*Nettavisen* Nyheter.

Forbereder seg på å redde liv hver dag

Tomas Myrvik er glad de dagene har kjenner at han gjør en forskjell for noen. Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

Det er ikke hver dag Tomas Myrvik redder liv, selv om han alltid er forberedt på å gjøre det. De dagene han redder noen, har han det virkelig bra.

26.12.14 11:10

TONSENHAGEN: De dagene Tomas Myrvik (33) kan sette seg på sykkelen hjem og kjenne at han virkelig har gjort en forskjell for noen, da er han fornøyd.

Da kommer han hjem til sin samboer med et smil om munnen.

Men at han skulle bli ambulansearbeider ante han ikke som ungdom.

Tomas Myrvik jobbet som securitasvakt da det gikk opp for ham at han var i feil yrke.

-Vi ble alltid tilkalt til butikkene om noe skjedde, om noen var syke eller hadde slått seg. Vi kunne ikke gjøre så mye. Ambulansearbeiderne var dem som alltid kom og ordnet opp. Jeg ble imponert, sier Tomas.

-Når det ligger en person med overdose der, og ikke puster, så gjør ambulansearbeiderne jobben sin og personen er på beina igjen etter fem minutter. Det gjør inntrykk, legger han til.

Han var 23 år gammel da han valgte å ta opp helsefag, for deretter å utdanne seg til ambulansearbeider. Etter skolegang i Namsos, fikk han lærlingplass på ambulansetjenesten i Sarpsborg.

Og lærlingtiden var god. Tomas’ veileder gjorde inntrykk. Det er lærlingtiden som har formet Tomas. Veilederen dukket alltid opp før vakten startet for å sjekke utstyret i bilen. Tomas gjør også det.

-Nå har vi lærling på bilen vi også, sier han.

Og det i seg selv er ganske fint, for da må Tomas og makkeren «tilbake til lærebøkene». I hodet hvertfall.

- Lærlingen stiller spørsmål og vi må bli må bli mer bevisste og fokuserte på det vi driver med der og da. Spesielt slik at lærlingen får det med seg. Vi er jo med på å forme denne personene, sier Tomas, før han tar en slurk av kaffen. Han er rolig der han sitter i stolen, mens han smiler litt når han forteller om jobben.

Les intervju med en brannmann: Den første dødsbrannen har satt spor

Aldri sjenert i ambulansen

Egentlig skulle Tomas fortsette å jobbe i Sarpsborg, der han fikk tilbud om fast jobb. Men da turnusen skulle endres søkte han seg til Oslo. Her ble han også oppfordret til å søke videreutdanning i paramedic, noe han gjorde.

- Jeg aner aldri hva som skjer de dagene jeg dukker opp på jobb. Men ofte kan været og temperatur fortelle oss om det blir mye å gjøre, forteller Tomas.

Han tenker da på alkoholinntak og alt som henger med. Er det sommer og sol, er det som regel mer fyll, amper stemning og slossing.

I Sarpsborg var det mange ulykker, fordi E6 ligger rett ved. I Oslo er det mange oppdrag som innebærer psykiatri og fylleproblematikk, forteller Tomas.

Men dagene blir likevel fyllt. Det er stadig oppdrag å ta hand om.

Klikk på bildet for å forstørre.

Tomas Myrvik møter mennesker i en vanskelig situasjon hver dag. Han er den som skal sørge for at de føler seg trygge. Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)


Daglig møter Tomas personer som er i en vanskelig situasjon, i krise, mennesker som kanskje har den verste dagen i sitt liv. Tomas er kanskje det første mennesket de prater med etter en skremmende hendelse.

Da må Tomas sørge for at de han møter føler seg trygge. Og det er gjerne igjennom samtalen det skjer.

Likevel avslører Tomas at han egentlig er ganske sjenert. Han trekker litt på smilebåndet når han forteller dette.

I ambulansen er han ikke sjenert lenger. Han er en støttespiller, en som må prate. Prate med fremmede mennesker hele tiden. Da går han inn i rollen og i jobben med en gang.

- Man lærer vel litt av jobben, sier han.

Noe av sjenansen har han likevel klart å legge til side til tider.

Da Tomas jobbet i Securitas ved Nationaltheatret, jobbet samboeren i en kaffebar. Tomas drakk nok mer kaffe i den perioden enn noen gang, da han stadig var kaffebaren for å prate med jenta bak disken.

-Det ble mye kaffe! Og ja, det var kanskje jeg som sjekket henne opp, sier Tomas og ler litt.

Det er ti år siden nå, og de er godt plassert nord-øst i Oslo, og i januar blir Tomas pappa til en liten jente. Han er veldig klar for akkurat den tilværelsen.


- Han sto helt stille da sykkelen veltet

Tomas ville utgjøre en forskjell, han ville hjelpe og han ville redde liv.

Så er det ikke alltid det går som ønsket. Noen ganger står ikke livet til å redde. Det har Tomas lært seg å leve med.

- Så lenge jeg vet jeg har gjort mitt beste, så er det lettere å akseptere. Da er det lettere å godta at «det var den personen sin tur til å bli borte», sier han reflektert.

For Tomas har blitt flinkere til å legge de tunge episodene til side med årene.For ham er det viktig å ikke tenke de triste tankene hjemme. Det er også viktig å få tankene ut fra hodet, ellers kan man gå på en smell.

Tomas og makkeren prater mye om episodene de går igjennom, slik at de har fått luftet ut alle tanker.

Likevel så er det episoder som gjør inntrykk, og som sitter litt ekstra godt.

-En gang var det en gutt som hadde veltet på en sykkel som sto stille, minnes han.

I ambulansen pratet han med gutten. Gutten spør gang på gang hvor han er, og hvem han var sammen med. Tomas svarer og gjør de undersøkelsene han kan, men skjønner fort at gutten har fått en hjerneskade.

-Det virker så meningsløst. Hva hadde denne gutten gjort for at han skulle fortjene det? Han sto helt stille da sykkelen veltet! Det var ikke sånn at han gjorde noe ekstremt som å kaste seg utfor en lang bakke på longboard i 80 km/t, sier Tomas.

Hvordan det har gått med gutten, det vet han ikke.

Og ofte savner Tomas det å vite hvordan det går med de personene som han møter.

-Har vi ingen symptomer på pasienten, så må vi ofte følge en magefølelse. Da ville jeg likt å vite om magefølelsen var rett, slik at jeg kan ta lærdom av det.

Et annet ekteskap

Han forteller om sin hverdag med et forsiktig smil, samtidig som han gjerne forteller om hvordan han har det på jobb.

Arbeidsdagene er hektiske. Men Tomas er av den rolige typen, som sjelden blir stresset. Det er hans fordel å være rolig, det er da han er mest effektiv. Og han finner glede i å hjelpe. Samtidig tror han selv at han kan virke litt kald når han ikke er på jobb, enda han ikke mener å være det.

- Jeg har sett så mye og møtt så mange som har det tungt. Det er noen ganger lett å tenke "jeg har sett verre", dersom noen rundt meg privat klager over smerter i en arm, for eksempel.

Det har også noe med å skape distanse til jobben. Ofte kan den være trist.
Samtalen med makkeren gir også distanse til de leie episodene.

- Det er rart, men vi kan miste en pasient, og en halvtime etterpå er vi klare for lunsj. Men det er viktig at vi klarer å snakke om hendelsene der og da, og ikke gå og gnage på tankene, forteller Tomas.

Og makkeren setter han stor pris på. Han tilbringer like mye tid med henne som med samboeren.

- Vi stoler på hverandre og vi er ganske like. Kjemien er viktig, og når jeg jobber med henne går det automatikk i ting. Vi vet hva den andre tenker, sier Tomas.

Han forteller at det blir som et slags ekteskap nummer to.

Men så fort han er på vei hjem, så er det samboeren som gjelder. Og barnet de venter.

Tomas tror det vil gå fint å kombinere papparollen med jobben. Så lenge ikke samboeren har turnus, vil Tomas ha nok av tid. Både til henne, til datteren og ikke minst til å sykle.

- Jeg liker å kalle meg aktiv, jeg er nok ikke mye ute på byen, sier han og ler forsiktig.

Han er nok litt mer enn bare aktiv. Tomas har syklet Birken hele fire ganger, og har han fri tar han med hunden ut i skog og mark.

Og ja, han sykler stort sett til jobb også. Ned til sentrum. Til ambulansen som er hans arbeidsplass. Der hvor han møter de han skal hjelpe, og kanskje redde.

Klikk på bildet for å forstørre.

I romjulen kan du lese portretter av dem som skal hjelpe deg når du trenger det. F.v. : Tomas Myrvik, Jørgen Lie og Karoline Lynne. Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)


Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag