*Nettavisen* Nyheter.

Fritt brukervalg i eldreomsorgen?

Dette er en setning som har vært gjentatt mange ganger både i pressen og av politikere det siste halvåret. Dette høres fint ut, men hva menes med det?
Når det skrives eldreomsorgen hva med de yngre, under pensjonsalder, de uføre, de som trenger slike tjenester, skal de få en annen hjelp eller er de glemt? Jeg bare spør, men lar saken ligge til ettertanke!
Dekking av brukerenes behov for hjemmetjenester må være viktigst.
Samspillet mellom hjemmesykepleie og hjemmehjelp kan være helt nødvendig for at brukeren skal få nok hjelp til å bo hjemme.
Å kvalitetssikre dette samspillet er det viktigste for brukeren. Brukeren kan aldri selv velge hva den trenger hjelp til for det må "Bestillerkontoret lage vedtak om", Har du ikke et vedtak får du ikke hjelp, men du må kjøpe.
Vi som pårørende har vært fortvilte og sinte mange ganger det siste halve året. Det har vært vanskelig å være pårørende å se hvor dårlig hjemmetjenestene kan fungere.
Hva betyr dette for den som ikke lengre klarer å hjelpe seg selv?
Når du ikke lengre klarer å "se og uttrykke" hva du trenger hjelp til, hvem skal da sikre at du får den nødvendig hjelp? Sykdommen kan gjøre at du ikke selv kan beskrive behovene du har.
Når behovet for hjelp forandrer seg fra uke til uke, eller fra dag til dag, hvem skal da sikre at du får den nødvendig hjelpen?
Når "tjenestene" ikke blir utført selv om du har fått dem innvilget av Bestillerkontoret, hvem sikrer at utførerne gjør jobben?
Når mottaker og pårørende ikke kan føle seg trygge på at nødvendig hjelp ikke blir gitt, hvem skal vi gå til da?
Hvem er klageinstans når Bestillerkontoret ikke følger opp saken?
Her er vår historie, eller deler av den:
Jeg vil, som pårørende, sette fokus på våre opplevelser med hjemmetjeneste, i Nordstrand bydel, fra januar til juli 2005.
Min svigerfar ble syk i januar, han hadde en sykdom som forandret han både psykisk og fysisk.
Han hadde stelt hjemmet i mere enn ti år, først med en syk ektefelle og så som enkemann. Hans stolthet var et rent hjem og å servere oss god mat når vi kom på besøk. Brødbaking var hans spesialitet.
Sykdommen utviklet seg slik at han ikke selv klarte å si hva han trengte hjelp til.
Det først som ble det vanskelig var da legen anbefalte ikke å kjøre bil. Det å handle ble vanskelig fordi han samtidig ble ustø til beins.
Så ble det vanskelig å vaske både hjem og klær. Så kom besøket fra "Bestillerkontoret i bydelen", vedtak ble skrevet etter stoppeklokkeprinsippet. Verdig? Så starter frustrasjonen. Når kommer de? Hvem kommer? Fritt brukervalg forstår han ikke hva betyr, det viktigste er å få hjelp!
Rett etter påske oppfyller vi hans høyeste ønske, to uker på Lanzarote, dette går bra fordi vi passer medisiner, har rullestol på flyplassen og kjører bil der nede. Mens vi er der får vi telefon hvor han blir etterlyst selv om vi både har ringt og lagt igjen skriftlig beskjed om hvor lenge han er borte.
Når vi kommer hjem går det noen få uker, vi ser at han begynner å rote med medisiner, han tar både for lite og for mye, jeg kjøper dosett og hjelper han med å fylle den. Det går noen uker og vi ser at dette ikke går bra. Jeg tar kontakt med bestillerkontoret, og de kan hjelpe. Han skal ha medisiner tre ganger om dagen. Hva opplever han? De kommer første gang mellom 11.00-12.00. med morgenmedisinene. Middagsmedisinene legger de igjen på benken, med beskjed om å ta dem senere. Kveldsmedisinene får han mellom 19.00-21.00. Vi finner stadig ubrukte middagsmedisinene når vi kommer på besøk.
Da starter virkelig nedoverbakken. Symptomene har vært holdt i sjakk ved regelmessig medisiner, men det går ikke lengre, og når vi ber bestillerkontoret om hjelp, lover de å ta det opp, men forbedringene kom aldri. Da han måtte på sykehjem var behandlingstiden 4-6 uker .
Det ble det noen uker på sykehjem før han sovnet inn. På Ryenhjemmet opplevde både han og vi hyggelige ansatte som gjorde sitt beste og litt til. Verdig! Ja, endelig!
Tenk om vi kunne følt noe av den tryggheten tidligere dette halvåret så hadde vi ikke vært så slitne underveis og etterpå.
Tenk om vi kunne reist på hyggebesøk å gitt "litt ekstra", i steden måtte vi reise, noen ganger flere ganger i døgnet, eller bli der flere dager enn planlagt.
Samfunnet hadde spart to sykmeldinger, over flere uker, fordi vi måtte bruke så mye energi på å prøve å få ting til å fungere og selv utføre "Vedtak om hjelp som var innvilget".
Fritt brukervalg er uvesentlig for de fleste brukerne av tjenestene.
Det som bestyr noe er:
Færrest mulig hjelpere som "kjenner" den som trenger hjelp.
"Kjente personer" - hjelpere som gir trygghet.
Et system som minimum fungerer etter "bestillingen", men hvor fagpersonene fanger opp endringer og justerer hjelpen ettersom behovet endrer seg.
Trygghet på at systemet fungerer for både bruker og pårørende.
Om det virkelig skulle være fritt brukervalg av tjenester må det innebære at man kan påvirke, i mye større grad enn nå, hva man trenger hjelp til.
Om det skal være kommunalt ansatte eller firma "Rent og pent" som skal utføre samme tjeneste betyr ikke noe for den som trenger hjelp.
Om argumentet at "Rent og pent" kan gi deg samme person som gir hjelpen over lengre tid er viktig, må heller kommunen organisere sin tjeneste slik at dette blir mulig.
Det gikk an før, min mor skrøt at hun var så glad for at hun hadde samme hjelpen over lengre tid. Men det er vel såkalt "lenge siden det". (Det er tre år siden hun døde).
Etter å ha vært pårørende til flere som har trengt hjelp er det uansett viktig at det er kortest mulig vei fra den som trenger hjelpen til den som gir hjelpen. Slik det er nå, med at man må ha nytt vedtak fra bestillerkontoret hver gang hjelpebehovet endrer seg blir det meningsløst når bestillerkontoret ikke følger opp at vedtaket blir utført.
Dette burde være en felles sak som alle politiske partier på Stortinget ga alle kommuner samme beskjed; GI ALLE HJELPETRENGENDE ET VERDIG LIV!

Wenche Svoor
Pårørende
(Innlegget er forkortet og redigert. Red.)

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.