RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Dørstokkmila


 
 

Det er noe som fascinerer meg like mye hver vinter. Når snøen endelig legger seg, myldrer de frem i hopetall; små og store i alle farger og fasonger. Jeg tenker ikke på brøytebilene.

Jeg tenker på skifolket. Det har sin egen kodeks med Blå V40 i veska på magen, kondomdresser og jeg vet ikke hva. Eller kanskje jeg ikke husker helt hva. De virker skremmende sunne på avstand, og enda sunnere på nært hold. Sist torsdag kom jeg til å tenke på mine egne ski som sto i kjelleren, fulle av klister fra påsken 1999. Veldig klissete i grunnen, synes jeg å huske etter å ha hatt med skiene på flyttelasset tre ganger siden den gang.

Fredag skinte sola enda mer irriterende, jeg hadde fri, og alt lå i grunnen til rette for en skitur. Men tanken på å komme meg ut ble så stor og truende at jeg lot det være. Om dørstokkmila blir det sagt at det er det å komme i gang som er verst, men jeg trenger som regel et kraftig spark bak for å få til noe som helst. På vei fra barnehagen spør seksåringen om det ikke er på tide at vi drar på skitur alle sammen. Jeg nikker. "Kødder du?!" spør seksåringen storøyd og lite overbevist. Vi har kommet oss ut på et par aketurer i løpet av vinteren - men så langt har skiene fått stå.

"Mamma tuller ikke" sier jeg, for er det noe man vet som mamma, er det at man ikke kan trekke seg fra sånne løfter. Lørdag gryr, og nærmest på autopilot roter vi frem ski, staver, ulltøy, yttertøy inkludert votter, og sekken pakkes med en beskjeden niste. Det er tross alt ikke bare mamma som har litt slunken skierfaring. Pappa har ikke hatt ski på beina på 20 år og minstemann har aldri prøvd seg i det hele tatt

Første krav lista er at vi ikke vil dra det samme stedet som resten av Oslo. Vi prøver Sandbakken først, og får skvist bilen inn mellom to SUVer. Men så brer panikken seg. For hvor går sporene? Vi har kjørt til et sted vi bare har hørt om og må spørre noen skumle folk i trangt tøy om retningen. Merkelig nok synes minsten ski er moro, men det varer bare cirka fem meter. Det er ikke så artig når vi stadig må kaste oss inn til siden for å gi plass til langt sportsligere familier, og fra et sted der langt fremme får jeg beskjed om at seksåringen synes mamma går sakte som en snegle.

Etter 150 meter i løypa er familietemperaturen langt over anbefalte verdier, så vi staker oss tilbake langs bilveien, og minsten vinner tilbake begeistringen. Pappa er mest stemt for å vende bilsnuten hjem.

"Det er liksom en nasjonal sannhet at alle nordmenn må ut og gå på ski, men det er ikke sånn," sier min bedre halvdel. Jeg er helt enig, men jeg sier ikke noe for å ødelegge motivasjonen til dem i baksetet. I løpet av halvtimen vi akkurat var ute og gikk var det jeg som trynte og brukte fire minutter på å komme meg opp i noenlunde stående. Jeg følte meg rimelig fremmed blant alle skientusiastene på parkeringsplassen vi nylig forlot. Det virker som skifantastene gjemmer på en eller annen hemmelighet, det er vi voksne enige om, men neimen om vi lar oss psyke ut.

Derfor prøver vi Krokhol golfbane, der har vi fått høre at det er flatt og fint for de aller minste. Også her finner vi den siste parkeringsplassen, og seksåringen vil spenne på seg skiene før han er ute av bilen. Like over den første lille haugen finner vi en flattråkket løype uten skispor. Vi får boltre oss mutters alene - enda himmelen er blå og sola varmer slik den kan i februar.

Jeg vet ikke hvor alle andre er. Kanskje de er på kjøpesenter? Vi ser bare to små gutter som hyler av glede ned bakkene, og enda det blir noen fall, så vil de prøve igjen og igjen og igjen. Vi spiser niste og tenker at vi er verdens heldigste familie denne lørdagen. Sola er på vei ned når vi finner bilen, som nesten er blitt alene på parkeringsplassen.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere