RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Ekeberg hovedgård


Restaureringen av Ekeberg hovedgård er i gang. Foto: Gunnar Pedersen
Restaureringen av Ekeberg hovedgård er i gang. Foto: Gunnar Pedersen
"Gamle Aker Budstikke" hadde i oktober 1959 en artikkel med hele tre overskrifter. "På terskelen til landets storstue" "Konger og torvselgere har reist over Ekeberg" Hovedgården et "sæterboel" for 300 år siden" Det er 1950-årenes byantikvar Arno Berg som uttaler seg.

Ekeberg hovedgård står i en særstilling blant de gamle Akersgårdene, først og fremst på grunn av sin mektige beliggenhet på toppen av den 130 meter høye berghammeren. Utsikten herfra er blitt skildret i høye toner, ikke minst av utlendinger, som noe av det vakreste i verden i gamle dager.

Ja, den måtte ha vært aldeles enestående på den tiden, sier byantikvar Arno Berg i en samtale med "Gamle Aker". Han kan levende forestille seg de vakre landsdeler i Akersdalen før den ble storby. Det måtte ha vært som en åpenbarelse plutselig å stå på kanten av dette stupet når man kom landeveien sydfra. For hovedinnfartsveien til Oslo helt frem til 1849 gikk over Ekeberg. Her reiser konger og torvselgere og her dro Karl den XII forbi med sine karolinere om natten den 30. april 1716.

Gave fra staten og til staten

Den gamle gården har fristet en omskifende tilværelse, forteller Arno Berg. I middelalderen lå den under kirken, men etter reformasjonen tilfalt den staten, og Ekeberg hovedgård var med i den gaven staten skjenket Oslo i 1582.

Men på en eller annen merkelig måte gikk den tilbake til staten igjen. I begynnelsen av 1600-årene var den forlenet til et bestemt embede, til Rigets Skriver, som var sjef for stattholderens kanselli. Denne stillingen ble imidlertid inndratt med eneveldet. Hans Nielsen het den siste skriver, han ble amtmann, og Ekeberg ble stilt til disposisjon for justissekretæren ved overhoffretten.

Johan Hasse var en drivande kar

Men gården var ikke stort tess den gangen. Ennå så sent som på slutten av 1600-tallet ble den regnet som et sæterbruk, et sæterboel, som det står i dokumentene fra den tid.

Den som gjorde Ekeberg til en ordentlig gård, var Johan Hasse, som var justissekretær fra 1696 til 1727. Ved giftermål arvet han Tøyen gård og på Ekeberg mangedoblet han akerbruket, og han stelte med både eng og skog. Det ble på den tid påstått at Jomfrubråten var blitt ryddet i Ekebergs hestehage.

Hasses våningshus på Ekeberg hadde mollbenk for isolasjon mot kulden. Huset var i bruk helt til 1770, da det gikk over til å være bryggerhus, siden er det forsvunnet.

Ekeberg hadde badstu

Arno Berg forteller at det i begynnelsen av 1700-årene ikke var vanlig at gårdene hadde både badstu og tørkehus for korn, såkalt kjone. Oftest var det slik at det hus som gikk under navn av badstu ble brukt til korntørk. Men på Ekeberg var det både kjone og badstu, så den siste må tydeligvis ha vært brukt til sitt egentlige formål, som badstu. Dette fremgår av gamle takstdokumenter.

Den kulturhistoriske utvikling kan man på mange områder følge i tekstene. Johan Hasse bygget seks-laftede hus uten ovn og med grue i stuen. Senere, omkring midt i 1700-årene, kom det ovn i stuen og gruen gikk over til peis i kjøkkenet. Og selvfølgelig var det blyvinduer. Dette Hasses hus ble erklært ubrukelig i 1760-årene, og ble som nevnt tatt i bruk som bryggerhus.

Høystbydende

Så i 1770 ble det bygget et nytt hus, som delvis utgjør første etasje i det nåværende stuebygg på Ekeberg. Leilendingen Ole Svendsen bygget på annen etasje, som han brukte som stabbur, men også disse nye hus hadde blyvinduer.

Denne Svendsen var en idealist og en interessert bonde. Han stelte alle hus vel og drev meget intenst dyrkingsarbeid, og for dette ble han rost i protokollene som en fremragende jordbruker. Veien over Ekeberg ble lagt om i hans tid, og allerede året etter hadde han opparbeidet det gamle veilegemet til åkerland.

Men så skjedde noe som i dag virker uforståelig. Ved justissekretærskiftet i 1776, skulle staten selge gården, og her ble det gjort henvendelse til København om at Ole Svendsen, som hadde opparbeidet den og fått den i god hevd, måtte få overta den etter takst. Det ble blankt avslått. Den skulle selges til høystbydende, og så ble gjort.

Stamhus

Det var en kjøpmann i Oslo, Søren Røhrt, som kjøpte gården. Røhrt hadde fått kongelig tillatelse til å opprette et stamhus, enda han ikke hadde andre nære slektninger enn sine søstre. Ved giftermål gikk Ekeberg med en niese av Røhrt over til familien Heiberg. I midten av 1800-årene tok for øvrig eieren navnet Røhrt, og den siste solgte gården i 1930 til Oslo Kommune.

Tidligere lå hovedbygningen på nordsiden av tunet, og det fantes ingen have. Røhrt flyttet tunet mot nord og anla have på sydsiden. Alle de gamle uthus ble også påbygget, og slik lå gårdsanlegget til ca. 1900.

Senere er anlegget en del forfalt, og bl.a. er det satt inn store, skjemmende vinduer, men Arno Berg mener det skulle være lett å restaurere hovedbygningen, en oppgave komiteen for bevaring av gamle Akersgårder vil gå inn for. Det er et ønskemål å bevare dette gamle kulturminnesmerke midt i byens nasjonalpark.

En monumentalpark

Ja, det er virkelig blitt en monumentalpark, sier han og den har en interessant forhistorie, som vitner om stor forutseenhet hos byens borgere.

I første halvdel av 1800-årene kjøpte en bror av den kjente byggmester Thorvald Meyer, konsul Lorentz Meyer, Grønlia, eller Grønlien som det het den gang, hvor han bygget en staselig villa. Samtidig ervervet han seg skogen ved Jomfrubråten, som opprinnelig må ha ligget under Ekeberg hovedgård. Da Grønlia ble rasert på grunn av jernbaneanlegget, tilbød han kommunen skogeiendommen. Den sterke opinionen i Christiania den gang tvang bystyret til å kjøpe hele Jomfrubråten, for å redde skogen til parkområde. Det var i 1889, for øvrig det samme år kommunen kjøpte området ved Frognersæteren. Men det var først i 1916, da Marius Røhne ble bygartner, at det ble fart i arbeidet med en virkelig folkepark.

Kommunen utvidet anlegget ytterligere ved å kjøpe Ryenberget, som er en nydelig park.

Ekeberg hovedgård strakte seg egentlig så langt som til Holtet, som var den sydligste husmannsplassen i begynnelsen av 1700-årene. Lille Ekeberg, som ligger øst for hovedgården, er utparselert.

Da kommunen i 1930 kjøpte hele hovedbølet, er området i dag blitt vår største park, med prektige idretts- og friluftsfelter.

Det var en lykke at dette område er blitt reddet, sier Arno Berg,- for tenk hvor byen skulle blitt stygg, hvis Ekebergåsen var blitt bebygget.

Ekeberg i dag

Det var historien fra 1959. Her er noen tanker om dagens Ekeberg:

Hvorledes ville den gamle byantikvaren ha reagert på dagens planer om å bygge i den tidligere strandlinjen og med så høye hus at de rager helt opp til Sjømannsskolen hvis en ser Ekeberg fra byen?


Oslo kommune er et mangearmet vesen.

Den har latt hovedbygningen forfalle slik at den måtte rives ned for å bli restaurert i Trøndelag. Det utvendige arbeidet er kommet svært langt, men innvendig har en knapt startet. Eiendom- og byfornyelsesetaten sier at nå er det ikke flere penger i den kassa der en betaler for restaureringen og det er helt i det blå når en kan bli ferdig.

En stor glede er det at kommunen ikke vil leie ut bygningen til tilfeldige som vil betale mest, men at den skal brukes til noe som bydelen og befolkningen i området ønsker. Finnes det en ønskeliste? I så fall så kontakt Oslo kommune ved Ninja Sandemose tlf. 907 95 760.

Når vi nå først de siste årene har fått vite at en kan knapt grave litt på Ekeberg uten at en kommer på fornminner, må vi prise oss lykkelig for at planene om militærleir, lufthavn for zeppelinere, flyplass eller drabantby som havnet på Lambertseter, ikke ble realisert. Mens hovedbygningen var på "restaurerings-tur" undersøkte arkeologene grunnen der bygningen sto og fant fornminner der også, bl.a. kokegrop og stolpehull.

Det er fornminner i et omfavnsrikt område, fra Brannfjell skole, Ekeberg skole, nedenfor Lille Ekeberg barnehave til Familiedalen ved Sjømannsskolen. Det er sterkt å håpe at når en nå skal registrere og fortelle oss alle om fornminnene at alt blir tatt med i den fortellingen vi alle gleder oss så til. Det vil være synd hvis en bare tar med deler av området.

Jernbanen raserte Grønlia i sin tid, men det er vel en bagatell mot den vanvittige rasering og omkalfatring som Statens veivesen og havnevesenet har foretatt seg i området som i sin tid også hørte til Ekeberg hovedgård. Har vi lov til å håpe på at de rydder opp etter seg der Henrik Wergeland i sin tid bodde?

Christian Ringnes' planer om "Skulptur- og fornminnepark" bærer sitt navn med urette. Både Ringnes og kommunen har lovet oss brukere av Ekeberg at skogen mellom Ekebergrestauranten og sletta fortsatt skal forbli skog og friluftsområde, altså ikke en PARK.

Dag Jarnøy har skrevet boken "Stamhuset EKEBERG HOVEDGÅRD i gode, men mest dårlige tider". En riktig fin bok om Ekeberg.


PS:

Hvor over Ekebergsletta gikk den gamle Ekebergveien før veien ble lagt om under Ole Svendsen?




Kilde:

Gamle Aker Budstikke 28. oktober 1959.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere