*Nettavisen* Nyheter.

Drar til veteran-VM før han blir for gammel

Tore Hem og Ronny Sigde har kjent hverandre siden 70-tal­let. Tore Hem var en vik­tig støt­te­spil­ler for ung­gut­ta i Sports­klub­ben 09. Foto: Foto: Christian Clausen, ØB

Tore Hem brukte utkasterjobben som trening og deltok i sitt siste OL i 1976. Nå reiser 69-åringen til veteran-VM i bryting.

Klikk på bildet for å forstørre.

Tore Hem, her med søn­nen Chris­ti­an som fri­vil­lig fil­le­duk­ke, har på in­gen måte glemt ma­rens kunst. Foto: Foto: Christian Clausen, ØB

Klikk på bildet for å forstørre.

Ron­ny Sig­de (t.h.) er selv nor­ges­mes­ter i bryt­ing fle­re gan­ger, ved si­den av «Toto» inn­tok han ele­vens rol­le. Foto: Foto: Christian Clausen, ØB

Klikk på bildet for å forstørre.

Der, ja! Grep fes­tes og vi­ses. Sig­de over­vå­ker. Foto: Foto: Christian Clausen, ØB

GRÜNERLØKKA / SKI (ØB): – Jeg tror ikke det er man­ge 70-år­in­ger som kla­rer å ta meg. Jeg er sterk i krop­pen fort­satt, litt sti­ve­re og tre­ge­re, men det er vel nor­malt, sier Tore Hem (69).

Det er 15 år si­den bryteren fra Grünerløkka sto på ei bry­te­mat­te sist. I 2. eta­sje av Ski Al­li­an­se­hall hol­der Ski bry­te­klubb til. Det er her bry­te­le­gen­den jog­ger rundt og var­mer opp. La gå at han er 69 år, men blik­ket ut­strå­ler fort­satt «eye of the ti­ger».

Det er 23 år si­den Hem tok sitt sis­te NM-gull – det 20. to­talt, som er norsk re­kord – 47 år gam­mel. Od­var Nord­li var stats­mi­nis­ter sist Hem var OL-del­ta­ger for Norge, i 1976. An­ta­ge­lig er det man­ge som for­bin­der Tore Hem med ute­ste­det Rosekjeller'n i Oslo. El­ler For­tu­na Bar på Hotel Con­ti­nen­tal. Han har job­bet på beg­ge dis­se ste­de­ne.

Tore Hem har et lunt lyn­ne som per­son. Som bry­ter var han sterk som en vi­king. Som dør­vakt var han, rett ut sagt, fryk­tet. At han nå skal gjø­re come­back på brytematta og del­ta i ve­te­ran-VM i Beo­grad på sen­som­me­ren, er nes­ten for mye av det gode.

– Ve­te­ran-VM har en gren­se på 70 år, så det­te var min sis­te sjan­se. Jeg lø­per mye og går lang­renn. Jeg fø­ler meg bra, på­pe­ker Hem, og flek­ker et flir i det sol­bru­ne, vi­ta­le an­sik­tet.

Men vi må ta de før­s­te kryss­ta­ke­ne først. De han lær­te seg på Grü­ner­løk­ka. Det er der his­to­rien om bry­te­kon­gen Tore Hem star­ter. El­ler «Toto» som alle kal­ler ham i bry­te­mil­j­øet.

Jeg tok i grunnen utkasterjobben som trening i den perioden. Der var det seks-sju skik­ke­li­ge slåss­kam­per hver kveld.

Gjen­nom­brudd og Rose

Ar­bei­der­gutt som han både var og er, så var det noe ved bryt­in­gen som pas­set godt inn: En ær­lig og real id­rett. Hem dro til sjøs, men holdt bryt­in­gen ved like. I 1965 kom gjen­nom­brud­det. Han ble nor­ges­mes­ter, 20 år gam­mel.

– Jeg del­tok også i nor­disk mes­ter­skap i Fin­land i '65, hvor jeg møt­te Nordens bes­te bry­ter i min vekt­klas­se, Pel­le Svens­son. Sil­ver-Pel­le, ble han kalt. Han fikk OL-sølv i To­kyo, han var ver­dens­mes­ter og eu­ro­pa­mes­ter. Kon­gen i Nor­den. Jeg had­de skik­ke­lig ta­ket på’n, le­det 5–0. Men jeg had­de for dår­lig kon­di­sjon, og det end­te med et kne­pent tap. Jeg fikk uan­sett en fly­ing start der.

Så gikk det, ikke slag i slag, men grep i grep, for en sta­dig mer iv­rig Tore Hem. Så­pass kjent ble han at sel­ves­te Ei­nar Rose, den gam­le re­vy­kon­gen, fat­tet in­ter­es­se.

– Jeg ble head­hun­tet av Ei­nar Rose til ute­ste­det Rosekjeller’n. Han satt bak pul­ten på kon­to­ret nedi kjel­ler’n med den svæ­re si­ga­ren sin: «Her er det kun til­lat å rin­ge til pol’ti ved døds­fall», fikk jeg høre. Hvis jeg ikke klar­te å hånd­te­re opp­trin­ne­ne in­ternt, had­de ikke han noe bruk for meg i det hele tatt. Det var an­set­tel­ses­in­struk­sen jeg fikk. Før han tok seg en blås av si­ga­ren!

Les også: «Brutal reise» ga endelig resultater for Christoffer (21)

«Rosegrepet»

Nor­disk ble til VM, og VM ble til OL. Grünerløkkas bry­te­helt ble en blank stjer­ne på bry­te­him­me­len. Det stør­ste pro­ble­met var å få tre­nt nok. «Toto» kjør­te las­te­bil om da­gen og job­bet som dør­vakt nat­te­tid.

– Jeg tok i grun­nen utkasterjobben på Rosekjeller'n som tren­ing i den pe­ri­oden. Der var det seks-sju skik­ke­li­ge slåss­kam­per hver kveld.

Man­ge prøv­de seg på Hem. Skul­le ta'n. Like man­ge end­te som of­fer for «rosegrepet», for så å bli eks­pe­dert ut på as­fal­ten uten­for Chat Noir, med slip­set mel­lom bei­na.

– Rosegrepet, Hem, hvor­dan var egent­lig det?

– Det var ikke til­latt i bryt­ing, det var et dob­belt kve­ler­tak. Hvis det var fle­re, så kun­ne du vip­pe dem rundt også. Et fælt grep, alt­så, men en vel­dig ef­fek­tiv måte å få folk opp trappa og ut på.

– Hva hol­der du som din stør­ste bragd på brytematta?

– Jeg har man­ge en­kelt­seir­er som er ster­ke. Før­s­te gang jeg slo Pel­le Svens­son i nor­disk, var stort. Un­der Nordens kamp mot Russ­land i 1976 slo jeg en rus­ser som var ube­sei­ret. Han var olym­pisk mes­ter, ver­dens­mes­ter, eu­ro­pa­mes­ter. Nazarenko, het han. Jeg slo’n gan­ske så su­verent. Det var en stor bragd. El­lers had­de jeg ikke all­tid mar­gi­ne­ne på min side. Jeg var for dår­lig for­be­redt til de sto­re mes­ter­ska­pe­ne, tren­te ikke nok kon­di­sjon.

Jeg tap­te mot en ju­go­slav i EM-fi­na­len i 1969. Han vil jeg gjer­ne møte igjen.

Har kampgløden in­takt

Når man går igjen­nom ut­klipp fra kar­rie­ren til Tore Hem, er det åpen­bart at han kun­ne stått igjen med enda bed­re re­sul­ta­ter in­ter­na­sjo­nalt. Ta­len­tet og styr­ken var i ver­dens­klas­se, men tre­nings­grunn­la­get ble i spink­les­te la­get mot hel­pro­fe­sjo­nel­le bry­te­bjør­ner fra Øst-Eu­ro­pa.

– Stein Johnson, som tren­te ro­er­ne våre til OL-gull i '68, sa en gang til meg: «Hvis jeg had­de vært tre­ne­ren din, Tore Hem, så had­de du vært olym­pisk mes­ter». Det tror jeg selv også. Jeg had­de jo nes­ten ikke tre­ne­re i det hele tatt.

Li­ke­vel ham­let alt­så «Toto» fra Grü­ner­løk­ka opp med ver­dens bes­te bry­te­re – slo dem også i sine bes­te stun­der.

– Hva er må­let i Beo­grad?

– Når jeg først er med, så er jeg med for å vin­ne. Jeg vet ikke hvem and­re som er med, men jeg tap­te mot en ju­go­slav i EM-fi­na­len i 1969. Han vil jeg gjer­ne møte igjen. Så skal jeg klem­me ut den sis­te safta jeg har!

Les også: Jesper mester i underbuksa

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.