*Nettavisen* Nyheter.

Fiin Gammel Aargang

De er kjent for å ha god tid, skape kø i butikken og tro at barnebarna elsker Kongen av Danmark. Men hva er egentlig sannheten om dagens gamle?

MAJORSTUEN: , Det er for mange av oss, forstår De. Vi blir rett og slett for gamle nu til dags. Kan De forstå hvor det skal bli av oss alle til slutt, spør enkefru Knudsen (84).

Spørsmålet blir på en måte hengende, der vi sitter på Majorstuen seniorsenter. Lokalavisen har satt seg fore å få et innblikk i de eldres gjøren og laden. Bydelens unge har vi allerede fått bekreftet henger mye rundt forskjellige fritidsklubber. Men hva med våre eldre? Går det for det meste i hekling, formkaker og syltynn kaffe?

Går turer

Dette er et praktfullt sted må vite. Selv bor jeg i Jacobs Aalls gate, men spaserer hit hver dag. Her treffer jeg så mange hyggelige mennesker, for ikke snakke om den deilige maten de serverer. I 14 år arbeidet jeg frivillig på kjøkkenet her. Kan tro det var en nydelig tid, smiler enkefru Knudsen.

Hun kan ikke få fullrost stedet nok. Etter to ryggoperasjoner fungerer den daglige spaserturen til senteret som ren opptrening, mener hun. Uansett vær og føreforhold tar hun turen. Og hun understreker hvor behjelpelige og dannete folk er her på Majorstuen.

De skulle sett meg tidligere i dag. To ganger ble jeg tilbudt hjelp fra kavalerer som ville følge meg over gaten. De aner ikke hvor flau jeg ble, fniser enkefruen.

Dårlig stell

Men alderen krever sitt. Kontakten med helsevesenet har blitt hyppigere. De erfaringene er ikke udelt positive.

Ja, for nu skal De høre. En tid tilbake ble jeg sendt til Godthaab for rekonvalesens etter operasjonen. Og vet De hva? Der ble jeg fortalt at jeg skulle legges ned. Kan de tenke Dem, sier enkefru Knudsen.
Etter noe forvirring og litt frem og tilbake, blir vi enige om at det trolig var Godthaab som skulle nedlegges, og langt fra enkefruen selv. Det skulle i så fall tatt seg nydelig ut, ler vi begge.

Fornøyd

Enkefru Knudsen er en takknemlig frue. I hennes alder kan man ikke ta noe for gitt, understreker hun. Det blir for det meste frem og tilbake til seniorsenteret og nydelige Frognerparken om sommeren da, tilføyer hun.

Nei, jeg føler meg privilegert og er takknemlig for hver dag jag får. Når jeg sitter alene på kvelden, blir det ofte til at jeg tenker på mannen min og alt det fine vi opplevde sammen. Det gjør godt, avslutter enkefru Knudsen og ser ut av vinduet med blanke, drømmende øyne.

Platons dialoger

"Nei, bevare meg vel. Har vi pressen på besøk her i dag?".
Damen som spør, er et stort smil og kommer mot oss, lett kokett, arm i arm med sin venninne.

Lokalavisen rydder naturligvis plass rundt bordet til våre nyankomne og sprudlende venninner.

Du forstår, jeg og fru Rørslett her har et behov for å møtes her og rett og slett samtale. Og da er det som du forstår gjerne litt dypere ting vi samtaler om, sier Elsa-Karin Ringkjøb (86).

Dette gjør de ofte, til tross for at de kommer fra forskjellige steder i byen. Dagens samtaleemne har vært Platons dialoger. Intet mindre. Med stor iver kan de fortelle at Platon og Sokrates bare snakket og tenkte ut fra menns erfaringer. At historiens store filosofer helt så bort fra kvinners kvaliteter, mener våre damer i beste fall er betenkelig.

Ringkjøb og Rørslett forteller videre hvor viktig det er å ha en sjelsfrende. En man på sine eldre dager, kan dele sorger og gleder med. Vi er rett og slett bestevenninner fniser de to.

Etter en formiddag her på senteret, føler jeg meg alltid litt oppløftet når jeg kommer hjem. Dette stedet fungerer i stor grad forebyggende mot ensomhet og sykdom, sier Rørslett (84).

"Kognitiv fitness"

Lokalavisen ønsker å vite hvordan trekløveret har klart å holde både kropp og sjel i en slik bemerkelsesverdig god form. Kan de røpe noen hemmeligheter?

Vel, for det første er vi så privilegert at vi har fått bevare våre mentale fasiliteter intakte, smeller det fra Ringkjøb.

Damene bryter ut i latter. Det klirrer og rister i smykker, stokker, briller og Gud vet hva, rundt bordet vårt. Men så blir de alvorlige, tørker tårer, og understreker hvor viktig det er å ikke sette seg til. Aktivitet og nysgjerrighet er stikkord, kan de fortelle. Og for all del, hva du enn gjør eller ikke gjør, ikke bli opphengt i sykdom og plager. Da er det kjørt, mener Ringkjøb bestemt.

Elsa-Karin Ringkjøb, dette fyrverkeriet av en dame, drar stadig rundt i byen og prater til eldre om viktigheten av hjernetrim, eller "kognetiv fitness" som hun kaller det. Og uten å få det bekreftet, Lokalavisen sitter igjen med en klar følelse av at denne trimmen trolig er hakket tøffere en det ukentlige kryssordet i Hjemmet.

Ikke representativt?

Like sterk er følelsen av at disse damene umulig kan være representative for befolkningen på 80 år pluss. Følelsen bekreftes når det siste vi hører på vei ut av seniorsenteret, er hvin og smittende latter fra garderoben.

Derfor svinger vi rundt hjørnet med kurs for Deichmanske bibliotek. Her trengs et motstykke som gir et mer nyansert bilde av våre gamle, tenker vi i vårt enfold. Og se, innerst i et rom på biblioteket får vi øye på fire blågrå permanenterte hoder.
Vi banker på og presenterer oss selv og vårt ærend.

Fra riktig avis

Etter at vi har fått avklart en mulig misforståelse rundt hvilken lokalavis vi kommer fra, ønskes vi hjertelig velkommen til bords.

Ja vi fire kommer fra Pensjonistuniversitetet og møtes her jevnlig for å diskutere kunsthistorie. Vi må jo alle forbereder oss til hvert møte da. Det blir som vanlige lekser det. I dag konsentrerer vi oss om den franske impresjonisme, forteller Aase Paulsrud med den største selvfølgelighet.

Og det var?
Det er jo nesten så vi kjenner tungsinnet komme sigende. De fire damene ser nysgjerrig og litt utålmodig på oss. De låner rommet for to timer av gangen og vil gjerne bruke tiden effektivt. Mat og kaffe bringer de med. Tiden er dyrebar.

Vi tar gjerne en kaffekopp etter en times tid, men det er jo kunsten vi er her for da, forklarer Paulsrud.

Prat om alder synes de lite om, men forteller de er i sjiktet mellom 80 og 90 år. De roser Deichmanske og eldresentra generelt, men ser med bekymring på stadige budsjettkutt. Nylig har de gått i demonstrasjonstog nettopp for bevaring av ett av sine møtesteder.

Om det var noe mer? Nei da, dette skulle holde fint det.
Damene vil gjerne tilbake til sine studier. Lokalavisen pakker sammen og tusler ut. Jaggu sa vi motstykke og nyansert bilde.

Verdensveven

I rommet vis-à-vis ser vi et knippe eldre mennesker i dyp konsentrasjon over pc-skjermene. Ja- ja, hvorfor ikke, tenker vi. 80-åringer i uhemmet nettsurfing føles naturlig nå. Vi banker på og ønskes velkommen inn.

I dagens teknologiske samfunn opplever mange eldre at de blir hektet av. For å henge med trenger de ha basiskunnskap i data og Internett, sier leder for gruppene ved biblioteket, Thomas Eckersberg.
Kursene i e-post er populære. Mange eldre ser på elektronisk post som en fin måte å holde kontakt med venner og slektninger på. Men også det å holde seg oppdatert er viktig. Mye nyttig informasjon er i dag tilgjengelig kun på Internett. For eksempel er det mange som forteller at interessante tv-program følges opp på nett. Dette vil de eldre ha med seg.

Jeg vil si det slik at en pc og noe kunnskap om Internett, i stor grad kan forebygge ensomhet og isolasjon blant eldre, avslutter Eckersberg.

Hypotese til bakken

Det er bare å erkjenne. Vår hypotese om formkaker, hekling og vanntynn kaffe, har falt til jorden som en stein. Og godt er det. Våre eldre er nysgjerrige, aktive og lærevillige.

På vei ut av biblioteket blar vi fraværende i spørsmålsblokka vår. Snø, måking og fremkommelighet er tydelig noe vi ville ha de eldres mening om. Lett symptomatisk registrerer vi at ingen av dem nevnte dette tema med et ord. Det var vel ikke så viktig da.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.