RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Direkte og berørende om selvmord


BERØRER: Marika Enstad og Marit Østby berører publikummet på Centralteatret med forestillingen «Natta, mamma».
BERØRER: Marika Enstad og Marit Østby berører publikummet på Centralteatret med forestillingen «Natta, mamma». Foto: Foto: Marit Anna Evanger
«Natta, mamma» berører mange strenger. Det hverdagslige og den direkte dialogen når helt ut til publikum på Oslo Nye Centralteatret.

SENTRUM: Det er en egen ro over Marika Enstads rolletolkning av datteren Janicke, som under en helt hverdagslig samtale forteller moren (Marit Østby) at hun om noen timer har tenkt til å ta sitt eget liv. Østby på sin side får fint frem maktesløsheten og apatien hun ender i når hun forstår at det ikke spiller noen rolle hva hun sier eller gjør. De to overspiller ikke og dermed blir det hele enda sterkere.

Få gratis billetter til teaterforestillinger her!

Morsomt i alvoret

Dette er en stille forestilling. De eneste effektene utenom den enkle scenografien er lysdesignet, enkelte husholdningsapparater og lukten av svidde muffins. Det er faktisk mye morsomt i alt alvoret, men det er sårt og litt vondt å se prosessen de to går igjennom. Forfatteren Marsha Norman fikk Pulitzer-prisen, en rekke andre priser og fire Tony-nominasjoner for stykket. Forestillingen rører ved strenger hos publikum, særlig hos dem som kjenner noen med selvmordstanker, eller som har gjort alvor av dem.

Del på Facebook

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Foto: Marit Anna Evanger/Oslo Nye Teater

– Dette er privat

Stykket tar også for seg smerten til den som blir invitert inn i hva som er i ferd med å skje.

– Dette er privat. Ingen er invitert, sier datteren.

– Bare jeg? spør moren halvt ironisk.

Når man først er involvert i avgjørelsen blir den nesten umulig å bære. Østby er god til å vise redselen hver gang datteren går inn på rommet sitt. Hun må bare sitte og vente på om, og eventuelt når, det skjer. Vi føler med morens desperate forsøk på å overtale henne fra det. Hun appellerer til hele følelsesgalleriet hos datteren, som medlidenhet:

– Skal jeg være igjen alene?

Hun forsøker med humor, sinne, trass, skyldfølelse og haler ut tiden så godt hun kan. I et desperat forsøk vil hun ha kontakt med fornuften:

– Hvis du har mot til å ta ditt eget liv, er du sterk nok til å leve også!

Når hun ikke når fram blir hun apatisk og går inn i en depresjon.

– Jeg vil bare ha deg her, sier hun resignert.

Absurd

Enstads stille pusling med vanlige, huslige sysler mens denne dialogen foregår er på en måte absurd, men virker naturlig. Hun vil sørge for at alt er tilrettelagt når hun er borte, slik at moren skal klare seg. Og julegaver og bursdagspresanger er allerede gjort klare. Moren får instruksjoner om alt fra hvor hun finner gjenstander til hvordan vaskemaskinen fungerer. Likevel ordner hun selv med klesvasken og tar oppvasken før hun skal gå og skyte seg.

Mange tanker

Mange tanker dukker opp når man ser stykket. Hva ønsker egentlig den som har tenkt til å ta livet sitt å oppnå med å fortelle det til noen? Fordele skyld? Legge ansvaret over på andre. Hjelp? Noen som kan snakke dem fra det? Å bli sett?

– Jeg ville ikke du skulle stanse meg. Ville bare at du skulle vite og at det ikke var din skyld, sier datteren.

Skyldfølelse

Og hun har forberedt seg godt. I ti år har hun tenkt tanken og det er flere årsaker, men ikke én grunn alene. Dialogen mellom mor og datter gir blant annet et godt bilde på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom man ikke kan kontrollere, og som man ikke snakker om. Moren sliter med skyldfølelse. Kanskje var det noe hun gjorde som førte til at datteren ble syk? Røykte, spiste galt, kanskje hun mistet henne i gulvet?

Vil av bussen

Datteren føler at hun ikke lenger har kontroll på sitt eget liv, som blant annet epilepsianfallene hun ikke kan styre og som andre må trå til å hjelpe med fordi hun ikke klarer å ta vare på seg selv når det skjer.

– Dette er det eneste som er helt mitt og jeg bestemmer når det er slutt, sier hun.

Til syvende og sist er hun bare lei av alt sammen og vil av bussen, selv om det er mer enn 50 holdeplasser igjen.

Modig

Det er modig å sette opp en forestilling om selvmord. Både fordi det er et tabubelagt tema og fordi teksten kan berøre publikum på uante måter. Enten fordi de går med slike tanker selv, eller fordi noen nær dem har forsøkt eller har gjennomført handlingen.

Oslo Nye Centralteatret har derfor et samarbeid med Kirkens SOS, som har døgnåpen krisetelefon, hvis noen skulle ha behov for å lufte tankene sine.

Les også: Mangfoldig teaterhøst

Les flere kultursaker på dittoslo.no

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere