Dyttet ut av veien

Jeg vandret bortover fortauet i Waldemar Thranes gate her om dagen, i retning Bislett. Jeg hadde nesten nådd Ullevålsveien, hadde postkontoret på venstre hånd, da jeg så at den grønne mannen begynte å blinke. Jeg satte opp tempoet, og da jeg var rundt tre meter fra motsatt fortauskant, ble mannen rød. Jeg hadde lagt merke til en stor firehjulstrekker, av den typen hvor alt er litt overdimensjonert, som sto utålmodig og ventet på å svinge nedover Ullevålsveien.

Det vil si, tålmodig var sjåføren til jeg fikk rød mann. Da valgte han, selv om jeg, en relativ myk trafikant, fremdeles befant meg midt i veien, og kom til å gjøre det i hvert fall i et sekund eller to til. Jeg satte opp tempoet noe, men i det jeg var i ferd med å passere bilens borteste støtfangerhjørne, valgte sjåføren å kjøre. Han kunne altså ventet i ett sekund til, men at jeg ikke hadde kommet meg inn på fortauet idet det ble rød mann, irriterte ham tydeligvis så voldsomt, at han valgte å føre sitt halvannen til to tonns tunge kjøretøy rett mot meg.

Heldigvis skjønte jeg hva som skjedde, så jeg fikk flyttet meg såpass at jeg bare så vidt deiset i bakken, med bare litt skrubbsår på venstre hånd og et blåmerke rett over kneet som resultat.

Men likevel, er det virkelig så viktig å stå på sitt, fordi man står i fare for å miste et helt dyrebart sekund, at man faktisk velger å dytte folk ut av veien, med bilen som hjelpemiddel?

Tydeligvis.

Da jeg litt forundret reiste meg opp, og tørket støvet av buksene, tenkte jeg at det er bra jeg bare så vidt har fylt 30, og benskjørheten ikke har slått inn ennå.

Mads H.

Bislett

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.