RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Frihetskjemperen "Kjakan" æret med statue

Han satset livet gang på gang og satte tyranniske tyskere ut av spill med glitrende strategi og vågal sabotasje. Jeg bare måtte, sier Kjakan.

LAPSETORVET: Billedhugger Per Ung har foreviget frihetskjemperen og mestersabotøren Gunnar Sønsteby. Han er Norges mest dekorerte krigshelt. Men understreker at det sto mange bak ham, som har sin del av æren for at han lyktes, og støtt satte tyskerne sjakkmatt. Avdukingen skjedde med kongen og gamle Milorg-venner til stede, og mengder av tilskuere. "Det står eventyrglans av alle de dristige vågestykkene den legendariske helteskikkelsen utførte," sa Jo Benkow i gratulasjonstalen. Nå troner Gunnar i bronse ved Solli plass - som 25-åring med slitt jakke og sikspens, en hånd i lomma, årvåkent blikk og selvsagt Diamant-sykkelen i 38-modell, med bukkehornstyre.

Hva var så spesielt med den sykkelen?

Den var flott til sabotasjeaksjoner, svarer Gunnar. Den var det letteste framkomstmiddelet. Den gjør det lett å stikke seg vekk, og den er lett å hive fra seg. Det er vanskelig å ta folk i fart på sykkel. Og det var fryktelig vanskelig for tyskerne! Selv om de var 20-30 stykker, hjalp det ikke. De var gjerne 7-8 mann når de opererte. Vi kunne ha sabotasjekonferanser også, mens vi syklet.

Minst 30 dekknavn

Du hadde 30-40 forskjellige identiteter. Kjakan, Erling Fjeld, Nr. 24... Gikk du aldri i surr?

Ikke jeg men Gestapo! sier Gunnar fornøyd.

Du dukket alltid opp i rette øyeblikket, for så å forsvinne sporløst. Frydet du deg litt over å være mer intelligent enn dem?

Hehe... Jeg var jo litt heldig også, da vet du.

Du har også en sterk intuisjon?

Jeg fornemmet når det "var noe galt i luften". Utsatte gjerne en aksjon til neste dag, og gjennomførte den heller da. Så gikk det bra.


Skikkelig stabukk

Da dere ble vekket av flyalarm 9. april, fulgte de andre i huset lydig oppfordringen om å gå i kjelleren. Mens du fortsatte å spise frokost?

Ja, jeg ville spise egget mitt og drikke kaffen min i fred. Ærlig talt...

Hva følte du da tyskere i stålhjelmer kom marsjerende i rekke og rad opp Karl Johan?

Sinne. Det der hadde de ikke rett til! Jeg ville hjelpe til med å få svina ut!

Og Gunnar var med i motstandsarbeidet fra første stund. Først i Hansteens skiløperkompani i Nordmarka, siden som kurer, i SA-grupper, SOE (Spesicial Operations Executive) og Linge etc. Han drev med etterretning, og vant seg etter hvert et spesielt navn som sabotør.

Høylydte smell i Kjakans kjølvann

Det er ikke bare-bare å lage en eksplosjon. Hårfin beregning skal til. Det blafret friskt i luggen på deg en del ganger. Hvor lærte du kunsten?

I England. Der fikk vi grundig opplæring og trening, så vi visste hva vi gjorde. Der ble jeg innlemmet i Noric I, senere Lingekompaniet.

Du sto bak mange dristige sabotasjeaksjoner. Vågale saker - som Operasjon Betongblanding?

Ja - den var fin! Nord-sør-gående jernbanelinjer skulle sprenges på hundrevis av steder samtidig!

Vrient å reparere i en håndvending etterpå?

Nemlig. Og framfor alt ville det vanskeliggjøre nazistenes troppetransporter.

Du smuglet ut stansene for opptrykk av pengesedler fra Norges Bank, og fikk dem over til regjeringen i London. Reneste Arsene Lupin!

Ja, nikker Gunnar. For tyskerne var vi jo noen kjeltringer som de ville ta.

Du sprengte Kontoret for arbeidsmobilisering i Akersgata, med alle kortene over folk som skulle sendes på tvangsarbeid for tyskerne. Sterkt!

Det betydde mye for ungdommen, vet du, sier Gunnar alvorlig. Det var helt vesentlig.

Kortene var visst en "smart" måte å skaffe kanonføde til østfronten på, som du fikk stanset. Så sprengte du busshallen på Korsvoll, der 150 flymotorer ble ødelagt. To svovelsyreovner på Lysaker Kjemiske Fabrikk gikk til himmels, og tilsvarende på Norsk Svovelsyrefabrikk på Verpen. I krigens siste dager beslagla du arkivet i Politi- og justisdepartementet, og reddet dermed uvurderlig materiale for rettsoppgjøret. Du pulveriserte arbeidskontorene til NSB på Jernbanetorget...

Det gjaldt jo å stikke kjepper i hjula for tyskerne. Jeg bare måtte gjøre det! Kongsberg Våpen er et kapittel for seg. Noen av cordtexluntene var for korte, men du fikset det med en slags kontaktsprengning ved å legge bitene nærmest mulig hverandre. Du kunne ha blitt til mos! Oppriktg talt var du aldri redd?

Hm... Det er et spennende spørsmål. Den siste jobben min, da vi skulle ta arkivet i Politi- og justisdepartementet det var to dager før krigen sluttet... Da jeg sto der med arkivene, ble jeg plutselig tørr i munnen. "Kanskje jeg overlever likevel?" Da fikk jeg plutselig nerver. Da var jeg redd. Men ikke før da.


I dekning på Drammensveien

Fra årsskiftet 1944-45 bodde jeg hos Marie Berg i Drammensveien 54. Jeg leide et rom der, som jeg brukte som dekning. Da var det ennå full krig.

Ante hun noe?

Hun syntes det var rart at det smalt sånn i byen hver gang jeg var ute av huset... Skal vi prøve å finne det? sier Gunnar ivrig. Jeg har ikke vært der siden 1945. Der oppe i fjerde etasje var det! Jeg bodde i hjørnerommet. Skal tro om det er noen hjemme? Det kunne vært morsomt å se igjen leiligheten.

Gunnar ringer på, og vi blir sluppet inn.

Jeg må jo vise deg døren til leiligheten i hvert fall, sier han. Det var her jeg tok på uniform. Når jeg kom ut igjen, var jeg kledd som kaptein i Lingekompaniet. Det var ti stykker fra Linge i byen. Som leder visste jeg hvor de bodde, og kunne alltid få tak i dem.

I første etasje treffer vi fru Schjøll, som har bodd her siden 1940. De finner ut hvem som nå bor i leiligheten der Kjakan lå i dekning. Der er det ingen hjemme, men i etasjen under, bor Liv Ramm Olsen. Hun har bodd her siden krigens slutt, og husker Kjakan godt. Hun var medlem av Lingekompaniet for damer. De medlemmene som ennå er igjen, holder stadig møter. En slektning av henne var også medlem av Linge, og Gunnar husker ham godt. Leiligheten er maken til den han bodde i, og Gunnar finner straks tilsvarende hjørnerom.

Sånn så det ut! Vi i Lingekompaniet lånte ofte slike pikeværelser eller kvistværelser når vi var i byen, forteller han. I denne gården var det flere leiligheter som ble brukt til dekning. Og kjøkkeninngangen her var en praktisk fluktvei.


Gir seg ikke

Nazistene stod for et uhyggelig hat-velde. Det farligste i verden er likevel ikke hat, men likegyldighet. Og et uvurderlig våpen mot likegyldigheten, er opplysning. Den som vet, kan ikke la være å bry seg om. Gunnar er en utrettelig foredragsholder, kåsør og folkeopplyser. "Han har vært levende opptatt av at vår nære fortid ikke forblir et fremmed land. Han har hele livet kjempet videre, for demokratiet og for et sterkt forsvar for fred," sa Benkow ved avdukingen.

Jeg gir meg aldri! sier Gunnar. Jeg oppfordrer alle på det sterkeste til å gå på Hjemmefrontmuseet og lese. Der er det 6000 bøker å fordype seg i, alt sammen litteratur fra denne perioden i norsk historie. Med skikkelig kunnskap er det ikke så lett å trå feil.

Gunnar Sønsteby kjemper fortsatt for menneskerett og demokratiets verdier. Han bruker ikke lenger sprengstoff og maskingevær, men ord, som våpen. Med et nesten ufattelig mot risikerte han livet for sitt land og sine medmennesker i det godes kamp mot det onde. Hans gjerning vil for alltid bli stående.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere