. Først drak man Kongens, Dronningens og Prins Christians Skaal, derpaa blev min Sang sungen, og under den og Prindsens meget vakre og inderlige Tak var der vist Taarer i manges Øine. Nogle flere Skaaler proponeredes endnu, alt under Hurraraab, Musik og Kanonskud. Tilsidst stod Prinds Christian op og raabte: Længe leve Prinds Friedrich. Et vældig Hurraraab lød. Med taarekvalt Stemme sagde Prindsen: Min hjærtelige Tak, Adieu! og skyndte sig ned i Vognen, tog i Haanden og sagde nogle vemodige Afskedsord til dem han traf paa Veien - og borte var han."

Avskjed med elskerinnen

En ukes tid senere ble det også holdt avskjedsgilde på Seter. Det var for baronesse Clara v. Lilliencron, prins Friedrich av Hessens elskerinne, senere hans hustru, som Pavels var ennå mer forarget over. Hun var etter hans mening i "physisk, moralsk og økonomisk Forstand til Forærvelse" for prinsen. "Umiddelbart bidrager hun til Luxus og Sædernes Fordærvelse i vor Bye." Dette avskjedsgilde "var ikke meget talrigt, gik ogsaa af i al Simpelhed, og kunde ikke betragtes som andet end et høitidelig Farvel af Baronessens nærmeste Venner," tilføyer Pavels.

9x9 skudd for Karl Johan

Også den nye kronprins etter det annet kongevalg i 1814, Karl Johan, gjorde sitt inntog i hovedstaden over Ekeberg. Han kom en mørk novemberkveld i sne og sludd sammen med sin søn, Oscar, og ble "eskortert nedad Egeberg af "Det gule korps" og ridende jægere." Regnet høljet ned isprengt med snøfiller. Borgerskap og militær hadde tatt oppstilling ved 3 1/2-tiden for å ta imot ham, men måtte vente til kl. 8. Endelig falt ni skudd fra Akershus med det samme hans vogn kom til syne i Ekebergsvingen, og snart "hoppet faklene som lyktemenn nedover bjerget i den belgmørke aften," forteller prost Schmidt. På veien inn til byen fikk han 2 ganger 9 skudd, men ellers later det til at mottagelsen ikke var så overstrømmende hjertelig. Den var mer som til likferd enn til inntog, sier Worm Müller. Gravstemningen var utpreget også hos borgerskapet. Det var med en slags skrekk en hørte de svenske Vogner rulle gjennom gatene, forteller et øyenvitne. De gater han kjørte gjennom, som egentlig skulde ha vært illuminert, lå i mørke.

Hvorfor forsinket?

Det var da det uhell inntraff, at det ikke var møtt fram nok hester på Fløisbond, som på den tid var siste skyss-skifte før hovedstaden. Det var bønder fra Kråkstad som var blitt tilsagt, og noen av hestene deres var blitt tatt av stortingsdeputasjonen som hadde reist i forveien; resten hadde bøndene lusket bort i mørket fordi lensmansom var gammel og svak, ikke hadde behandlet dem høflig nok.

Karl Johan hyllet

Hyllesten ble så mye større da Karl Johan i august 1818 kom tilbake som landets konge. Da var arrangementet førsterangs. Helt ute ved "skiftestedet Prinsdal, ble han mottatt av et utvalg av beredne Akersbønder under ledelse av lensmannen og av "Det gule kor". Denne gang ble han "inne i byen hyldet av et sangkor av unge damer, som sang:

" Velkommen elskte Karl Johan til Sverres Kongesæde."

Kongen truer Stortinget

Da han i de bevegede dager i 1821 kom tilbake i hensikt å true Stortinget, mens hans beryktede leir lå på Etterstad og et svensk orlogsskip med fullt utstyr løp inn på Kristiania havn, ble han møtt "en mil, utenfor staden også av "Det gule kor", som eskorterte ham innover til Oslo Ladeård, "hvor det behaget Hans Majestæt at træde af. Han ble hilset velkommen av byens autoriteter med deres damer, mens hans tropper fra Etterstad stod oppstilt fra Ladegården til Palæet.

Andre uniformsfarger

Kongeferdene gjennom Nordstrand-strøket var som sagt mange. Vi kan slutte våre meldinger om dem med kongens inntog i hovedstaden i 1859. Kongen fulgte den "nye veien" langs sjøen (Mosseveien), som da var ferdig. "Det gule kor", som Vinje kaller det "blåe Corps" - formentlig var buksene da blitt blå - hadde også denne gang møtt en mil utenfor byen, og byens notabiliteter møtte ved Grønlia, hvor æresporten var reist. Vinje skrev:

"Her vardt mangen Mann vaat den Dagen, og Kongen sjølv maatte vist ogso verda det, for han sat i opne Vogni gjenom Byen og helsade mot alle Sidur til Hurraropingi og alle Hattarne, som fauk af for honom. Dei Embetsmenna og det "Blaae Corps", som møtte honom 1 Mil fraa Hovudstaden, dei fingo bløyta seg. Det var so det rauk av detta væne ridande Corpset, og dei gule og kvite Handskarne vordo vel tvegne."

Kilder:

"Nordstrand Før og nå" av Magnus Hydle.

Artikkel i Søndre Aker Historielags årsberetning for 2002-2003 av Arne Sunde.

Bilde av uniformen kan du finne på Norsk Folkemuseums hjemmeside: http://www.norskfolkemuseum.no/primusweb/
NF. 1954-0071

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere