RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Frihet i nåtid

Når hun ikke instruerer, dramatiserer og administrerer, drar hundene henne med ut på de små stier. - Det er der friheten finnes.

Sentrum:Samtiden er nå i en litt lang time, sammen med en krøllhåret kvinne fra Korsvoll. Hun heter Franzisca Aarflot, og hun er sjefen ved Det Åpne Teater en litt annerledes scene for samtidsteater. Kunsten er også nå, og vi forsøker å fange den. I den gamle fabrikkbygningen på Grønland som hun ikke vil kalle et vanlig teater.
- Det Åpne Teater er en arena der vi skal utvikle ny dramatikk og åpne både norsk og internasjonal samtidsdramatikk for folk flest, forteller hun med en stemme engasjert som teaterets røst på tredje åremål. Vi filosoferer litt rundt åpenhet, og kaster en ball opp i luften uten å vente på at den kommer ned igjen, og det trenger den heller ikke.
- Åpent er tilgjengelig og fritt. Åpenhet er å slippe inn det som møter stengte dører andre steder. Vi er annerledes en de store teatrene, men skal samtidig være profesjonelle og hjelpe nye dramatikere, så vår åpenhet er ikke grenseløs lenger. Ingen spør jo hvis Oslo Nye spiller gamle klassikere eller Det Norske Teatret setter opp Shakespeare?
Teatersjefen hviler ikke i noen dominerende sjefstol. Hun flytter seg fra den ene siden av stolen til den andre. Og stolen er akkurat lik den vi sitter i.
Lokalkjent
På toppen av en tomannsbolig bor hun sammen med to tenåringsjenter, en londonsk mann, to hunder, to katter, en hamster, en menighet av fisker som hun omplasserer fra stueakvarium til hagedam hver vår, og en "søt og sosial" øgle som hun gjerne vil skal være anonym
Livet er livlig, og Korsvoll er stedet.
- Det er viktig for meg at det er liv hjemme! Når jeg kommer hjem fra jobb, er det godt når bikkjene hopper mot meg og river meg ut av én verden og inn i en annen, sier Franzisca med en våkenhet det er lett å tro på.
- Jeg bor på soverommet til min gamle trombonelærer, forteller hun som har gått ut både lobber, sherox og snowjoggers i traktene. Skoleveien gikk i alle fall først til Korsvoll, så til Tåsen og til slutt til Berg videregående skole.
- Det var røft å bo på Korsvoll. Litt harry, for kiosken var jo oppe helt til ni. Og sossen bodde på Nordberg. Klasseskillet var tydelig, også på skolen. Til og med innad på Korsvoll var vi samlet i små miljøer. Jeg vokste nemlig opp i blokka for barn med akademikerforeldre. Det var én blokk for pensjonerte jurister. Og handikapblokka, den var bygd i høyden! Det er i grunnen litt sånn her ennå
Hun forteller med det glimtet i øyet, det som vitner om humor i det lett tragiske.
- Korsvoll var et fantastisk sted å vokse opp. Vi kunne være åtti unger på skøytebanen om vinteren. Det er et godt å sted å være barn nå også. Ulempen at det er helt hvitt der oppe. Å vokse opp så enfarget kan skape en fremmedhet som er usunn, sier kvinnen som om sommeren sykler fra etnisk enfoldige Korsvoll til fargerike Grønland.
Teaterkvinnen
Hun ville egentlig bli journalist da hun tråkket i korridorene på Berg, men et lite dramatisk frø var allerede sådd.
- Moren min var hjemmeværende arkitekt med en uoppfylt drøm om å bli scenograf, og hadde dermed et enormt kreativt overskudd, forteller hun og dette ga avkastning i form av teatergruppe i bomberommet i blokka hjemme.
Det ble ikke journalistikk etter Berg, men folkehøyskole. Og på Romerike samles kreativ ungdom. De med en skuespiller helt øverst i magen.
- Men jeg ville ikke bli skuespiller, så da noen snakket om regi, så grep jeg sjansen. Og så ble det bare sånn, forteller instruktøren med totalt fravær av det teatralske.
Ballen trillet videre. Først til den gamle vognremissen i Kirkeristen der hun regisserte gamle klassikere sammen med gjengen som startet Kirkeristen Lille Teater. Flere av dagens teaterpersonligheter spiret opp fra sine frø her.
Men så møtte hun dramatikeren Jesper Halle.
- Og sånn ble jeg grepet av samtidsdramatikken. Den har en spesiell nerve som setter oss i andre perspektiv. Og nå sitter jeg her etter livets skole i regi, forteller Franzisca.
Hun snakker fort om en utdannelse på universitetet. Så fort at den virker helt uviktig. Hun trives nemlig der hun er, og virker mest opptatt av det som skjer akkurat nå. Hun reiser seg langbeint og viser oss teatret som er midt i et sceneskift der alt skal pusses og graderes opp til høstens 20 års jubileum.
Fritt og aktuelt
"Frihet er for meg den største og høyeste livsbetingelse" skrev Ibsen. Dette sitatet sendte Det Åpne Teater til dramatikere i hele verden og inviterte dem til å skape korte tekster ut fra Ibsens tanke.
- Det har utløst et skred av ressurser og kreativitet, stråler Franzisca og forteller om oppsetninger fra Serbia til Kina. I tur og orden kommer de som gjestespill til det gamle, nye teatret på Grønland. Niende september arrangeres en maraton av produksjoner og opplesninger, alt på norsk. Og da skal teatret stå klart i nydesignet drakt. Det som nå er en byggeplass skal forvandles til Teaterplassen. Og teatret skal søke om adressen Teaterplassen 1. En ny bar er i ferd med å bli til, og Smia skal være åpen for gjester hver dag, også utenom forestillingene.
- Høsten blir fantastisk. Vi drømmer om en publikumssuksess med Finn Iunkers stykke der Torgersen-saken er sentral. Men det handler også om rettferd og urettferdighet. Spennende, smiler hun jordnært. Fremdeles ingen affekterte nykker å spore.
Barna har også mye å se frem til, blant annet med en oppsetning av Gro Dahle, som springer ut fra nettopp Ibsen-prosjektet.
Selv har ikke Franzisca skrevet om friheten denne gangen, men en livsbetingelse? Ja. Og hun mener en hel del om den.
Ring statsminsteren
- Min frihet ligger langs de små stier. Frihet for meg er å kunne velge hvor jeg vil gå og at jeg kan være alene med meg selv når jeg vil. Jeg er egentlig ikke et friluftsmenneske, ikke en som flyr av gårde til Stryken. Men jeg må bort fra de opptrådte store stiene, litt bak det som er allment. Frihet er muligheten. Muligheten til å mene noe, og tro på at det jeg mener faktisk har en betydning. Fatteren sa alltid at jeg bare kunne ringe statsministeren hvis det var noe jeg lurte på. Og sånn er det, vi er så nær de politiske beslutningene at vi må for all del unngå apati.
- Mener du mye?
- Jeg mener akkurat passe om en del. Jeg har klare meninger om akkurat så mye som jeg har plass til. Og det er en utrolig god følelse å ha evnen til å gi fullstendig faen i hva andre mener noen ganger...
I 1999 valgte Franzisca Aarflot å bli teatersjef - det har hun tatt på alvor.
- Jeg jobber med lidenskapen min. Men det er fint å vite at jeg også kunne bli lykkelig et helt annet sted. Jeg er sikker på at jeg kunne blitt lykkelig på landet med kaninoppdrett. Frihet er å vite at jeg ikke er låst, sier hun.
Og vi tror henne, for hun kan finne seg en liten sti i de nordre-akerske skoger i morgen. Hvis hun velger det.








Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere