*Nettavisen* Nyheter.

Farvel til Kongshavn

HELLIG OG HELSEBRINGENDE VANN: I grotten ved Kongshavn (se tekst til dette bildet i slutten av saken). Foto: Foto: Gunnar Pedersen

En kjempemessig rundkjøring kommer der Kongshavn er. Alle kulturminnene som er knyttet til Kongshavn må vike for at containerne kan kjøres ut fra Sjursøya.

Klikk på bildet for å forstørre.

VISESANGERE: «Zetter og Kristoffer» sammen med Hans Eriksen. Bilde fra Vanbergs bok

Klikk på bildet for å forstørre.

CONTAINERE: Slik så Kongshavn ut for et par år siden. Foto: Gunnar Pedersen

Vidar Vanberg har utgitt et hefte om Kongshavn som heter «Zetterstrøm & Kristoffersen – Visesangere, variete- og revyartister». Jeg siterer fra heftet:

Sommerteatere

«Bazarhallen og Dovrehallen hadde også sine sommerteatre, Nordstrand Bad og Kongshavn Bad. Her ble det spilt varieté og revy om sommeren av de samme skuespillerne som var på Bazarhallen og Dovrehallen om vinteren.

Bazarhallen forholdt seg til Nordstrand Bad som Dovrehallen forholdt seg til Kongshavn Bad.

Nordstrand Bad

Nordstrand Bad var et beskjedent badehus på slutten av 1800-tallet, hovedsakelig besøkt av lokalbefolkningen. Så kjøpte restauratør Karl A. Pedersen stedet, og la det helt om.

Det ble et moderne etablissement med restaurant, teater- og konsertsal, festivitetslokaler og kjeglebane. Teatret satset stort, og hadde kjente og populære underholdere som Bjørn Bjørnson og Gina Oselio på programmet.

Men driften svarte seg ikke, det kunstneriske nivå sank, naboene klagde over støy, og i 1912 var det slutt.

Kongshavn Bad

Kongshavn Bad har en lang historie, og var nok et enda mer populært sted enn Nordstrand Bad, som hadde en forholdsvis kort levetid som revyscene. Stedet var en idyll, og et merkelig sted.

Ned fra veien kom en til den store gule bygningen med balkonger, som fungerte som losjer. Scenen var liten og trang, og sceneteppet hang tett inn på jernbanelinjen, alt under et dekke av kjempestore løvtrær.

Forlystelsessted

Fra 1700-tallet var Kongshavn kjent for sitt helsebringende kildevann, noe bl.a. kong Oscar I benyttet seg av. I 1798 festet fisker Christian Christophersen fra Malmøya en tomt her og førte opp et hus.

Eiendommen ble i 1823 solgt til traktør E.N.Lunde, som brukte bygningen som vertshus. I 1838 overtok tyskerne Dass og Schønheider stedet, og med dem startet epoken som forlystelsessted. Stedet hadde kjeglebane, musikk- og dansesal, luftballonger, fyrverkeri m.m.

I 1890-årene ble det bygget en egen restaurantbygning. Fra nå av het stedet Kongshavn Bad & Restaurant, og tiden med revy- og varieteforestillinger begynte.

Øl og tre smørrebrød

Vi følger en journalist fra «Tyrihans» ut til Kongshavn sommeren 1894, og hører hva han har å fortelle sine lesere fra en søndagskveld på Kongshavn:

«… Stedet er forresten lunt og koselig, saadan som det er. Det talrige publikum som har indfundet sig – det er nemlig søndag aften – lader til at være i udmerket stemning. Passiaren gaar livlig ved bordene, og lyse damedragter liver op i skumringen under de tætte trekroner. Plænen foran musikpavillonen, som er prydet med unionsfarvede vimpler – gult mangler nemlig ikke – og forlanger en seidel øl og tre smørrebrød. Under nydelsen av disse varer – smørrebrødene er delikate – luller orkesterets præstationer mig ind i behagelige drømme, som bare forstyrres derved, at et jernbanetog i rasende fart jager forbi lige udenfor havestakittet …. Fru Moe Jensen synger et par numre og gjør fortjent lykke. Applausen dundrer efter hende, da hun trækker sig tilbage. Den vil ikke stanse – hun maa frem igjen og gi nok et nummer …»

Saftige og grove

Jacob Dybwad beskriver revyene som ble spilt her som lokale og bredt anlagte: «Saftige replikker og viser med grove effekter. Men det var som oftest uforfalsket Kristianiatone over dem, et friskt, vittig og folkelig preg, som både kunne glede og more publikum. En replikk eller noen linjer i en vise kunne likefrem være uforglemmelige».

Dybwad sier videre: «Jeg griper i farten fire linjer av en vise, sunget av en slusk, som "losjerer under brua"»:

Jeg misunner ikke dem som bor på Madserud
for under brua er det like fint og flott
Som der ligger rommene jo alle ut på rad
og i ælva er det vannklosett og bad

Togene dundrer nesten over scenen

Det spesielle med en forestilling på Kongshavn var at toget kjørte forbi med ståk og larm. Kjørte forbi? Det var vel heller slik at toget kjørte tvers over scenen. Alt måtte innstilles, musikk, sang og tale i de bråkete sekundene dette varte. Utenlandstoget kjørte igjennom på ca halvminuttet.

Publikum tok det sporty, og lot til å synes det var like overraskende og morsomt hver gang. I slutten av 1920-årene ble trærne hogd og teatret noe forandret. Da hadde også Zetterstrøm og Kristoffersen gjort sin entré på Kongshavn.

Sangerne fra Ekeberg

Nå er det på tide å trekke inn Zetterstrøm og Kristoffersen. De var sterkt knyttet til Dovrehallen og Kongshavn Bad. Som visesangere ble de svært populære på begge disse etablissementene, der de følte seg hjemme mer enn på noen andre av hovedstadens underholdningssteder. I kapitlet som følger skal vi hilse nærmere på de to trubadurene.

Erling Zetterstrøm (12/12-1904 – 15/7-1975) og Einar Kristoffersen (23/1-1900 – 20/4-1965) var begge fra Ekeberg. De glade trubadurene Zetterstrøm og Kristoffersen – populært kalt «Zetter og Kristoffer» kom i kontakt med hverandre på Ekeberg Sportsklubb, der begge var medlemmer. Det startet med opptredener på klubbkvelder i Ekeberg Sportsklubb, og i 1926 opptrådte de på en amatørkonkurranse i Cirkus Verdensteater, arrangert av trekkspilleren og impressarioen Hans Eriksen. Zetterstrøm og Kristoffersen ville være anonyme, og oppga navnene sine til å være Storm og Monsen. Amatørkonkurransen vant de, med en parodi – som parhestene «Storm og Monsen». Stor var gleden da Hans Eriksen kunne utrope «første premie tilfaller Storm og Monsen!». Året etter fikk de fast engasjement på Kongshavn sommerteater, et sted som skulle bety mye for dem i så mange år.

Kongshavn ble savnet

Zetterstrøm forteller til Morgenposten i 1954: «Det var et koselig sted gamle Kongshavn. Skuespillere og publikum likte seg glugg i hjel, og jeg treffer stadig mennesker som spør meg om ikke Kongshavn kan bygges opp igjen».

På Morgenpostens spørsmål om antall grammofoninnspillinger svarer han: «Hvor mange det er, har jeg ikke tall på En gang husker jeg vi spilte på Kongshavn om kvelden, tok toget ned til København og sang inn en plate der og var tilbake på Kongshavn til neste forestilling. De av platene våre somoppnådde størst popularitet var "Smuglervalsen", som ble solgt i 50 000, og "Den norske fiskermann" i samme antall. Med det samme vi er inne på grammofonplatene så kan jeg fortelle en pussig liten historie. Etter et skipsforlis under den siste krigen reddet et skipsmannskap seg på en øde øy i Stillehavet. Det eneste de fikk med seg var en grammofon og en plate som vi har sunget inn som heter "Når du tenker på de som er hjemme"».

Revyer for fulle hus

Sommerrevyene på Kongshavn gikk stadig for fulle hus. Revyen «Sannhet og løgn» gikk over 100 ganger. Med revyen «Ingen sure miner» dro de på turne, og fikk fulle hus over alt. Gjennom årene ble det mange turneer, og de skulle etter hvert bli godt kjent over hele landet. De reiste også rundt i de øvrige skandinaviske land, blant annet sammen med trekkspillerne Hans Erichsen og Harald Henschien. I Danmark turnerte de med det berømte trekkspillparet Gellin og Borgstrøm.

Særlig på Kongshavn og i Dovrehallen var de på hjemmebane, og arbeiderklassen tok de to populære visesangerne til sitt hjerte. De trakterte både trekkspill, fiolin, banjo og gitar.

Som regel var det Einar Kristoffersen som laget tekstene, mens Zetterstrøm komponerte en del av melodiene i tillegg til å skrive enkelte av tekstene.

«Takk for sist»

Etter krigen klemte de til igjen med revyen «Takk for sist», der de sang i en vise «jeg kan’ke se noen kjente, jo der sitter sikkert ti, som alle har vært innafor og nettopp slippi fri».

Deres siste turne «Trippen-turneen» var i 1958, da de turnerte sammen med flere andre kjente underholdere, bl. a. Rolf Kirkvaag og Åse Wentzel.

Uoppslitelig humør

Zetter og Kristoffer vil bli husket av sin generasjon for uoppslitelig humør og treffende replikker. Om Zetterstrøm ble det sagt at han måtte være den mann i Norge som hadde flest historier på lager. Om Kristoffer ble det sagt at han tok skjebnens tilskikkelser med stoisk ro, og alltid med et smil på lur.

Med til historien om de to hører også at de en periode overtok Dovrehallen, ble direktører, og kalte etablissementet «Valencia». Det var rett etter krigen, og en tid da pengene var en mangelvare. Det gikk derfor ikke så bra.

Book-Jensen ringte

Like etter krigen la Zetterstrøm og Kristoffersen opp for godt. Men så, plutselig en dag ringte Book-Jensen og spurte om Chat Noir kunne få bruke dem? Det gikk i orden? Og så opplevde førkrigsparet et virkelig «come back» av dimensjoner.

Når Kristoffer forteller fra «den gang», er det ofte slik at en ikke tror sine egne ører. Dette paret har så visst levd bohemens liv! Millionær en gang – raka fant neste gang. «Men moro har vi hatt det», sier Kristoffer og tenker tilbake på opptredener på Kongshavn Sommerteater, direktørtiden på Valencia og kjempeturneer i Danmark. I Norge har de reist – og nærmere 200 grammofonplater er sunget inn.»

(Boken har register over innspillingene.)

Mange kjente skuespillere har opptrådt på Kongshavn, Kari Steen (Diesen), Aud Schønemann og Ulvøya-damen Edith Calmar, for å navne noen. Siste forestilling var i 1946.

Kongshavn forsvinner nå og Sjømannsskolen blir omdøpt til Kongshavn videregående skole. Det er store omveltninger med vår kulturarv.

TEKST TIL BILDET AV GROTTEN: Her var hellig vann og senere helsebringende vann. Jørgen Moe har skrevet et dikt om Kongshavn. I Jørgen Moes «Samlede skrifter – hundreaarsudgave» under oplysninger står det: P. Chr. Asbjørnsen skriver: «Kongshavnen skal have faaet sit Navn deraf, at Christian den Anden laa her med sin Flaade i 1531 eller 1532. Efter et andet Sagn skal denne Konge paa sit sidste Tog til Norge have søgt Skjul i en ved Kongshavnens værende Hule, hvilken imidlertid Ingen nu til Dags kjender til. Oluf Kolsrud meddeler: «Kongshaffn» vævnes alt saa tidlig som 1609 (i Oslo Domkapitels Forhandlingsprotokoll), saa det er ikke usandsynlig, at Sagnets Forklaring paa Navnet kan være rigtig». Deler av grunnmuren til nåværende bygning kan være fra det huset som Christian II bygget til Dyveke og hennes mor. Vi blir fattige ved å ofre kulturminner på havnens alter.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag