*Nettavisen* Nyheter.

Drankere med selvironi

Da gruppa Drømmere & Drankere entret podiet på en pub i Ulefoss ble de trua med juling av publikum om de ikke kom seg av scenen. Slikt blir det faktisk plater av.

SOFIENBERG: Vi måtte love å bare spille Creedence resten av kvelden. Tror det var det som redda oss fra en real omgang juling, forteller vokalist og primus motor for østkantbandet, Dag Tufte, og setter en duggfrisk halvliter til munnen. Østkantavisa møter han og bandkollega Knut Andreas Nygaard på stampuben "Stolen" ved Sofienbergparken. Dag bor på Løkka, mens sistnevnte holder hus på Torshov.
Vi er opprinnelig fra Drammen og Bergen, men er vel nå erklært for rette østkantfolk å være. Jeg pleier å si det slik at foreldrene våre bosatte seg på feil sted før vi kom til verden, for det er på østkanten i Oslo vi egentlig hører hjemme, sier Dag bestemt. Denne uka kom plata med samme navn som bandet, Drømmere & Drankere ut i butikkene.

Langdryg prosess

Det skulle ta 17 år fra bandet kom til verden i 1989 før de ble svangre med en ordentlig langspiller. At det har tatt tid synes ikke Dag er noe rart i det hele tatt.
Nei herregud, det er ikke noe lett å lage plate skal jeg si deg. Jeg måtte selge leiligheten og flytte inn i en mindre i etasjen over jeg, for å få råd til dette prosjektet her. Men så har jeg vært sjef under hele produksjonen også altså, siden det er jeg som har betalt for spetakkelet, sier han, og ser strengt bort på gitarist Knut Andreas. Resten av bandet er ikke til stede, i følge Dag fordi de holder til ute i Lier, og at de har nok å stri med som det er.
Knut Andreas kom egentlig ikke på banen før midten av nittitallet, da bandet var midlertidig oppløst.
Dag hadde permisjon fra jobben som journalist i Budstikka, og tilfeldigheter gjorde at det var jeg som fikk oppgaven med å fylle hans sko i lokalavisa. Vi møttes på en firmafest på en låve ute i Asker, og etter noen øl kom vi fram til at vi tenkte mye likt om musikk. Dermed etablerte vi gruppa som et slags tospann med samme navn, og forsøkte oss på noen små steder rundt om med musikken vår. Det var et håpløst prosjekt. Ingen av oss er nemlig spesielt flinkiser, så da tok vi inn noen som faktisk kunne spille, og det er egentlig bakgrunnen for der vi er som band i dag, forteller han.

Øl og country

Som navnet tilsier - Drømmere & Drankere er ikke karer som spytter i glasset om anledningen skulle by seg.
- Er det rett og slett et rølpeband jeg sitter og snakker med?
Å nei. Det vil jeg ikke si. Vi leverer varene på konserter. Folk skal få valuta for pengene. Men vi tar jo gjerne en øl eller to og litt velsmakende whisky, sier Dag bestemt.
Ja, det er ikke slik at vi alltid er fulle på øving og sånn. Vi har spist kringle mens vi øvde vi, legger Knut Andreas til.
Jeg kan jo ikke skrive at dere spiser kringle på øving?
Nei, hvorfor sa du det der a? undrer Dag henvendt til Knut Andreas, som straks trekker det hele tilbake, og bedyrer at det er mye festing innvolvert når man lager ekte norsk country.
Ikke hør på han der. Han prøvde å innbille oss andre at det ville ta seg bra ut om han stilte i en rosa Stetson (legendarisk merke innen cowboyhatt-tradisjonen journ.anm) på scenen! Skjønner du? smiler Dag hoderystende, og klapper Knut Andreas sorte hatt som ligger mellom ølglassene på bordet.

Musikken

Spørsmålet om å beskrive musikken og tekstene på plata er som å putte en hundrelapp på begge to. En foss av musikalske referanser og preferanser blir servert.
I dag er jo country blitt stuereint, men da jeg hørte på country som ung ble jeg kalt for facist, jeg som aldri har lagt skjul på at jeg ligger mildt sagt til venstre politisk. Jeg har alltid elsket den musikken. Jeg tror den rette beskrivelsen av musikken vår blir å si en blanding av americana og country med tekster på norsk, mener Dag.
Tekstene våre er vel for typen mennesker som er glad i en fest og ikke lar seg provosere av litt svart humor. Det er mye humor her, og de aller fleste låtene handler om tapt kjærlighet, salt i whiskeyen og har til tider noen hemmelige preferanser som du bare skjønner om du er inne i film, mener Knut Andreas.
Du må spørre oss om verden egentlig trenger dette, sier Dag plutselig litt strengt til undertegnede.
Trenger verden dette?
Jeg er overbevist om at verden kunne klart seg fint uten denne plata. Skriv at dette i bunn og grunn er en trøsteplate for litt triste menn du, avslutter Dag Tufte, tømmer resten av glasset i en slurk, og med ett er den hyggelige samtalen avsluttet. Drømmere & Drankere har oppdrag som venter.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag