RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Et lite stykke festhistorie


For å få en mykere look, er Gavin Watsons forklaring på sitt nygrodde ansiktshår.
For å få en mykere look, er Gavin Watsons forklaring på sitt nygrodde ansiktshår.
Litt mer hår – riktignok sentrert i ansiktet – sko uten lisser og med nye bilder. Skins-fotograf, Gavin Watson snørte av seg Doc Martinsene for godt, og dro på rave.

GRØNLAND: – Det var ikke sånn at jeg egentlig var der for å ta bilder, det var mer at jeg hadde med kameraet og så tok jeg bilder av det jeg så, forteller Watson, plassert midt på en stol midt på gulvet i Galleri MAP i Tøyengata, og utdyper:

– Faktisk så hatet jeg å ha med kameraet. Man kommer gratis inn vet du, når du kommer med et svært kamera. Men når jeg så bildene for første gang tenkte jeg at «dette er søppel»! Det var først når jeg så dem etter 20 år at jeg så hvor bra de egentlig er, sier han.

Bildene

Sett i retrospekt kan imidlertid både Watson og hans publikum være glad for at han hadde med kamera. Bildene i hans nye utstilling, som for øvrig også foreligger i boks form, er på mange måter en historisk dokumentasjon. Han har tatt bilder, der ingen annen fotograf satte foten. På ravepartyer i 1989.

– I dag hadde alle hatt mobilkamera og knipset i vei, og alt hadde vært på Facebook, men den gangen... Det var ingen, aboslutt ingen som hadde med seg kamera. Jeg tror faktisk ikke det eksisterer andre bilder fra disse festene, forteller Watson.

Dopet

Men la oss nå ta et lite skritt tilbake. For hva var det egentlig som skjedde? Skinsgutta, som markerte sin avsky for det etablerte ved å kle seg i Doc Martins-støvler, trange olabukser og pilotjakker, med snauklipte skaller. De var jo arbeiderklasse-Englands unge rebeller. Og vips var de i en smeltedigel av et dansegulv, men hertuger, prinser, rastafarier og snobbete jenter.

– Hvordan skjedde dette egentlig?

– På grunn av dopet.

Nettopp. Dop. Enkelt og greit. Eller?

– Det var jo ikke lov i begynnelsen med rave. Men alle var der. Myndighetene prøvde å stoppe det, men plutselig var det jo sønnene og døtrene deres som var med, forklarer Watson, som –ulovlige rusmidler til tross – mener det var en tid så spesiell at det ikke finnes maken. Hverken før eller siden.

Moten

– Det stoppet der. Først var det skins og så var det rave, og det er det egentlig fortsatt. Men nå går folk på klubber, forklarer han.

– Vi gikk i joggedress i nedlagte lagerbygg og alle danset, det handlet om komfort – moten var jo grusom – men det var behagelig, forklarer han, og viser et bilde av kompisen i en klassisk snekkerbukse – med belte i livet – midt på dansegulvet.

– Du skulle sett han når han kom uka før i trange olabukser og så seg rundt. Han fikk jo sjokk, og se på han der, ler Watson, som den dag i dag aldri går i sko med lisser.

– Nei, aldri. Jeg hadde brukt ti år av livet mitt på å knyte lisser på støvlene, at det gjør jeg ikke lenger, sier han og peker på sine brune skinnmokasiner.

– Så la oss holde oss til utseende. Du har fått mer hår siden sist? Bart altså?

– Hehe ja, jeg skulle ta bilde av et band, og etterpå fikk jeg høre at de hadde vært livredde for meg, så da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe. Løsningen ble bart, for å myke opp litt, forklarer han og snurrer på barten som var han fra midterste Trøndelag.

Broren

Men bildene altså. Fram til 20. september henger utstillinga «Raving'89» på Galleri MAP i Tøyengata. Bildene er et svart-hvitt intermezzo over danseglade briter på slutten av 1980-tallet. Her er alt fr askinheads, rastafarier, lorder, hertuger og arbeiderklasseungdom samlet på et brett. Den rykende ferske boka, som følger utstillinga har imidlertid Gavin laget sammen med broren Neville. Akkurat det er viktig.

– Dette var hans verden. Neville var med på Skins også, men den gangen var han så ung. Han hater fortsatt Skins. Men rave. Det var hans greie, det var hans verden. Det var ikke bare noe han ble med storebror på, forteller Gavin, om broren, som den dag i dag driver egen platesjappe og lager musikk i ravens ånd, mens storebror gjør det han kan best. Dele livet sitt.

– Jeg har faktisk sett folk som nesten begynte å gråte når de så disse bildene. Det er det jeg er mest fornøyd med, at jeg klarte å fange øyeblikkene. Det man ser er sånn det var, og derfor tar det folk rett tilbake. Sånn, sier han og knipser. Før han forsvinner inn i tanker.

– Du vet, det forandret alt. Etterpå var ingenting det samme.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere