RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Født med ski på beina


 
 

Vinteren og skisesongen nærmer seg med stormskritt, og alle skientusiaster får stjerner i øynene når de tenker på snødekte bakker med puddersnø. For utstyrsfrikene er siste skrik innen twintip og langrennsski kjøpt inn. Personlig ser jeg ikke med like stor glede frem til denne sesongen. Jeg husker med skrekk tilbake til skidagene på skolen da jeg på lånte slalåmski skulle stavre meg ned bakkene, mens medelever suste forbi meg i full fart og med feilfri teknikk. Selv er jeg oppvokst med lange skiturer langt inne på vidda der jeg ble lokket skritt for skritt med twist og appelsiner og løfter om at "Vi skal bare rundt neste sving". Først senere skjønte jeg at det hadde vært et poeng å lære seg å stå på nedoverski før jeg ble fjorten og det var fryktelig pinlig å være amatør. Det ble noen sykedager i løpet av skoleutfluktene til skibakken, og ingen var så glad som meg da vennene mine skuffet konstaterte at føret ikke var bra nok så vi måtte gå på kino eller spille tv-spill i helgen i stedet.

Etter som årene gikk og jeg var ferdig med videregående var det slutt på obligatoriske utflukter med ski på beina. Dette ble noen fine vintersesonger med frivillige turer med familien på fjellet. For to år siden kastet jeg meg med på en tur til Norefjell med et vennepar. Siden jeg ikke er noen stor utstyrsfrik var det bare å finne frem de gamle Fischer-skiene og låne mammas fjellanorakk. Med friskt mot satte jeg av gårde i løypa. Da jeg etter noen minutter passerte en liten jente på tur med foreldrene utbrøt hun gledesstrålende: "Se mamma, der er farmor!".

I min lånte fjellanorakk og litt rustne skigange kan jeg ikke klandre henne for den antakelsen. Moren ble riktignok litt flau og forklarte at "Neida vennen min, det er bare noen som har likt utstyr som farmor". Jeg gikk tilsynelatende uberørt videre, mens jeg hørte min venninne knekke sammen av latter bak meg. Da jeg på tilbaketuren klarte å stupe forover så staver, lue og ski spratt til alle kanter var kommentaren "Pass på så du ikke brekker lårhalsen nå, farmor", klart på sin plass.

Foran en hyttetur i fjor hadde jeg, etter noen familieutflukter med ski på beina, en forholdsvis god følelse av at den rustne teknikken var blitt betydelig forbedret. Det var derfor med godt mot jeg pakket ski, staver, nyinnkjøpt langrennsdress og ullundertøy klar for å suse av sted i løypene. Sjokket ble derfor desto større da mine turkamerater la på spurt i oppoverbakkene i beste Bjørn Dæhlie-stil. Vel er jeg ikke noen sinke på ski, men på toppidrettsnivå er jeg heller ikke. Jeg pustet og peste meg oppover med blodsmak i munnen. Ingen skulle merke at jeg hadde problemer med å henge med. Da vi begynte å nærme oss høyfjellet med forblåste topper og skare, ble jeg likevel litt blek om nebbet. Jeg visste selvfølgelig at når jeg går opp må jeg nødvendigvis også komme meg ned. Muligheten for å ploge på skareføre er ikke den beste, og ettersom jeg ikke har teknikken inne på skarpe svinger fra side til side, kunne dette bli en nedtur i høyere hastighet enn hva jeg følte trygt. Tilsynelatende uberørt bad jeg derfor resten av følget fortsette til toppen, mens jeg selv ville begynne å ta meg nedover. Da de var på god nok avstand gjorde jeg det som føltes mest fornuftig: Med rumpa bak på skiene akte jeg meg ned de bratte bakkene i den mening å reise meg opp før mine turkamerater skulle snu og begynne på tilbaketuren. Etter noen minutters aking hørte jeg plutselig svisj, svisj-lyder bak meg. "Jaså, er det sånn du kommer deg nedover?", sa den ene. En smule flau stavret jeg meg på beina og kjørte videre, skjelven i knærne og med halvveis lukkede øyne. "Dette går aldri bra".

Velberget tilbake i hytteveggen med kvikklunsj i den ene hånda og en kald øl i den andre var værmelderens stemme som musikk i mine ører: "... vind opp i sterk kuling... store mengder snø i fjellet". Resten av den helgen ble det peiskos og spill med god mat og drikke. Med slike aktiviteter er jammen ikke vinteren så verst likevel.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere