*Nettavisen* Nyheter.

Fortelling fra tysk fangenskap

Postbud Willy Olsen på Bekkelagshøgda forteller fra to og ett halvt års tysk fangenskap på Møllergaten 19, Grini og Bardufoss. 9. april er fremdeles en dag som står sentralt i minnet til dem som opplevde den tyske invasjonen. Vi må ikke glemme verdien av å bo i et fritt land.

Natten til 22. desember 1942 falt mange kjekke Nordstrandsgutter i Gestapos klør. Fire fra Holtet og tre brødre fra Nordstrandshøgda ble ført den tunge vei til Victoria Terrasse, deriblant postbud på Bekkelagshøgda, Willy Olsen, Samvirkeveien 3.

Slag og spenn

Ikke mindre enn fem tyske Gestapister hentet Willy Olsen ved tretiden om natten og kjørte ham til Victoria Terrasse til forhør. Anklagen gikk ut på at han tilhørte en hemmelig militærorganisasjon og at han hadde delt ut illegale skrifter. Tyskerne gikk hardt frem for å hjelpe offeret på glid.

Willy Olsen forteller:

Turen gikk så til Møllergaten 19 hvor jeg sto i giv akt med ansiktet mot veggen fra 6 om morgenen til 1 om middagen, hvorpå jeg ble puttet i celle. Først etter to måneder kom jeg i forhør på ny og også denne gangen vanket det både slag og spark. Etter fem og en halv måneds opphold på Møllergaten 19 ble jeg sendt til Grini hvor jeg var i ni og en halv måned, til 15. mars 1944. I juli måned var jeg i forhør om avisvirksomheten som jeg nektet blankt. Den 28. september ble jeg innkalt til forhør igjen og ventet fra 9 om morgenen til 7 om kvelden i stram giv akt med nesa mot veggen hvorpå jeg ble ført tilbake til cellen uten å være blitt forhørt. Dagen etter ble det imidlertid alvor. Her ble jeg stilt overfor slike kjensgjerninger at det ikke lenger nyttet å skjule at jeg hadde vært medlem av en militærorganisasjon.

Til Bardufoss

Jeg satt på Grini til 15. mars 1944 og ble så sendt til Bardufoss sammen med 300 andre fra Grini. Her oppe skulle det vise seg å bli mindre hyggelig. Bardufoss ligger som kjent i indre Troms og her skulle da tyskerne anlegge en flyplass. Da jeg kom dit opp, var det 400 fanger der. Tallet vokste og var ved juletider oppe i 780. Vi måket sne 18 timer i døgnet, men flyplassen ble ferdig til slutt uten at dog tyskerne fikk noen glede av den. Det er formodentlig en av landets største flyplasser og forhåpentlig vil den komme godt til nytte for vår sivilflyging.

Elendighet

Brakkene vi lå i, var så dårlige som de kunne bli. Rommet jeg lå i var 24 kvadratmeter og her lå 24 mann. Køyene var spikret rundt veggen, tre i høyden. Jeg fikk meg anvist øverste køyen i et hjørne, puttet meg ned i soveposen og våknet den første morgenen praktisk talt nedsnedd. Det var ganske andre temperaturforhold enn vi var vant til hjemmefra. Den laveste temperaturen vi målte var minus 44 grader, så vi kunne så visst trengt til at hytta var tett.

Tungarbeiderrasjon

Vi hadde som nevnt 18 timers arbeid i døgnet, tungt arbeid. Folk med tungt arbeid må vanligvis ha mat for å kunne holde ut og maten vi fikk var ikke riktig noe for forsultne og slitte arbeidskarer. Når arbeidsdagen var endt, fikk vi utlevert dagsrasjonen som besto av ¼ liter suppe og brød. Suppen var vann med litt kål oppi, samt flere spiseskjeer sand i bunnen på hver enkelts porsjon. I begynnelsen fikk vi ½ brød pr. mann pr. dag, - på slutten var vi fem mann på et brød. Vi spiste gjerne opp dagsrasjonen om kvelden og hadde så 18 timer hardt arbeid foran oss på fastende hjerte. Da brødrasjonen gikk ned til ett brød på fem mann, grep Røde Kors inn og vi fikk stadig litt fisk og litt brød ekstra, men nok ble det ikke nå heller. Det hendte at suppen ble kokt på fiskeben og det var jo en avveksling. Fileten tok tyskerne.

Fangeleiren sto under Wehrmachts kommando til å begynne med, seinere overtok Organisation Todt og arbeidsdagen ble nedsatt til 12 timer i døgnet.

Russerne var ille ute

Ikke langt unna den norske leiren var en russisk fangeleir på 600 mann og hadde vi det elendig, hadde russerne det ubeskrivelig. Vi forsøkte å stikke til dem litt når de dro forbi og det hendte vi ble oppdaget. De tyske fangevokterne slo oss da over ryggen med geværkolben til kolben røk. Når de russiske fanger dro ut på arbeid om morgenen hadde de alltid med seg en tom kjerre for å ha noe å kjøre hjem på dem som døde av sult, utmattelse eller vold i løpet av dagen. Kjerra vendte aldri tom hjem igjen og verst var det sommeren 1944.

God stemning

Blant de norske fangene var stemningen hele tiden god. Dessverre var det et par angivere i leiren, en polakk og en "nordmann". Vi fikk nokså snart installert en illegal radio i leiren og hadde alltid ferske nyheter. Da tyskerne begynte sine "seierrike tilbaketrekninger", kunne vi ikke dy oss for en gang imellom å erte de tyske menige som var helt desorientert med hensyn til den militære situasjon. Det endte med at kommandanten nektet tyske soldater å snakke med oss.

De glade dager

Så kom da freden. Tyskerne som fremdeles ikke var på høyde med situasjonen, trodde vi var blitt spenna gærne da vi i vill jubel omfavnet hverandre og gratulerte hverandre. Men kommandanten ble omsider orientert og kom da fram med "hva huset måtte formå". Vi fikk god mat, røyk og dram og hadde en riktig deilig tid mens vi utålmodig ventet på å bli sendt hjem.

Og nu vil jeg hvile ut etter strabasene en måned eller to, sier Willy Olsen. Jeg er fremdeles like overrasket hver kveld over virkelig å skulle legge meg i en seng igjen

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag