RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Barnebarnet Fabian Emil Stang sa i sin minnetale at farmoren alltid vil bli husket som fundamentet i deres liv.
Barnebarnet Fabian Emil Stang sa i sin minnetale at farmoren alltid vil bli husket som fundamentet i deres liv. Foto: Foto: Scanpix

Det var stille etter Wenches siste forestilling

Sin absolutt siste forestilling hadde Wenche Foss Stang regissert selv. Hun startet med «Takk» og avsluttet med «Åses død».

SENTRUM: Bisettelsen hennes i ettermiddag var som livet hennes: fylt av optimisme og latter - og selvfølgelig noen tårer. Hvem andre ville finne på å starte det hele med Edvard Griegs «Takk», før en fullsatt Oslo Domkirke stemte i med «No livnar det i lundar».

Men en stor forskjell var det. Her var det ingen rungende applaus og sceneteppet gikk ikke opp flere ganger. Det var bare stille etter at Edvard Griegs «Åses død» tonet ut.

Les også: – Selv om Wenches død er ventet, er det like vondt

Ingen A4-farmor

Barnebarnet Fabian Emil leste minneord på vegne av seg og broren Christian August. Han trakk frem at hun hadde mange roller, men at hun også hadde rollen som deres farmor – selv om hun ikke var helt A4.

– Nattaeventyrene leverte hun ferdig innlest på CD og når hun sa ja til å være barnevakt, var det gjerne en tekniker på teateret som fikk jobben med å passe oss. Men døren hennes var alltid åpen, sa han og la til at hun alltid var ung til sinns til tross for hennes høye alder.

– Alderen var ingen hindring for de gode samtalene. I sommer satte hun seg ned ved bordet sammen med oss ungdommer og vi pratet i timevis om alt fra de hverdagslige tingene til de store spørsmålene, sa han.

– Av oss vil farmor alltid bli husket som et fundament i våre liv og vi vil alltid ta med oss den respekten hun hadde for andre mennesker, sa han rørt, før han og broren la ned en lilje som en siste hilsen.

Felles omfavnelse

– Norge ble litt rikere, varmere og vakrere med Wenche Foss, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin minnetale.

– Alle blomstene og de gode ordene som har strømmet til familien og teateret er en felles omfavnelse av en person som ga så mye, fortsatte han.

Les også: Plass til alle som ville si farvel til Wenche

Hjerterom

Teatersjef Ellen Horn snakket på vegne av kollegaer og venner. Hun sa at hele Nationaltheatret forandret seg når Wenche var der.

– Garderoben hennes var som et hjerterom som banket i huset og det var en fest å arbeide med henne. Hun var perfeksjonist og ga seg ikke før replikkene satt som håndslepne diamanter, sa hun og takket Wenches familie for at de delte henne med oss alle.

Tidligere oslobiskop Gunnar Stålsett forrettet under bisettelsen, assistert av domprost Olav Dag Hauge. Stålsett kjente Wenche Foss godt.

– Vi hadde fast følge i mange år, fleipet han og fortalte at Wenche Foss hadde annonsert på TV at han skulle begrave henne.

– Any time, Wenche svarte jeg og «Når som helst» ble vårt kodeord. Det er vel den lengst annonserte begravelsen i vår tid, lo han.

Sang selv

Arve Tellefsen fremførte Ole Bulls «En moders bønn», mens Lise Fjeldstad leste «Våre små søsken» av Inger Hagerup. Etter Wenches ønske sang også Oslo Domkor. og selvfølgelig måtte hovedpersonen selv bidra. Et lydopptak av «Ingerid Sletten» fra 1946, som Wenche Foss sang, ble spilt.

Salmene hun hadde valgt var også noe som gjenspeilet Wenches personlighet og omsorg for andre. Regissøren hadde bedt om «Å leva, det er å elska» og «Vi rekker våre hender frem».

– La våre henders nakne tre, få blomst og blader. La våre liv få bære frukt, til legedom for andres sår, heter det i sangen.

– Døden er stillhet

Helt til det siste var Wenche Foss opptatt av medmenneskelighet. Selv når det gjaldt sin egen død var hun mer bekymret for andre enn seg selv. I boken «Nærkontakt», utgitt på Kagge forlag i 2004 snakket Wenche om døden med Arne Næss.

– For meg er døden stillhet. Det aksepterer jeg. Uten problemer. Jeg blir aske og minner, og skal strøs over Blomsterstedet. Jeg synes ikke det er det minste rart at navnet mitt snart skal hogges inn på gravstøtten. Det er det naturligste av alt. Jeg er glad for at jeg havner et sted i det hele tatt, og at noen husker meg. Alle er ikke heldige. Tanken på deres skjebne plager meg. Når jeg er død, da er alle mine bekymringer borte. Dét er jeg temmelig sikker på.

Les også: Står i kø for å ta farvel med Wenche Foss

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere