*Nettavisen* Nyheter.

Fra husmannsåker til kongelig slott

Nytten ved et slott er upåklagelig. Et sted skal jo kongen bo. Og et sted må alle ungene få rope hurra 17. mai!

SENTRUM: I gamle dager hadde ikke Norge noe slott. Alt sånt befant seg i Danmark, som vi var i union med helt til 1814. Når vi fikk kongelig besøk, måtte monarken overnatte hos kompiser. Pinlig, ikke sant?
Akershus hadde utspilt sin rolle som slott, morkent og musespist som det var blitt. Men Grunnloven krever at kongen må bo i landet en viss tid i løpet av året.
I 1809 tapte Sverige Finland til russerne. Gustav 4. Adolf måtte ta kronen sin og gå, fordi han var så slepphendt. Men snart kom Carl Johan (Jean-Baptiste Bernadotte) til makten. Han gned seg i lankene: La oss ta Norge i stedet! Russland støttet ham i planene, og britene syntes også at det låt smart. Noen utsendinger fra utenriksminister Castelreigh skrev t.o.m. under på en traktat. Først prøvde kongen å få oss med frivillig. Han maste litt og delte ut flygeblader. Men folk puttet dem bare i peisen. Siden det ikke gikk i boks, jaget han oss i union med et kjapt felttog.
Hvordan det nå var og ikke var, måtte han jo ha et slott, mente stortingsmennene. Et gildt et, med søyler og pene gardiner. Ingen husmannsplass der i gården.
Carl Johan var i grunnen enig. Flott med et norsk slott, selv om han ble kongelig pendler av det. Han kom selv med det avgjørende initiativet til å bygge kongebolig, i en stortingsproposisjon i 1822. Og dermed var historien i gang.
Han fant en danskfødt arkitekt med sans for prakt; Hans Ditlev Franciscus Linstow. Prisen ble beregnet til rundt 159.999 spesidaler. Det var egentlig ekko i statskassen, men i 1823 ble det nedsatt en slottskommisjon som skulle selge statsobligasjoner for å få penger til prosjektet. Kommisjonen skulle også ha overordnet ansvar for byggearbeidet.
Linstow grep blyanten og tegnet et lekkert utkast. Carl Johan kastet et blikk på det, og sa: "Hvis Monsieur Linstow kan få daleren til å yngle, vil jeg med fornøyelse utnevne ham til finansminister istedenfor slottsarkitekt!"
Oi! sa Linstow.
Hva tror De dette magnifike slottet ville koste? 4-500.000 daler! ropte kongen. 150.000 må være prisen! Forenkling må til, mente Carl Johan.
Å forenkle er ikke lett. Resultatet skulle jo se prangende ut, ikke som en puslete anleggsbrakke.
Her skal Slottet ligge!
Slottet måtte jo bygges et sted, og Carl Johan red av sted for å finne tomt. Først bar det inn på festningsplassen, med klaprende hestehover. Men siden det var kongen som kom, fyrte de av en dundrende æressalutt med hele kanonbatteriet. Stakkars Fola Blakken steilet sjokkert, og sprellet vilt med hovene mot himmelen. Hesten var nemlig skuddredd.
Jeg vil ikke sitte med livet i hendene hver gang jeg rir inn av min egen port! sa Carl Johan. Kom, Blakken, så finner vi noe annet!
Han red oppover mot Frogner-gårdene, oppover Akerveien, og gjorde noen underlige avstikkere mellom krøttertråkk og løkkeveier. Og så fant han det!
Her! sa han begeistret. Dette gresset er perfekt for et slott!
Han stanset ved grinda til husmann Ole Trondsen. Soldatene måtte bli igjen, offiserene fikk følge ham. Trondsen fikk hakeslepp. Midt i kålåkeren hans sto plutselig en gjeng skinnende hester ikledd skaberakk. På dem satt ryttere i gullglitrende, fargerike uniformer og snutehatt med vaiende fjærbusker. Det raslet i sabler og knirket i fint seletøy. Kongen selv var minst pyntet, med en vid kappe med gullspenner på og hatten ned på nesa.
Hva er detta for no'? sa Trondsen, som håpet at ideen om slott på hans tomt ikke skulle bli en realitet
Men Carl Johan satte hoffmarsjal Wedel i gang med å fikse kjøpet av løkkene. Fullmaktene ble skaffet samme år, så var det bare å begynne å spa.
Som skapt til slottet du tegner! sa han til Linstow. Husk at jeg ikke vil ha for mye sol, ikke for mange dører, og soveværelset må ligge slik til at jeg ikke forstyrres av punsjdrikkende adjutanter.
Greit, Deres Majestet! Linstow slet ut den ene blyanten etter den andre. Tegnet og tegnet, enklere og enklere. Han laget fire utkast, og kongen syntes det siste måtte være perfekt til det lille budsjettet de hadde.
Men det var stadig pengeproblemer. Hvordan skaffe nok? Han ville jo gjerne ha det kule slottet. En av kongens mange agenter hadde tapt penger for ham i en uheldig børsspekulasjon. Et uheldig øyeblikk å komme med en sånn nyhet på. Carl Johan ble rasende, og ga ham en ørefik så hard at det hørtes helt ut i forværelset der adjutanten satt. Neste dag angret han seg, og ga agenten en snusdåse av gulll, med kongeportrett på.
Vrient regnestykke
Linstow strevde og regnet og telte på fingrene: Blå glasserte takstein; 2590 daler, ytre anlegg; 28.200 daler, 4.500.000 murstein; 27.000... hm...
Det er ikke mulig å forenkle mer! sa han så. Ellers blir ikke bygget brukbart til formålet.
Så var det innredningen da. Han ba om 4.200 daler til 12 marmorsøyler i nedre vestibyle, flere parkettgulv og litt forbedringer til rundt 13.400.
Men medlemmene av Slottskomiteen steilet akkurat som hesten til Carl Johan:
"Er du blitt helt gal nå?" tordnet oberst Hans Jørgen Wetlesen. Følg instruksene! Eller søk avskjed."
Aldri, sa Linstow. "Da levererer jeg selv forslaget til Finansdepartementet. Jeg er forpliktet til å levere et representativt bygg!"
Obersten ville dra til ham, men Kierulf som også var fra komiteen, ba obersten roe ned. "Vi er da fornuftige mennesker", sa han. "Og bør utvise en vis fasong... Det gjelder desuten Rikets Ære!" Så Linstow fikk ingen blåveis.
En oktoberlørdag i 1825 la Carl Johan ned grunnsteinen i fundamentet i alteret til det fremtidige slottskapellet. Det ble gjort noen sprengninger, man satte opp fundamenter og bygde kjeller. Men da hadde pengene tatt slutt. Og Stortinget ville ikke bevilge flere. Alt sto på stedet hvil fra 1827 til 1933. De eneste som kunne flytte inn, var mus. De fikk til gjengjeld en fornem adresse.
I mellomtiden fikk Linstow stipend av kongen, for å dra til Danmark og Tyskland for å få inspirasjon til innredningen.
De jenket litt på planene, sløyfet parkanlegget, og i 1836 ble det tak på slottet. I 1840 var det flotte interiøret ferdig også. Tidens kvern maler sakte, men stille står den ikke.
I 1844 døde Carl Johan. Henrik Wergeland skrev et dikt:

Hvi græde hist i Kongens hal
saa haardt de unge Prindse?
Hvi mørknes saa i Norges Dal
fast Sneen nu mon glindse?
Hvad Sorgens Bud er det som lød?
som frem i mørke Skyer flød?
Ak! Carl Johan forvist er død?
Thi Alles Øine glindse...
(fra "Det norske Folks Sorg over kong Carl Johan...")
Kongen er død - leve kongen!
Nå skulle Oscar I overta. Og da ble det på det rene at det nybygde slottet var for lite! Oscar hadde flere avkom enn pappa Carl Johan. Selv var Oscar enebarn. Hvor skulle Oscar og Josephine gjøre av de fem ungene sine? Stortinget har alltid tenkt velvillig på barnefamiliene, og bladde opp. Det ble nok til en utvidelse av fløyene, samt en monumental tempelfront med søyler på hovedfasaden. Den endelige utgaven av Slottet sto ferdig i 1849. Samme år ble det offisielt innviet, med lange taler og korte champagneglass. Og stilig ball der man blant annet fremførte en sverddans, til dronningens ære. Sverddansen er egentlig en gammel engelsk affære. Danserne hever sverdene sine og krysser klinge (pent og forsiktig). Faren til komponist Ole Olsen hørte melodien en gang han var i dronning Elizabeth-landet, og hans fremmelige sønn likte å høre på det pappa plystret. Han arrangerte straks stykket for piano, enda han ikke "var konfirmeret ennu." Slik fikk vi en "norsk" sverddans til høytidelige anledninger.
Men ikke alle likte kongeboligen. Eller hvem vet hva som egentlig sto i hodet på Johannes Green, den gangen han skjøt mot Slottet? To kuler rammet muren under et vindu, og en kule for inn gjennom en rute i annen etasje (vindu nr. 6 fra venstre) - og videre inn i Tronsalen. Blitz var ikke funnet opp på den tiden. Ikke var han ute etter å innføre republikk heller. Man ble enige om at fyren egentlig var litt rar. Han smilte stadig underfundig for seg selv, uten at noen skjønte hvorfor. Det endte med at denne hannkjønnets svar på Mona Lisa ble innlagt til observasjon...
Slott med storartet stil
Slottet er holdt i nyklassisisme, og er i tre etasjer. Materialene er pusset tegl. Linstows første tegninger viser et H-formet anlegg med søylebåret framspring midt på. Men det måtte jenkes litt ned. Godt man ventet med å innrede det til bygget hadde fått tak på. Sett at det hadde regnet på silketapetet?
Linstow selv hadde ideene til utsmykning av "Fugleværelset", som det ennå kalles. Her skulle folk sitte og vente på audiens. Men hvorfor kjede seg bare fordi man venter? Folk måtte jo få noe fint å se på! tenkte han. Han fikk den dansk-norske landskapsmaleren Johannes Flintoe til å dekorere veggene i nasjonalromantisk stil.
Man får inntrykk av å være i et åpent lysthus, der man ser ut på forskjellige landskaper. I taket svever en stolt ørn. "Stolpene" i lysthuset ser ut som treskjærerarbeid i dragestil, som i stavkirkene. Men det er juks - det er malt på!
I "Bernadottesalongen", eller Dronningens salong, satt nok Josefine og nippet til teen sin. Himlingen er rikt dekorert av Peder Wergmann. Det ble skaffet et forgylt praktmøblement fra Berlin, som står her fremdeles. På veggene henger diverse portretter av Bernadottene.
I et hjørne i sørøst ligger et soverom for gjester. Praktisk, hvis de blir utslitt av å beundre Slottet inni. Taket er delvis kassettert, og stilen i rommet er nyrenessanse. Møblene er opprinnelig fra Paleet, og ble laget i 1815-24. I 1909 ble de flyttet hit inn. Opprinnelig var dette en del av et trapperom, som ble droppet i 1878. Men et gjesteværelse har man jo alltid bruk for?
På et slott spises det også. Spisesalen har plass til 228 personer. På galleriet sitter det gjerne musikere og spiller, så folk drømmer seg bort og glemme desserten.
Vegger og tak er dekorert i pompeiansk stil. Da Slottet var nytt, mente folk å dra kjensel på stedlige sosietetsdamer i ansiktstrekkene til de greske gudene som er flettet inn i dekoren.
Den store festsalen er det største rommet i Slottet, og går gjennom både annen og tredje etasje. Galleriet i annen etasje bæres av 24 marmorsøyler på kortveggene, og 24 pilarer langs langveggene. Linstow fikk sine søyler likevel, som vi forstår.
Kan kalle seg et slott
Etter Oscar og Josefine har det bodd flere konger og dronninger her. Neste par ut var Carl XV og dronning Louise. Så fulgte Oscar II og Sophie. Haakon VII og dronning Maude huskes ennå av mange. Resten av historien kjenner vi.
Ikke rart det ble slitt etter hvert, med så mange konger og dronninger og gjester. Slottet er gjerne blitt pusset opp i forbindelse med hvert kongeskifte. Det er nylig restaurert, med stor pietet for de ulike stilartene i de mange rommene. Det elektriske anlegget var ikke mye å skryte av, etter moderne krav til brannsikkerhet. Kjøkken- og toalettfunksjoner var som i 1906. Arbeidsmiljøet var heller ikke så praktisk. Bygget er nå for det meste rehabilitert, i samarbeid med Riksantikvaren og Statsbygg.
Linstow kan være stolt; trass i alle vanskelighetene ble det et bygg som med rette kan kalle seg et slott.


Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag