Farvel til to Dahler

Da jeg kom til klubben midtsommers i 2004, var to av spillerne jeg fikk best kontakt med Henrik Dahl og Christoffer "doffern" Dahl. De gjorde begge det de kunne for å ta imot nye spillere på en skikkelig måte, dette gjaldt også meg selv om jeg "bare" var ansatt på kontoret, og dette er nok det som best representerte de i Lyn-miljøet. De var skikkelige ambassadører for klubben, var blide og hyggelige, og stilte alltid opp, selv om de ikke alltid hadde lyst.

Henriks karriere i klubben ble preget av fryktelig mange tunge stunder på grunn av de store skadeproblemene han opplevde. I løpet av tre år ble han langtidsskadet tre ganger, den ene gangen så uheldig at tilfellet må være unikt i norsk fotball. På Fosshaugane i 2004 ble han utrolig nok tråkket på av linjedommeren, og fikk ødelagt resten av sesongen. Slik fortsatte det de to neste sesongene, dog uten at det var en linjedommer involvert de andre gangene. I periodene da han var skadet hadde han to alternativer. Han kunne sette seg ned og synes synd på seg selv, eller kjempe seg tilbake på fotballbanen, og samtidig gjøre en jobb for klubben utenfor. Jeg vet at noe av det Henrik vil huske tilbake på med stolthet i sin karriere i Lyn, er måten han har kjempet seg tilbake fra alle skadene sine. Samme dagen som han fikk den tredje skaden var han selvsagt skuffet, men påpekte at han fikk lov til å være skuffet i dag, men i morgen var det glemt, og da skulle han begynne opptreningen igjen. I skadeperiodene hans har han ukentlig representert klubben på skolebesøk, reklameoppdrag eller andre ting, noe han gjorde som den største selvfølge.

Sånn oser det respekt av, noe også Henrik fikk fra spillerne, trenerteamet, og ikke minst Bastionen. At Henrik ikke fikk forlenget kontrakten sin med klubben var en sportslig vurdering, men spilleren som egenhendig har senket Vålerenga, vil for alltid ha satt sitt merke på klubben.
Christoffer "doffern" Dahl, den andre av de to dahlene som gir seg, er også en mønsterelev utenfor banen. Men han viste også på banen at han hadde et stort potensial. I cupkampen mot HamKam i 2004 var han kanskje banens beste spiller, og scoret også et nydelig mål etter å ha driblet hele HamKam-forsvaret. Feiringen hans etter målet er noe Bastionen ikke kommer til å glemme så fort heller. Med et vilt gledesblikk løp han mot dem, hoppet over reklameskiltene, og gestikulerte ukontrollert i ren og skjær gledesrus.
Et magisk øyeblikk for mange!

Men "doffern" manglet kanskje den viktigste ingrediensen for å lykke på toppnivå den indre motivasjonen og gløden. For dette er viktig skal du lykkes hundre prosent, og "doffern" erkjente at dette var noe han ikke hadde nok av. Til Lyn-TV sa "doffern" at han hadde vurdert å gi seg etter hver sesong de siste tre årene, og at det nå var en lettelse at han hadde tatt valget.

Det siste halve året spilte "doffern" i Manglerud/Star i Adeccoligaen, hvor han ønsket å finne tilbake til gleden ved å spille fotball. På et lag som kjempet mot nedrykk fra første dag, og som til slutt måtte gi tapt, kan jeg godt skjønne at han ikke fant den store gleden.

Dessverre for mange gir han seg nå som toppfotballspiller, og trapper ned i KFUM. Med dette har to av klubbens kanskje mest sympatiske spillere takket for seg, og jeg vil på vegne av administrasjonen, og helt sikkert mange andre i Lyn, få lov til å takke begge to for en flott tid i klubben.
Og jeg velger å avslutte denne artikkelen med noe "dofferns" pappa Per Arne Dahl alltid avslutter sine tekstmeldinger med, som en slags lykkeønsking. Max bless gutter.

Fotballhilsen

Joachim Westher Andersen

P.S Se avskjedsintervjuet med "doffern" på Lyn-TV i dag.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.